Opprinnelig utgitt på engelsk under tittelen "Will the Real Heretics Please Stand Up"

Norsk utgave utgitt av Media Forlag, med tillatelse fra Scroll Publishing Company

Dersom ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Norsk Bibel A/S, oversettelse av 1988 (NB)

Idet kjerrevogna tumlet langs Smyrnas steinbelagte gater, kunne fangen allerede høre brølet fra den opphissede folkemengden på arenaen. Vilt bjeffende løshunder fulgte vogna gjennom gatene. Barn med olivenfarget hud skvatt ut av veien, med øyne vidåpne av spenning. Navnløse ansikter kikket ut av vinduene langs gata.

Etter å ha bråstoppet utenfor arenaens massive murer, dumpet vakten fangen ut av vogna som om han var en søppelsekk, slik at fangens bein ble skadet.

I flere uker hadde publikum ivret for denne mannens arrestasjon og henrettelse. Likevel så han ikke egentlig ut som en farlig forbryter – en skrøpelig gammel mann med tydelig rynkete ansikt. Håret og skjegget hans var like hvitt som skyene på middelhavshimmelen den ettermiddagen. Idet den aldrende fangen haltet inn på arenaen under væpnet overvåkning, spredte det seg raskt gjennom folkemengden at dette var Polykarp – den sjofle forbryteren hvis død de var kommet for å se. Hans forbrytelse? Han var den lokale lederen for den overtroiske sekten, kjent som de kristne.

Mens publikum hvinte av blodtørstig spenning, førte soldatene fangen frem til plattformen der den romerske prokonsulen satt. Idet prokonsulen stirret på den haltende gubben, rødmet han av forlegenhet. Så, dette var den farlige kriminelle som hadde forårsaket en slik oppstandelse! Bare en mild gammel mann.

Mens den lilla kappen hans blafret i vinden, lente prokonsulen seg fremover og talte privat med den eldre fangen: «De romerske myndighetene fører ikke krig mot gamle menn. Bare sverg ved Cæsars guddommelighet, så skal jeg la deg gå.»

«Rop ‘Bort med ateistene’, da. Det er nok.» (Siden de kristne ikke hadde noen templer eller gudebilder, antok mange romere at de var ateister.)

Fangen strakk rolig ut den rynkete armen sin og snudde seg rundt mens han gjorde en feiende bevegelse mot den hatefulle mengden. Med blikket festet mot himmelen ropte han ut: «Bort med ateistene!»

Prokonsulen ble umiddelbart overrasket over fangens respons. Selv om han hadde gjort det han ble bedt om, forsto prokonsulen på folkemengdens reaksjon at han ennå ikke kunne løslate Polykarp.

I et par korte øyeblikk stirret Polykarp inn i prokonsulens harde ansikt med de gjennomtrengende brune øynene sine. Deretter svarte han rolig: «I åttiseks år har jeg tjent Jesus, og han har aldri på noen måte voldt meg noen urett. Hvordan er det da i det hele tatt mulig for meg å forbanne min egen Konge og Frelser?»

Publikum, som ikke kunne høre samtalen, ble utålmodig over forsinkelsen. Så prokonsulen nødet fangen nervøst igjen: «Sverg ved Cæsars guddommelighet!»

«Siden du fortsetter med å late som at du ikke vet hva jeg er, la meg forenkle oppgaven din. Jeg erklærer uten skam at jeg er en kristen. Hvis du kunne tenke deg å få rede på hva de kristne tror, kan du sette av en tid så skal jeg fortelle deg det.»

Under nervøs fingring svarte prokonsulen hastig: «Ikke prøv å overtale meg, overtal dem!», mens han pekte på folkemengden.

Polykarp kikket på den ansiktsløse mobben som ventet spent på at den blodige underholdningen deres skulle begynne. «Nei, jeg akter ikke å degradere Jesu lære ved å prøve å overtale en slik mobb.»

Prokonsulen ropte sint tilbake: «Vet du ikke at jeg har ville dyr til rådighet? Jeg slipper dem løs på deg omgående, dersom du ikke omvender deg!»

«Så slipp dem løs, da» svarte Polykarp. Det var ingen frykt i stemmen hans. «Hvem har noen gang hørt om å omvende seg fra det gode for å følge det onde?»

Prokonsulen var vant til å kunne kue selv de sterkeste, mest forherdede kriminelle, men denne gamle mannen fikk det til å gå i stå for ham. Han langet ut mot fangen: «Siden ville dyr ikke ser ut til å skremme deg, vit her og nå at jeg vil få deg brent levende dersom du ikke umiddelbart avsier deg denne Jesus Kristus!»

Fylt av Den Hellige Ånd, strålte Polykarp nå av glede og selvtillit. «Du truer meg med en ild som brenner i en time og deretter ebber ut. Har du ikke hørt om den kommende dommens ild og om den evige straffen forbeholdt de ugudelige? Hvorfor fortsetter du å trekke ut tiden? Gjør hva du vil med meg.»

Det var ikke slik det skulle ha gått for seg. Prokonsulen var ment å være den mektige erobreren, med fangen på sine knær, bønnfallende om nåde. Men denne fangen – en gammel mann – hadde overvunnet ham. Prokonsulen sank tilbake i setet i et ydmykende nederlag.

Fordi arenaen var så enorm, ble herolder sendt til flere forskjellige stasjoner over hele tribunen for å kunngjøre hva Polykarp hadde sagt. Da hans endelige uttalelse var blitt kunngjort, feide en bølge av raseri over folkemengden. De skulle gjøre med ham hva de ville! Hylende av begjær etter Polykarps død stormet de ut av setene sine, videre gjennom korridorene og ut av arenaen. De løp gjennom bygatene og samlet trevirke fra alle de stedene de kunne finne det. De plyndret butikker og stjal til og med veden som stod stablet inne i de offentlige badene. Så strømmet de tilbake til arenaen med armene fulle av brensel til bøddelens likbål. De stablet trevirket rundt en oppreist påle, hvor soldatene begynte å spikre fast Polykarps kropp.

Likevel forsikret han soldatene rolig: «La meg være som jeg er. Han som gir meg styrke til å holde ut ilden, vil også gjøre meg i stand til å forbli urørlig mot pålen uten å måtte være festet.» Etter å ha tillatt Polykarp å be, tente soldatene på veden.¹

Ved å brenne Polykarp, trodde folket i Smyrna at de ville få navnet hans utslettet for alltid og få slutt på den forhatte overtroen som man kalte kristendom. Men i likhet med prokonsulen, gjorde de en grov undervurdering av de kristnes livskraft og overbevisning. Snarere enn å gjøre andre kristne skremt, ble Polykarps død noe som inspirerte dem. I stedet for å forsvinne, vokste kristendommen.

Ironisk nok var det til slutt bekjennende kristne som klarte det romerne ikke hadde lyktes med. Navnet Polykarp er stort sett glemt i dag, og de fleste i Vesten vet lite om kristendommen fra hans tid.

Jeg husker fremdeles hvordan engelsklæreren min på universitetet prøvde å få meg til å forstå hvor viktig det var å definere termene jeg brukte i essayene mine. Selv om jeg den gang brydde meg lite om det han sa, skjønte jeg hvor relevant anbefalingen hans var da jeg begynte å prate med ulike grupper om de tidlige kristne. Et av de første spørsmålene folk ofte stilte meg, var: «Hvem er det du egentlig mener når du sier ‘de tidlige kristne’?»

La meg derfor definere noen termer. Med betegnelsen «tidlige kristne» refererer jeg primært til kristne som levde mellom år 90 og 199 e.Kr. Apostelen Johannes levde fortsatt ved begynnelsen av denne perioden. Den første generasjonen av tidlige kristne inkluderte menn som Polykarp, som personlig var blitt undervist av en eller flere av apostlene. Perioden endte med en mann som bare var ett menneskelig ledd fra Johannes – Ireneus, en av Polykarps elever.

Med uttrykket «tidlig kristendom» refererer jeg til de trosoppfatninger og den praksis som var kjennetegnende for det verdensomspennende samfunn av tidlige kristne som hadde gjensidige fellesskaps- og samholdsbånd. Jeg sikter ikke til hva som ble undervist eller praktisert av de som denne kirken kalte kjettere eller vranglærere. Så det jeg beskriver er ikke hele åkeren med både hvete og ugress blandet sammen, men bare hveten (Matt 13. 24-30).²

Selv om denne boken primært fokuserer på den gruppen kristne som levde mellom år 90 og 199, ble de trosoppfatninger og praksiser som var vanlige blant disse tidlige kristne, generelt opprettholdt av kristne i det neste århundret. Av den grunn kommer den påfølgende diskusjonen også til å inkludere sitater av forfattere som levde mellom år 200 og 313, så lenge læren deres samstemmer med læren til de som levde i perioden rett etter apostlene.

Når jeg begynner å snakke om de tidlige kristne forfatterne, svarer folk vanligvis med å si: «Å, du mener de tidlige kirkefedrene.» Men disse mennene var ikke kirkefedre! De fleste av dem var ganske vanlige, hardtarbeidende kristne ledere med en utdannelse over gjennomsnittet. De ville blitt svært indignert over å bli kalt «kirkefedre.» De eneste «kirkefedrene» som de kjente til var apostlene.

Det er nettopp det faktum at disse forfatterne ikke var kirkefedre som gjør skriftene deres så verdifulle. Hvis disse mennene hadde utmerket seg som store grunnleggere av teologi, ville skriftene deres kun hatt begrenset verdi for oss. I så fall ville skriftene deres bare ha gitt oss kunnskap om hvilke læresetninger disse «teologiske grunnleggerne» hadde utviklet. Men disse mennene skrev ikke teologiske avhandlinger. Faktisk finnes det ikke en eneste person i det andre århundrets kirke som kan kalles for en teolog i moderne forstand. Ikke heller finnes det noen reell systematisk teologi i hele den før-konstantinske kirken.

I stedet består de tidlige kristne skriftene primært av: (1) apologetiske verk som legger ut universelle kristne trosoppfatninger overfor romere og jøder; (2) verk som forsvarer apostolisk kristendom overfor kjettere; og (3) korrespondanse menigheter imellom. Disse skriftene er et vitnesbyrd om hva kirken generelt trodde og praktiserte i perioden like etter at apostlene var gått bort. Det er dette som gjør dem så uvurderlige.

Den eneste personen fra hele perioden mellom år 90 og 313 som rettmessig kunne kalles en teolog, er Origenes. Men Origenes tvang ikke synspunktene sine på andre kristne. Han var snarere en av de minst dogmatiske av alle forfatterne fra den tidlige kristne perioden. Dette var også en periode da ingen forholdt seg særlig dogmatisk til ulike spørsmål, med unntak av noen få grunnleggende kristne læresetninger.

Et av de bemerkelsesverdige trekkene ved tidlig kristendom er den relative mangelen på strengt definerte teologiske dogmer. Faktisk kan det sies at jo lenger man går tilbake i kristen historie, jo mindre definert er dogmene. Likevel var det noen grunnleggende læresetninger og vanlige praksiser som alle ortodokse kristne holdt fast ved. Denne boken vil fokusere på disse vanlige eller universelle trosoppfatningene og praksisene.

Av den grunn har jeg ikke lagt fram noen av den tidlige kirkens generelle trosoppfatninger eller praksiser, med mindre de oppfylte følgende kriterier:

I grunnen er de fleste temaene som blir drøftet i denne boken, underbygd av vitnesbyrdet til mer enn fem forfattere.

Før jeg tar for meg den tidlige kristne læren, vil jeg introdusere deg for noen av de forfatterne som jeg primært kommer til å sitere.

Polykarp, hvis død ble beskrevet tidligere, var et forbilde for menighetene i Lilleasia når det gjaldt tro og hengivenhet. Han var en personlig følgesvenn og disippel av apostelen Johannes, som skal ha utnevnt ham til tilsynsmann eller biskop for menigheten i Smyrna.³ Hvis «englene» for de syv menighetene i Johannes’ Åpenbaring bør forstås som tilsynsmennene for disse menighetene, er det ganske trolig at «engelen» for Smyrna-menigheten var nettopp Polykarp. I så fall er dette verdt å merke seg, ettersom Smyrna er en av kun to menigheter i Åpenbaringsboken som ikke fikk noen irettesettende ord av Jesus.

Polykarp levde til han var minst 87, og led til slutt martyrdøden rundt år 155 e.Kr.

En av Polykarps personlige disipler var Ireneus, som flyttet til Gallia (Frankrike) for å tjenestegjøre som misjonær. Da tilsynsmannen for menigheten i Lyon, Frankrike, ble drept under forfølgelse, ble Ireneus utnevnt som hans etterfølger. Hele den tidlige kirken talte vel om Ireneus, og han levde til etter år 200 e.Kr. Som en av elevene til Polykarp – som i sin tur hadde vært en følgesvenn av apostelen Johannes – utgjorde Ireneus et viktig menneskelig bindeledd til apostlenes tid.

På den tid da Polykarp levde var det en ung filosof ved navn Justinus som la ut på en åndelig reise for å finne sannheten. En dag gikk han mot sitt vante meditasjonssted i en bortgjemt åker med utsikt over Middelhavet. Plutselig la han merke til en gammel mann som kom gående bak ham på litt avstand. Siden han ønsket å være alene, snudde han seg og stirret irritert på den gamle mannen. Mannen som viste seg å være en kristen, slo allikevel av en prat og fikk vite at Justinus var filosof. Den gamle mannen begynte så å stille noen sjelegranskende spørsmål som hjalp Justinus til å se den menneskelige filosofiens tilkortkommenhet. Som Justinus senere refererte det: «Da den gamle mannen hadde talt om dette og mye annet, dro han videre etter å ha bedt meg om å grunne på det han hadde sagt. Jeg har aldri sett ham siden, men en flamme var blitt tent i min sjel. Jeg var overveldet av kjærlighet til profetene og Kristi venner. Etter å ha grunnet på de tingene som den gamle mannen hadde sagt, innså jeg at kristendommen var den eneste sanne og nyttige filosofien.»⁴

Etter å ha blitt en kristen, fortsatte Justinus å bære filosof-kappen sin, som for å symbolisere at han hadde funnet den eneste sanne filosofien. Faktisk ble han en evangelist overfor hedenske filosofer, og viet livet sitt til å hjelpe lærde romere med å forstå kristendommens betydning. De skriftlige forsvarstalene hans til romerne er de eldste komplette kristne apologetiske verkene som vi fortsatt har. Justinus viste seg å være en begavet evangelist, og lyktes i å omvende mange romere – lærde så vel som ulærde. En gruppe filosofer som søkte å ta hans liv, greide til slutt å få ham arrestert. Justinus valgte å dø istedenfor å fornekte Jesus, og ble henrettet rundt år 165. Etter sin død ble han kjent som martyren Justinus, eller bare Justin Martyren.

En annen filosof som fant kristendommen mens han var på åndelig søken etter sannhet, var Klemens. Etter å ha innsett hvor ufullkommen den menneskelige filosofien var, vendte han seg til kristendommen. Etter sin omvendelse reiste han gjennom Romerriket der han fikk førstehåndskjennskap til kristendommens forskrifter fra de eldste, mest respekterte kristne lærerne på hans tid. Skriftene hans som dateres til rundt år 190, gjenspeiler den mangfoldige visdommen til lærerne hans, og mange kristne opp gjennom århundrene har blitt inspirert av dem, inklusive John Wesley.

Klemens slo seg til slutt ned i Alexandria, Egypt. Han ble utnevnt til eldste (presbyter) i menigheten der og fikk ansvaret for undervisningen av de nye kristne. Generelt blir han omtalt som «Klemens av Alexandria» for å skille ham fra en annen Klemens som var tilsynsmann (biskop) over Roma-kirken i apostelen Johannes’ siste år. Henvisninger til «Klemens» i denne boken betyr Klemens av Alexandria, med mindre annet er angitt.

Blant Klemens’ studenter i Alexandria fantes det en begavet tenåring ved navn Origenes, som var blitt oppdratt i et kristent hjem. Da Origenes var 17 år, brøt det ut en alvorlig forfølgelse i Alexandria, og faren hans ble fengslet. Origenes skrev til sin far i fengselet og oppmuntret ham til å forbli trofast og ikke fornekte Jesus av faderlig omsorg for familien. Etter at datoen for farens rettssak var blitt satt, bestemte Origenes seg for å stille opp i retten ved sin fars side og dø sammen med ham. Men kvelden før rettssaken mens Origenes sov, gjemte moren alle klærne hans, noe som hindret ham i å forlate huset neste morgen, i tide for rettsaken.

Selv om han bare var 17, var Origenes en som utmerket seg i Alexandria-kirken ved den kjærlige omsorgen han viste sine medkristne under den voldsomme forfølgelsen som herjet på den tiden. Den sinte mobben la merke til barmhjertighetshandlingene hans, og han klarte såvidt å komme fra forfølgelsen med livet i behold.

Origenes var blitt opplært i grammatikk og gresk litteratur av sin far, og for å kunne hjelpe sine yngre brødre og søstre økonomisk begynte han å gi privatundervisning i disse fagene. Han var så uvanlig intelligent at mange hedenske foreldre sendte sønnene sine til Origenes for å få dem undervist av ham, og mange av disse ungdommene ble kristne som et resultat av at Origenes vitnet for dem.

På samme tid hadde Klemens – læreren med ansvaret for å undervise de nye kristne – satt livet sitt i fare. De hedenske tjenestemennene hadde et skjevt øye til ham. Derfor var han nødt til å flykte til en annen by for å kunne fortsette sin kristne tjeneste. De eldste i Alexandria gjorde et uvanlig trekk da de utnevnte Origenes, på den tiden bare 18 år, til å overta Klemens’ plass som leder for skolen for de nye kristne. De gjorde et klokt valg, og Origenes la hele sin sjel i oppgaven. Han avsluttet sin kortvarige yrkeskarriere som lærer i grammatikk og litteratur, og solgte alle sine gresk-litterære bøker på kreditt til en annen mann. Han levde under trange kår av de små månedlige utbetalingene han fikk fra dette salget. Tjenestene hans som kristen troslærer nektet han å ta imot betaling for. Og etter å ha undervist nye kristne hele dagen, studerte han Skriften til langt på natt.

Innen kort tid ble Origenes en av sin tids mest respekterte kristne lærere. Etter hvert ble han forespurt av noen venner om å gi en rekke forelesninger om Bibelen, med en gjennomgang av alle Bibelens bøker, avsnitt for avsnitt. Vennene hans betalte skriftlærde for å få ordene hans nedtegnet, og dette ble det første settet med bibelkommentarer som noen gang er blitt skrevet av en kristen. Origenes hadde ikke til hensikt at kommentarene hans skulle betraktes som dogmatiske uttalelser, siden han ofte snakket på siden av temaet og gjorde personlige antagelser. Kommentarene bar preg av en beundringsverdig og fleksibel holdning, der han ofte avsluttet en diskusjon med å si: «Vel, det er det beste jeg kan få ut av det avsnittet. Kanskje noen med mer innsikt har en bedre forklaring?» I sine spekulasjoner uttrykte Origenes noen ganger visse uortodokse synspunkter som ikke var representative for den tidlige kristne tanken. Av den grunn har jeg vært forsiktig med å sitere ham.

Til tross for sine feilaktige spekulasjoner var Origenes et av sin tids mest briljante hoder – både blant kristne og ikke-kristne. Han sto til og med i en kontinuerlig personlig korrespondanse med en av de romerske keiserne. Men berømmelsen hans gjorde også at han tiltrakk seg oppmerksomhet fra kristendommens fiender, og flere ganger måtte han flytte til nye byer for å unnslippe forfølgelse. Like fullt klarte han å leve til han var 70, da han til sist ble fanget og torturert. Uansett hvor mye tortur han fikk utstå, fornektet han likevel ikke Jesus, og de som utførte torturen ga til slutt opp i fortørnelse. Origenes døde likevel til slutt av den umenneskelige behandlingen han hadde fått.

Tertullian er nok kanskje den av de tidlige kristne forfatterne som vestlige kristne kjenner mest til. Han var en av lederne i den nordafrikanske kirken i Karthago, som var stedet der han til slutt slo seg ned.⁵ Tertullian var en av den tidlige kirkens mest begavede apologeter, og i den tidlige kirken var han en av få eldste som skrev på latin istedenfor på gresk. Tertullian er husket for flere minneverdige utsagn, som for eksempel «martyrenes blod er kirkens sæd».

Tertullian nedtegnet skriftene sine i løpet av en periode på rundt tyve år, fra 190 til 210. I tillegg til det han skrev av apologetiske verk, forfattet han også flere korte brev eller essays. I disse beroliget han kristne i fengsel og formante kristne generelt til fortsatt å leve adskilt fra verden. For øvrig skrev han også flere trosforsvar for rettroenhet (ortodoksi) mot sin tids kjettere.

Senere i livet ble Tertullian sterkt påvirket av montanismen, en sekt som var ortodoks i sin teologi men som forventet at dens medlemmer fulgte menneskeskapte asketiske bud. Heldigvis hadde minst halvparten av Tertullians skrifter blitt nedtegnet før han sluttet seg til læren innenfor denne bevegelsen. Siden denne gruppens teologi var ortodoks, er til og med Tertullians montanistiske verk generelt representative for den tidlige kristne tanken. Likevel har jeg vært forsiktig med å sitere fra de montanistiske verkene hans.

Noen tiår etter at Tertullian skrev ned sine verk, var det en velstående romer ved navn Cyprianus som konverterte til kristendommen i en alder av 40. Selv om han var en beundrer av Tertullian, ble Cyprianus aldri en del av montanistenes sekt, og han var en sterk motstander av enhver kjettersk eller separatistisk gruppe. Som ny kristen var Cyprianus så opprømt over å ha funnet Kristus og blitt født på ny, at han solgte hele eiendommen sin og ga pengene til de fattige. Han gledet seg over å ikke lenger være bundet av sine materielle eiendeler, og skriftene hans inneholder noen av de mest gripende avsnittene om den kristne gjenfødelsen som noen gang er blitt nedtegnet. Kirken i Karthago satte ham høyt på grunn av hans entusiastiske overgivelse til Kristus. Selv om han bare hadde vært kristen i noen få år, var det ham de valgte som tilsynsmann (biskop) for menigheten, noe som var veldig uvanlig på den tiden.

Skriftene til Cyprianus er spesielt verdifulle fordi de hovedsakelig består av korrespondanse med andre menigheters ledere, noe som gir innblikk i kristne menigheters hverdagslige bekymringer og problemer fra denne perioden. Siden det herjet intens forfølgelse under store deler av den tiden som Cyprianus tjenestegjorde, ble han nødt til å fortsette mye av sin pastorsgjerning under jorden. Han var en utrettelig hyrde som utøste all sin energi, og til slutt sitt eget liv, for den flokken som Kristus hadde betrodd ham. I 258 ble han til slutt arrestert og halshugget av romerne.

Lactantius er nok mindre kjent for mesteparten av dagens kristne. Det er det vi som taper på, for han skrev med en uvanlig klarhet og veltalenhet. Før han ble en kristen, hadde han vært en ansett lærer i retorikk som var blitt lagt merke til av keiser Diokletian. Etter sin omvendelse viet Lactantius sine litterære evner til Kristi sak. Han gjennomlevde den siste store romerske forfølgelsen av kristne på begynnelsen av 300-tallet, og bosatte seg til slutt i Frankrike. Selv om Lactantius var en gammel mann da Konstantin ble keiser i 312, ba Konstantin ham om å bli personlig lærer for sin eldste sønn. Lactantius’ skrifter er viktige fordi de ble skrevet ned helt på slutten av kirkens før-konstantinske periode. Det de viser er at de fleste kristne trosoppfatningene nesten ikke hadde endret seg i løpet av de 223 årene som var gått, siden slutten av apostelen Johannes’ liv og frem til begynnelsen av Konstantins regjeringstid.

Jeg har forståelse for at disse navnene sannsynligvis er ukjente for deg, og at det derfor kan være vanskelig å huske dem. Av den grunn har jeg inkludert en biografisk ordbok til slutt i denne boken. Denne ordboken gir en veldig kort biografisk skisse av de forfatterne som siteres i denne boken. Det er trolig ingen dum idé å markere denne siden med en binders eller en papirlapp, slik at du raskt kan friske opp hukommelsen din i forhold til disse navnene mens du leser.

I de første utkastene til denne boken ga jeg kun en beskrivelse av de tidlige kristnes tro og praksis, der jeg i hvert kapittel bare inkluderte ett eller to faktiske sitater fra de tidlige kristne. Men den kommentaren som jeg stadig ble møtt med fra venner som hadde lest gjennom disse første utkastene, var: «Vi vil høre de tidlige kristne tale, ikke deg. La dem få fortelle sin egen historie med sine egne ord.» Så det er det jeg har gjort. Her er historien deres, hovedsakelig fortalt av dem selv. Forhåpentligvis vil det utfordre deg like mye som det utfordret meg.

I sine refleksjoner over alt det Jesus hadde gjort i løpet av sitt korte liv på jorden, bemerket apostelen Johannes at hvis alt var blitt skrevet ned, ville «ikke hele verden kunne romme de bøker som da måtte skrives.» (Joh 21.25 BGO). Likevel måtte Jesus den siste kvelden før sin død, velge ut noen få viktige punkter fra all sin undervisning som han særlig ønsket at apostlene skulle huske.

Han kunne ha snakket lenge og vel med dem om teologi. Men det gjorde han ikke. Han kunne ha gitt dem en skjennepreken for alle feilene de hadde begått i løpet av tiden sammen med ham. Men det gjorde han ikke. I stedet valgte han å gjennomgå tegningene for det mest praktfulle byggverk som noensinne kom til å bli konstruert i menneskehetens historie – menigheten. På en illustrerende måte demonstrerte han for apostlene at de som skulle lede menigheten, måtte være alles tjenere. Han forklarte også nøye hva som særlig skulle kjennetegne trofaste medlemmer i denne menigheten. Tre kjennemerker som han understreket var:

1. Adskillelse fra verden. «Hvis verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere» (Joh 15. 18-19 NO 1978/85 © Bibelselskapet).

2. Ubetinget kjærlighet. «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13. 34-35).

3. Lydig tillit. «Tro på Gud, og tro på meg! Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg» (Joh 14. 1, 21).

Johannes skrev ned disse ordene mot slutten av det første århundret. Men hadde menigheten fortsatt disse kjennemerkene i århundret etter apostlene? Hvordan var egentlig det andre århundrets menighet?

«Ingen kan tjene to herrer», sa Jesus til disiplene (Matt 6.24). Likevel kan det se ut som om de kristne har brukt mesteparten av de siste to tusen årene på å prøve å motbevise Jesus. Vi har fortalt oss selv at vi så visst kan ha begge deler – det som tilhører Gud og det som hører denne verden til. Mange av oss har en livsførsel som ikke skiller seg noe fra livsførselen til konservative ikke-kristne, bortsett fra det faktum at vi pleier å gå i kirken hver uke. Vi ser på den samme underholdningen. Vi har de samme bekymringene med hensyn til denne verdens problemer. I tillegg er vi ofte minst like involvert i verdens kommersielle og materialistiske jag som andre. Vårt kjennemerke som «ikke av denne verden», stemmer ofte mer i teorien enn i praksis.

Men opprinnelig var ikke menigheten slik. De første kristne levde etter et helt annet sett med prinsipper og verdier enn resten av menneskeheten. De forkastet verdens underholdning, utmerkelser og rikdom. De var allerede borgere av et annet rike, og de lyttet til en annen herres stemme. Dette var like sant for menigheten i det andre århundret som i det første.

I verket til en ukjent forfatter, skrevet rundt år 130, blir kristne beskrevet på følgende måte overfor romerne: «De bor som pilgrimer i sine egne land… De er i kjødet, men de lever ikke etter kjødet. De lar sine dager på jorden forløpe, men de er borgere av himmelen. De adlyder de foreskrevne lovene, og samtidig overgår de lovene med sine liv. De elsker alle mennesker, men blir forfulgt av alle. De er ukjente og fordømt. De henrettes, men [vil bli] gjenreist til livet. De er fattige, men gjør mange rike. De har få eiendeler; likevel har de overflod på alt. De er vanæret, men blir herliggjort selv i sin vanære.... Og de som hater dem, er ute av stand til å gi en forklaring for sitt hat.»⁶

Fordi jorden ikke var deres hjem, kunne de tidlige kristne uten forbehold si som Paulus: «For meg er livet Kristus, og døden en vinning» (Fil 1.21 BGO). Justin Martyren forklarte romerne: «Siden tankene våre ikke er opphengt i nåtiden, bryr vi oss ikke om det når mennesker henretter oss. Døden er en gjeld som vi alle uansett må betale.»⁷

En eldste fra det andre århundret formante menigheten sin slik: «Brødre, la oss villig legge våre beskjeftigelser i denne nåværende verden bak oss, så vi kan gjøre Hans vilje som kalte oss. Og la oss ikke frykte det å forlate denne verden,... idet vi mener at denne verdens ting ikke tilhører oss, og ikke lar våre lyster bli opphengt i dem.... Herren erklærer: ‘Ingen kan tjene to herrer.’ Hvis vi da ønsker å tjene både Gud og penger, vil det ikke være til gagn for oss. ‘For hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?’ Denne verden og den kommende er fiender .... Vi kan derfor ikke være venner av begge.»⁸

Cyprianus, den respekterte tilsynsmannen for menigheten i Karthago, fremhevet et lignende tema i et brev han skrev til en kristen venn: «Den ene fredelige og pålitelige ro, den ene sikkerhet som står solid og fast og som aldri endres, er dette: For et menneske å trekke seg tilbake fra distraksjonene i denne verden, å forankre seg selv til frelsens faste grunn og vende blikket bort fra jorden opp mot himmelen ... Den som egentlig er større enn verden kan ingenting begjære, [og] ikke heller ønske seg av denne verden. Hvor stabilt, og hvor urokkelig er ikke dette vern, og hvor himmelsk er ikke denne beskyttelsen med sine evigvarende velsignelser – å unngå snarene i denne besnærende verden, å bli renset for jordens slagg og gjort verdig lys av evig udødelighet.»⁹

De samme temaene går som en rød tråd gjennom alle de tidlige kristne skriftene, fra Europa til Nord-Afrika: Vi kan ikke ha både Kristus og verden.

Dersom vi tenker at de tidlige kristne beskrev en livsstil som de ikke egentlig praktiserte, har vi romernes eget vitnesbyrd. En hedensk motstander av de kristne bemerket følgende:

De forakter templene som de dødes hus. De forkaster gudene. De ler av hellige ting. [Som] elendige synes de synd på prestene våre. Selv [er de] halvnakne, med forakt for anseelser og lilla kapper. Hvilken utrolig frekkhet og dårskap! De bever ikke for nåværende piner, men er redde for de som er usikre og fremtidige. I stedet for å frykte døden her og nå, frykter de for den død som kommer etter døden...

Lær i det minste av deres nåværende situasjon, dere elendige mennesker, hva som faktisk venter dere etter døden. Se, mange av dere – egentlig de fleste av dere – er etter deres egen erkjennelse i nød, fryser, er sultne og sliter under hardt arbeid. Likevel tillater deres gud det. Enten er han uvillig eller ute av stand til å hjelpe sitt folk. Han er derfor enten svak eller urettferdig... Merk [dere] dette! For dere er det trusler, bestrafning, tortur og kors... Hvor er den gud dere mener vil hjelpe dere når dere vender tilbake fra de døde? Han kan jo ikke engang hjelpe dere i dette livet! Har ikke romerne, uten noen hjelp fra deres gud, herrevelde, råderett og all verdens gleder, inklusive herredømme over dere selv?

Mens dere lever i spenning og angst, avstår dere fra respektable nytelser. Dere er ikke til stede ved sportsbegivenheter. Dere har ingen interesse av offentlige fornøyelser. Dere avviser de offentlige bankettene, og avskyr de hellige lekene... Derfor, elendige som dere er, kommer dere verken til å stå opp fra de døde eller til å nyte livet i mellomtiden. Så, hvis dere eier noen visdom eller fornuft, slutt å trenge dere innpå himlene og verdens skjebner og hemmeligheter... Mennesker som er ute av stand til å forstå sivile forhold, er avgjort ute av stand til å diskutere guddommelige.¹⁰

Da jeg først leste kritikken som romerne rettet mot de kristne, innså jeg med smerte at ingen ville ha beskyldt kristne i dag for de samme tingene. Vi blir ikke kritisert for å være helt oppslukt av himmelrikets interesser, der vi ignorerer de ting som verden har å by på. Kristne i dag blir i grunnen beskyldt for akkurat det motsatte – at vi er pengekjære og hyklerske i vår overgivelse til Gud.

Ikke på noe annet tidspunkt i kristendommens historie var hele menigheten så kjennetegnet av kjærlighet som i de første tre århundrene. Dette var noe det romerske samfunnet la merke til. Tertullian har gjengitt hvordan romerne kunne utbryte: «Se, hvor de elsker hverandre!»¹¹

Justin Martyren beskrev kristen kjærlighet slik: «Vi som pleide å sette det å få rikdom og eiendeler høyere enn noe annet, bringer nå det vi har til et felles fond og deler det med hvem som helst som trenger det. Tidligere hatet og ødela vi hverandre og nektet å omgås mennesker av en annen rase eller nasjon. Nå, på grunn av Kristus, lever vi sammen med slike mennesker og ber for våre fiender.»¹²

I sin beskrivelse av det mennesket som har lært Gud å kjenne, skrev Klemens: «Av kjærlighet gjør han seg selv fattig, slik at han er sikker på at han aldri vil komme til å overse en bror i nød, særlig hvis han vet at han selv er bedre i stand til å bære fattigdommen enn sin bror. Likeledes betrakter han en annens smerte som sin egen. Og hvis han lider motgang som følge av å ha gitt ut ifra sin egen fattigdom, da klager han ikke.»¹³

Da en ødeleggende farsott feide over antikkens verden i det tredje århundret, var kristne de eneste som tok seg av de syke, noe de gjorde med risiko for selv å pådra seg farsotten. Samtidig valgte hedninger å kaste egne smittede familiemedlemmer ut på gata til og med før de døde, for å beskytte seg selv mot sykdommen.¹⁴

Et annet eksempel illustrerer både søskenkjærligheten blant de kristne og deres kompromissløse overgivelse til Jesus som Herre. En hedensk skuespiller ble kristen, men innså at han var nødt til å skaffe seg et annet yrke fordi de fleste skuespillene oppmuntret til umoral og var gjennomsyret av hedensk avgudsdyrkelse. I tillegg var det noen ganger slik at teateret bevisst fikk guttene gjort om til homofile slik at de lettere kunne spille kvinneroller på scenen. I og med at denne nyomvendte skuespilleren ikke hadde noen andre jobbferdigheter, overveide han å opprette en skuespillerskole der han kunne undervise ikke-kristne studenter i drama. Men først la han idéen sin fram for menighetens ledere for å få deres anbefaling.

Lederne fortalte ham at hvis skuespill var et umoralsk yrke, ville det også være galt å gi andre opplæring i det. Men siden dette var et heller uvanlig spørsmål, skrev de til Cyprianus i det nærliggende Karthago for å få vite hans mening. Cyprianus var enig i at et yrke som var uegnet for en kristen å utøve, også var uegnet for ham å undervise i, selv om dette var hans eneste inntektskilde.

Hvor mange av oss ville ha vært så opptatt av å leve rett og rettferdig at vi ville lagt frem yrkesvalgene våre for eldsterådet eller det øverste organet i menigheten? Og, hvor mange menighetsledere i dag ville være så redde for å krenke Gud at de ville innta en så kompromissløs holdning?

Men det er ikke slutten på historien. Cyprianus fortalte også nabomenigheten at de burde være villige til å støtte denne skuespilleren, hvis det ikke var noen annen måte han kunne livnære seg på – på samme måte som de støttet foreldreløse, enker og andre trengende personer. Videre skrev han: «Hvis menigheten deres ikke er i stand til å støtte ham økonomisk, kan han flytte over til oss og her motta alt han trenger av mat og klær.»¹⁵ Cyprianus og menigheten hans kjente ikke engang denne skuespilleren, men de var likevel villige til å støtte ham fordi han var en trosfelle. Som en kristen sa til romerne: «Vi elsker hverandre med en gjensidig kjærlighet for vi vet ikke hva det vil si å hate noen.»¹⁶ Hvis kristne i dag uttalte seg slik overfor verden, ville verden da ta dem alvorlig?

De tidlige kristnes kjærlighet var ikke begrenset til de som delte deres tro. Kristne ga også kjærlig hjelp til ikke-troende: de fattige, de foreldreløse, de eldre, de syke, de skipbrudne – og til og med forfølgerne deres.¹⁷ Jesus hadde sagt: «Elsk deres fiender ... og be for dem som ondskapsfullt utnytter og forfølger dere» (Matt 5.44 BGO). For de tidlige kristne var dette utsagnet ikke bare et ideal som ikke egentlig kunne praktiseres i det virkelige liv. De så det som et påbud fra sin Herre.

Lactantius skrev: «Hvis vi alle kan spore vår opprinnelse fra ett menneske som Gud skapte, er det klart at vi alle hører til i samme familie. Derfor må det betraktes som en vederstyggelighet å hate et annet menneske, uansett hvor skyldig det måtte være. Av den grunn har Gud besluttet at vi ikke skal hate noen, men at vi heller bør gjøre oss av med hatet. Vi kan derfor trøste våre fiender ved å minne dem om vårt gjensidige forhold. For dersom vi alle har fått livet fra den samme Gud, hva er vi da, om ikke brødre? ... Siden vi alle er brødre, lærer Gud oss å aldri gjøre vondt mot hverandre, men bare godt – [slik at vi] gir hjelp til de som er undertrykt og opplever motgang, og gir mat til de sultne.»¹⁸

Skriften lærer at en kristen ikke bør trekke en troende bror for retten. Isteden, hvis så skal være, burde han tåle å bli svindlet av sin bror (1 Kor 6.7). Som advokat har jeg likevel sett at kristne i dag ikke nøler med å saksøke sine brødre og søstre i Herren. En særdeles urovekkende sak skjedde nylig i byen der jeg bor. En student ved en lokal kristen skole jobbet på skolens område på fritiden for å kunne betale skolepengene. En dag ble han slått ut av osen fra et insektsmiddel som han sprayet inni skolebygningen, og for en kort tid måtte han på sykehus. Skolens metode for å påføre insektsmiddelet var tydeligvis ikke etter boken. Resultatet? Foreldrene saksøkte den kristne skolen for mer enn en halv million dollar. De tidlige kristne derimot nektet ikke bare å trekke sine medkristne for retten, nei, de fleste av dem nektet å trekke noen som helst for retten, siden de regnet ethvert menneske som sin egen bror eller søster.

Det er ikke rart at kristendommen spredte seg raskt i antikkens verden, selv om det var få organiserte misjons- eller evangeliseringsprogrammer. Den kjærlighet de praktiserte, tiltrakk seg verdens oppmerksomhet, akkurat slik som Jesus hadde sagt den ville gjøre.

For de tidlige kristne betød det å stole på Gud mer enn et tårevått vitnesbyrd om «den gang jeg kom til tro på Herren». Det innebar å tro at selv om lydigheten til Gud ville medføre store lidelser, var Gud pålitelig nok til å føre den troende igjennom dem.

«En person som ikke gjør det Gud har befalt, viser at han ikke egentlig har tro til Gud,»¹⁹ erklærte Klemens. For de tidlige kristne var det en selvmotsigelse å hevde at man hadde tillit til Gud og samtidig nekte å adlyde Ham (1 Joh 2.4). Kristendommen deres var mer enn bare ord. Som en tidlig kristen uttrykte det: «Vi taler ikke [om] store ting – vi lever dem!»²⁰

Et tydelig trekk ved de tidlige kristne var deres barnlige og bokstavelige etterfølgelse av læren til Jesus og apostlene. De følte ikke at de trengte å forstå bakgrunnen for et bud før de ville adlyde det. De stolte bare på at Guds vei alltid var den beste. Klemens spurte: «Hvem er så respektløs at han betviler Gud og krever forklaringer fra Gud som fra mennesker?»²¹

De stolte på Gud fordi de levde i ærefrykt for Hans majestet og visdom. Felix, en kristen advokat i Roma og en som levde samtidig med Tertullian, sa det på denne måten: «Gud er større enn alle våre forestillinger – Han er uendelig, enorm. Bare Han forstår i sannhet sin [egen] sanne storhet; vårt hjerte er for begrenset til virkelig å kunne forstå Ham. Vi gjør en verdig beregning av Ham når vi sier at Han er utenfor [alle] beregninger... Enhver som mener at han kjenner Guds omfang, reduserer Hans storhet.»²²

Det ypperste eksempelet på de tidlige kristnes absolutte tillit til Gud var hvordan de godtok forfølgelse. Fra keiser Trajanus’ tid (rundt 100 e.Kr.) og fram til Milano-ediktet ble utstedt i 313, var det ulovlig å praktisere kristendommen innenfor Romerrikets grenser. Å være en kristen var en forbrytelse som kunne medføre dødsstraff. Likevel var ikke de romerske embetsmennene generelt sett på jakt etter de kristne. Med mindre noen kom med en formell anklage om at en person var blitt en kristen, ignorerte de dem. Som et resultat var forfølgelse noe som skjedde mer sporadisk. Slik kunne kristne i én by bli gjenstand for grusom tortur og død, mens kristne i et nærliggende område kunne være helt uberørt. Det var helt uforutsigbart. Likevel levde alle de kristne daglig med en dødstrussel hengende over hodet.

Det faktum at kristne var villige til å lide ubeskrivelige grusomheter og dø istedenfor å fornekte sin Gud, var nest etter livsstilen deres det mest effektive evangeliseringsverktøyet de hadde. Få romere, om noen, var rede til å dø for sine guder. Kristendommen må ha hatt noe spesielt ved seg hvis den betød så mye for de som praktiserte den. Faktisk er det greske ordet for «vitne» martyr. Og ikke overraskende bruker de også det samme ordet på gresk når de skal si «martyr». Mange steder i våre bibler der det står «vitne», leste de tidlige kristne «martyr». I Johannes’ Åpenbaring 2.13 for eksempel, står det om «Antipas ... mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere.» De tidlige kristne leste dette avsnittet slik: «Antipas ... min trofaste martyr». Selv om de fleste kristne prøvde å flykte fra lokal forfølgelse når det var mulig, avviste de enhver masseutvandring fra Romerriket. Som små barn trodde de sin Herre da Han sa at Hans menighet ville bli bygd på en klippe, og at dødsrikets porter ikke skulle få makt over den (Matt 16.18).

De innså at tusenvis av dem kunne komme til å dø en uhyrlig død, oppleve uutholdelig tortur eller bli satt i fengsel. Likevel var de helt overbevist om at deres Far ikke ville la menigheten gå til grunne. Kristne sto foran romerne uten våpen i hånd og ga slik til kjenne at de ikke kom til å bruke menneskelige midler for å prøve å verne menigheten. De stolte på Gud, og på Ham alene, som sin beskytter.

Som Origenes fortalte romerne: «Når Gud gir Fristeren tillatelse til å forfølge oss, lider vi forfølgelse. Og når Gud ønsker at vi skal være fri for lidelse, om vi så er omringet av en verden som hater oss, nyter vi en vidunderlig fred. Vi stoler på beskyttelsen til Den ene som sa: ‘Vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.’ Og Han har sannelig beseiret verden. Derfor triumferer verden bare så lenge den får lov til det av Ham som mottok kraft fra Faderen til å beseire verden. Hans seier fyller oss med mot. Selv om Han igjen skulle ønske at vi får lide og kjempe for vår tro, la [så] fienden komme imot oss. Vi vil besvare dem: ‘Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk.’»²³

Da Origenes var tenåring mistet han faren sin på grunn av forfølgelse, og selv døde han til slutt av tortur og fengsling utført av romerne. Likevel møtte han romerne med en urokkelig gudstillit og følgende ord: «Til slutt vil enhver form for tilbedelse bli ødelagt bortsett fra Kristi religion, som alene vil bli stående. En dag vil den faktisk triumfere, for dens lære griper mer og mer tak i menneskets sinn for hver dag som går.»²⁴

Tidlig kristendom var en revolusjon som feide gjennom antikkens verden som ild i tørt gress. Det var en motkulturell bevegelse som utfordret de viktigste institusjonene i det romerske samfunnet. Som Tertullian skrev: «Vår kamp er mot våre forfedres institusjoner, mot tradisjonenes autoritet, mot menneskeskapte lover, mot verdens vises tankebaner, mot antikken og mot skikker.»²⁵

Hvor underlig er det ikke da at den moderne kirke hevder at de første århundrenes kristne bare lærte og praktiserte datidens kultur. Dette er særlig ironisk siden romerne kritiserte de kristne skarpt for nettopp det motsatte – at de ikke fulgte datidens kulturelle normer.

Men hvordan de tidlige kristne forholdt seg til sin kultur, er ikke bare av historisk interesse. Det burde også føre til at kristne i dag stiller seg selv noen viktige spørsmål. For de fleste av de kulturelle problemene som kristne i vårt århundre står overfor, er nøyaktig de samme problemene som den tidlige kirken sto overfor. Imidlertid har vår respons til disse problemene generelt vært ganske så annerledes enn deres.

Som i de fleste samfunn var familien den sentrale enheten i den romerske sivilisasjonen, men som i dag var ekteskapene ofte ulykkelige. Begge parter hadde ofte elskere. På Jesu tid var utenomekteskapelige forhold for både ektemenn og koner så vanlige at de ikke ble sett på som noen skandale.

Ikke overraskende var skilsmisser ganske vanlig. Romerske menn og kvinner giftet seg ofte fire eller fem ganger. Som Tertullian bemerket: «Når det gjelder skilsmisse, lengter kvinner etter det som om det var hva et ekteskap naturlig skulle føre til.»²⁶ I det romerske samfunn ble de fleste ekteskap arrangert av brudeparets foreldre. Nygifte par var vanligvis ikke forelsket i hverandre og kjente hverandre knapt på bryllupsdagen. Ofte var det en betydelig aldersforskjell mellom ektemann og kone, noe som både var tilfelle blant kristne og generelt i det romerske samfunnet. Så det ville vært mye enklere å rettferdiggjøre skilsmisse i det romerske samfunn enn i Vesten i vår tid.

Måten de tidlige kristne resonnerte rundt ulike spørsmål tok likevel ikke utgangspunkt i menneskelige synspunkt. Selv om skilsmisse var helt akseptert i samfunnet deres, var det ikke tillatt hos dem, bortsett fra ved utroskap.²⁷ Som Origenes skrev: «‘Det Gud har sammenføyd må ingen mennesker skille’ – verken myndighet eller noen annen makt. For Gud, som føyde dem sammen, er mektigere enn alle andre som en person kan navngi eller komme på.»²⁸ De kristne tok Jesu ord alvorlig da Han sa: «Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd» (Matt 19.9).²⁹

De tidlige kristnes strenge standpunkt mot skilsmisse gjenspeilte åpenbart ikke den tidens kultur. Men hva med vår holdning til skilsmisse? Har ikke vårt syn fulgt trendene i vår egen kultur? For førti år siden ville en evangelisk kristen ikke engang ha kommet på tanken å skille seg fra sin ektefelle, bare fordi de ikke passet sammen. Skilsmisseraten blant evangeliske kristne nærmer seg i dag raskt verdens nivå.³⁰ Hva er det som har endret seg? Helt klart ikke Skriften. Det er snarere den konservative delen av det amerikanske samfunnet som har endret sitt syn på skilsmisse. Evangeliske kristne roser seg ofte av at de tar avstand fra «verdslige» holdninger og trender. Men det vi så ofte tar avstand fra, er i virkeligheten bare den liberale delen av verden. Når en praksis er blitt akseptert av den konservative delen, vil kirken snart følge etter. Skilsmisse er et godt eksempel.

På samme måte som i dag var også romerne opptatt av å finne løsninger på uønskede svangerskap. I mangel av moderne prevensjonsmidler, tok romerne hånd om uønskede svangerskap på følgende tre måter: kvelning av nyfødte babyer, etterlating av babyer ved veikanten (der de enten døde eller ble tatt som slaver) eller abortering av fosteret. Med andre ord er ikke abort en oppfinnelse fra det tyvende århundret, noe jeg tidligere trodde. Den kristne advokaten Mark Felix irettesatte romerne med følgende utsagn: «Det er noen kvinner blant dere som ved å drikke spesielle miksturer slukker livet til det fremtidige mennesket i sin egen livmor, og dermed begår mord før de til og med føder.»³¹

Nok en gang tok de tidlige kristne et sterkt standpunkt mot det som ble ansett som en helt moralsk og sivilisert praksis. Da noen romere fremmet den utrolige anklagen mot kristne at de myrdet og åt spedbarn som en del av sine religiøse seremonier, ble den besvart med følgende ord av Atenagoras, en kristen apologet som skrev rundt 170 e.Kr.: «Når vi sier at de kvinnene som bruker medikamenter for å frembringe en abort egentlig begår mord og må stå til regnskap for Gud for dette, hvordan er det overhodet mulig for oss å myrde [spedbarn]? Det ville ikke gi mening for oss å betrakte fosteret i mors liv som et skapt vesen, og dermed et objekt for Guds omsorg, for så når det er født å drepe det.»³²

Tertullian forklarte romerne: «I vårt tilfelle, siden drap er helt forbudt i en hvilken som helst form, kan vi ikke engang ødelegge fosteret i mors liv... Å hindre en fødsel er bare en raskere form for drap. Det er ikke avgjørende om du fjerner et liv som er født, eller ødelegger et som ennå ikke har nådd fram til fødselen.»³³

Det er godt og hederlig at evangeliske kristne i dag generelt sett har stått like kompromissløst mot abort som de tidlige kristne gjorde. Jeg håper at standpunktet vårt er helt uavhengig av kulturen vår, men jeg vet ikke om det er slik. Den konservative fløyen i det amerikanske samfunnet har ennå ikke akseptert abort; konservative lovgivere og dommere er normalt motstandere av dette. Hva vil skje hvis de endrer sine holdninger, vil vi da følge etter? Akkurat nå (i Amerika) synes det umulig at vi noen gang vil endre holdningene våre til abort. For hundre år siden drømte imidlertid ingen om at skilsmisse en dag ville være vanlig blant evangeliske kristne.

Peter hadde instruert kvinnene: «La ikke deres skjønnhet være i det ytre, ved hårfletninger, gullkjeder eller ved flotte klær» (1 Pet 3.3 BGO). Paulus ga noen lignende instruksjoner: «Likeså vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig» (1 Tim 2.9-10 NO 1978/85 © Bibelselskapet). Ved slike formaninger bidro apostlene helt klart ikke til å videreføre datidens kulturelle normer. De gjorde akkurat det motsatte.

En fasjonabel romersk kvinne brukte så godt som alle de samme skjønnhetsmidlene som dagens kvinner bruker. Hun begynte dagen med å dandere håret og ta på seg sminke. Hun malte leppene, påførte svart øyenskygge, satte på seg falske øyevipper, dekket ansiktet med hvitt pudder og la rouge på kinnene. Hun bar håret sitt i en forseggjort frisyre, komplett med krøller, pannelugg og utsmykkede, lagvise fletter. Noen kvinner hadde på seg importerte parykker fra India, og mange farget håret blondt.

En romer sa til sin venninne: «Mens du er igjen hjemme, ...er håret ditt hos frisøren; om natten tar du ut tennene dine; og du sover bortgjemt i hundre kosmetikkbokser. Selv ikke ansiktet ditt sover sammen med deg! Så blunker du til menn under et øyenbryn du tok ut av en skuff samme morgen.»³⁴

Romerske kvinner prydet også resten av kroppen på samme måte som ansiktet. Når de skulle ut, pyntet de seg med juveler, og de bar ofte dyre ringer på hver eneste finger. Fasjonable kvinner insisterte på å bruke kjoler laget av importerte materialer som silke, selv om vektprisen for silke var like høy som for gull. Klemens kommenterte spøkefullt: «Kroppen til slike damer ville ikke [engang] innbringe tusen drakmer [en mynt med liten verdi], men de kunne [fint] ha gitt ti tusen talenter [mer enn hva en gjennomsnittlig romer tjente under et helt liv] for bare én kjole. Så, klærne deres er verdt mer enn de selv er.»³⁵ Også mange romerske menn brukte kosmetikk og kledde seg like overdådig som kvinnene.

Kirken derimot frarådet bruk av kosmetikk og formante menn og kvinner til å være fornøyd med enkle klær. Ikke bare var enkle klær rimeligere, men luksuriøse kjoler var ofte gjennomsiktige og lå tett inntil kvinnens figur. Klemens sa: «Luksuriøse klær som ikke evner å skjule kroppens form, er slett ikke noe dekke. Slike klær som ligger tett inntil kroppen, tar kroppens form og klistrer seg til dens kjød. De tegner opp kvinnens figur slik at hele kroppsformen hennes blir synlig for dem som ser henne, selv om de ikke egentlig kan se selve kroppen... Slik kledsel er ment for beskuelse, og ikke for tildekking.»³⁶

Likevel prøvde ikke den tidlige kirken å lovfeste hvilken type klær kristne burde ha på seg. Selv om kirken understreket viktigheten av enkle og anstendige klær, overlot de til den enkelte kristne hvordan dette ble satt ut i praksis.

I tillegg til klesstilen deres var også de kristnes standard for anstendighet (både for menn og kvinner) annerledes enn standarden i det romerske samfunn. Dette var spesielt tydelig i offentlige og private bad. Få andre samfunn, med unntak av det japanske, har hatt en slik forkjærlighet for varme bad. Bading var det nasjonale tidsfordrivet, og offentlige bad var en av de viktigste møteplassene i det romerske samfunnet. I den romerske republikkens tidlige dager var badene for menn og kvinner strengt adskilt. Ved inngangen til det andre århundret hadde det imidlertid blitt vanlig med felles nakenbading.³⁷

Overklasseromere hadde ofte egne bad i hjemmene sine, men anstendigheten der var ikke mye annerledes. Klemens beskriver disse private badene slik: «Noen kvinner vil knapt kle av seg foran sine ektemenn som en fasade av anstendighet. Men hvem som helst ellers kan se dem nakne i deres private bad hjemme. For de er ikke flaue over å strippe foran tilskuere, som om de viser frem kroppene sine for salg... De som ikke er helt blottet for anstendighet stenger fremmede ute, men bader likevel med sine egne tjenere. De blotter seg til og med nakne foran slavene sine og lar seg massere av dem.»³⁸

I skarp kontrast lærte kristne at menn og kvinner ikke burde bade sammen offentlig. Deres holdning til anstendighet gjenspeilte ikke romersk kultur, men en gudfryktig kultur.³⁹

Har ikke de romerske holdningene til anstendighet også sine paralleller i dagens samfunn? De fleste ville vært ganske flaue over å bli sett offentlig i undertøyet. Likevel regner de det ikke for noe å slappe av ved bassenget i badeantrekk som ikke er noe mindre avslørende. Er det ikke generelt slik at vi kristne tar etter kulturen rundt oss? Vi viser oss fram offentlig i badetøy som til og med ville ha sjokkert ikke-kristne for bare 50 år siden. Men fordi badetøyet vårt er helt akseptert av dagens konservative samfunn, tenker vi ikke noe over det. Jeg sier dette i selvkritikk fordi jeg tidligere anså kristne som var kritiske til moderne badeantrekk som gammeldagse eller trangsynte. Vitnesbyrdet fra de tidlige kristne har fått meg til å revurdere standpunktet mitt.

Overklasseromere kunne glede seg over mye fritid. De fylte kveldene og feriene sine med fråtsende banketter, teaterforestillinger og sportsbegivenheter på arenaen. Noen ganger kunne en bankett vare i opptil ti timer, og bestå av hele tjueto retter, inklusive delikatesser som svinejur og påfugltunger. De kristne gledet seg ikke over slike fråtsende festmåltider.

Det romerske teatret var en greskinspirert idé, og de mest populære temaene for dramastykkene var kriminalitet, utroskap og umoral. De kvinnelige rollene ble enten spilt av gutter eller prostituerte. Selv om teateret var et yndet tidsfordriv blant velutdannede romere, forkastet de kristne teateret i avsky. Lactantius skrev: «Jeg er tilbøyelig til å tenke at den korrupte innflytelsen fra scenen er enda verre [enn den på arenaen]. Komediene handler om jomfruer som mister sin uskyld eller de prostituertes affærer... På en lignende måte gir tragediene en oppvisning i drap av foreldre og incesthandlinger begått av onde konger rett for øynene [på publikum]... Er mimekunsten noe bedre? De underviser i utroskap ved å iscenesette det. Hvordan forventer vi at ungdommene våre skal reagere når de ser at disse tingene blir praktisert uten skam, og at alle følger ivrig med?»⁴⁰

Tertullian la til: «Den far som nøye beskytter og vokter sin jomfruelige datters ører for hvert besmittende ord, tar henne selv med til teateret der hun utsettes for alt dets avskyelige språk og holdninger.» Han spurte retorisk: «Hvordan kan det være rett å se på de ting som det er galt å gjøre? Hvordan kan de ting som besmitter en mann når de går ut av munnen hans, ikke gjøre ham uren når de går inn gjennom hans øyne og ører?»⁴¹ (Matt 15.17-20).

Selv om det hovedsakelig var overklasseromere som besøkte teateret og bankettene, var arenaen noe både rike og fattige kunne ta del av. Lekene ved arenaen var ment å stille romernes uslokkelige tørst etter vold, brutalitet og blod. Favorittattraksjonen var de brutale vognløpene. Mens løpene pågikk var det ikke til å unngå at vognene krasjet. Slike sammenstøt førte til at kusken ble kastet ut av vognen og dratt til døde fordi han ble slept etter vognen av sine egne panikkslagne hester, eller trampet i hjel av hestene til en annen kusk. Imens var mengden i ellevill begeistring.

Dødsfallene og volden som fulgte med vognløpene var likevel ikke nok til å tilfredsstille romernes blodtørst. Derfor ble ville dyr, noen ganger hundrevis av dem, brakt inn på arenaen for å kjempe mot hverandre – ulver mot bukker, løver mot okser, villhunder mot bjørner – og omtrent alle andre kombinasjoner som forvridde sinn kunne drømme om. Noen ganger ble dyr jaget rundt av væpnede menn; andre ganger ble ubevæpnede kristne jaget rundt av utsultede dyr. Romerne ønsket seg imidlertid enda mer. Så menneskelige gladiatorer ble spilt opp mot hverandre i dødskamp. Gladiatorer var vanligvis fanger som allerede var blitt dømt til døden. Romerne syntes de var edle som ga disse mennene en «kampsjanse». Hvis en gladiator vant seier i gjentatte kamper, ville han til slutt kunne vinne sin egen frihet. Heller ikke på dette området tok de kristne etter kulturen i sin samtid. Overfor sine romerske medborgere sa Lactantius:

Den som finner det lystbetont å se på at en mann blir drept, selv om mannen er blitt lovlig dømt, besudler samvittigheten sin like mye som om han hadde vært en medskyldig eller en villig tilskuer til et drap begått i det skjulte. Likevel kaller de dette ‘idrett’ – der menneskeblod blir utøst! ... Når de ser menn i ferd med å bli drept med bønnfallelse om nåde, kan de [da] være rettferdige når de ikke bare tillater at disse mennene blir drept, men [til og med] krever det? Grusomt og umenneskelig avgir de sin stemme for døden, uten å være fornøyd med [å se] strømmer av blod eller opprevne sår. Faktisk beordrer de at [gladiatorene] – om de så er såret og ligger på bakken – blir angrepet igjen, og at kroppene deres skal bombarderes med slag for å sikre at de ikke bare spiller døde.

Folkemengden blir til og med opprørt over gladiatorene dersom en av dem ikke raskt blir drept. De hater forsinkelser, ja, det er som om de tørster etter menneskeblod... Ved å gi seg hen til denne praksisen har de mistet sin egen menneskelighet... Derfor er det ikke passende for oss som strever etter å holde oss på rettferdighetens sti, å skulle ta del i slike offentlige drap. Når Gud forbyr oss å drepe, er det ikke bare den vold som blir fordømt av offentlige lover han forbyr, men også den vold som av mennesker regnes som lovlig.⁴²

Er vi villige til å ta et så kompromissløst standpunkt mot underholdning i dag? Etter å ha lest disse rådene, tok jeg et skritt tilbake og la meg selv under lupen. Jeg var nødt til å innrømme at jeg hadde tillatt kulturen min å diktere min egen underholdningsstandard. Ja, jeg unngikk filmer som de konservative i samfunnet ville betrakte som dristige, men endte likevel opp med å se på underholdning som var gjennomsyret av vold, kriminalitet og umoral. Jeg var villig til å akseptere uanstendighet, banning og glimt av nakenhet – så lenge filmbransjen ikke ga filmen mer enn PG-13 (13-årsgrense i USA). Det jeg egentlig hadde gjort, var å la filmindustrien avgjøre hva som var greit for meg å se på og hva som ikke var det. Samfunnets kultur hadde fått bestemme underholdningsstandarden min.

Romerne kunne glede seg over å se at andre mennesker ble slaktet ned med sverd og revet i stykker av ville dyr fordi de trodde at mennesket bare var et høyt utviklet dyr. Troen på at mennesker sakte har utviklet seg til sin nåværende livsform, er slett ikke noe moderne syn. Og troen på at universet ble til som følge av en tilfeldig kollisjon av materiepartikler, er ikke heller ny. Velutdannede romere delte mange av de oppfatningene som dagens sekulære forskere har.

En av de tidlige kristne skrev: «Noen mennesker benekter tilstedeværelsen av en guddommelig kraft. Andre spør daglig om en slik finnes eller ikke. Atter andre vil si at hele universet er blitt til ved planløse tilfeldigheter og ved vilkårlige kollisjoner, med henvisning til ulikt formede atomer [og deres] bevegelser.»⁴³ Ja, selv begrepet «atom» er ikke en oppfinnelse fra det tyvende århundret, men et begrep skapt av greske filosofer.

Også Lactantius drøftet sin tids romerske vitenskapelige tanke: «Noen lærer at de første menneskene levde som nomader i skog og mark. De var ikke forent gjennom verken språk eller [andre] lovmessige bånd. I stedet bodde de i huler og grotter, der de brukte løv og gress til senger. De var bytte for de større og sterkere dyrene. De som rømte etter å ha blitt revet opp [av ville dyr] ... oppsøkte til slutt andre menneskers selskap for beskyttelse. Til å begynne med kommuniserte de med hverandre gjennom nikking, deretter testet de elementære former for tale. Ved å knytte navn til forskjellige objekter utviklet de litt etter litt et talesystem.»⁴⁴

Den kristne troen på at alle mennesker kan spore sitt opphav til det første menneskeparet, innebar at alle mennesker var jevnbyrdige brødre og søstre – en ganske ny idé for den romerske kulturen. Så i sin undervisning om verdens guddommelige opprinnelse, var det tydelig at de kristne ikke bare tok etter det som alle andre i deres kultur trodde. Faktisk ble de kristne latterliggjort for sin tro på skapelsen av velutdannede grekere og romere. De samme intellektuelle godtok villig skriftene til andre etniske grupper vedrørende menneskets opprinnelse – uansett hvor absurde de var. Men det skriftene til jødene og de kristne sa om skapelsen, avviste de bestemt – uansett hvor fornuftig det var.⁴⁵

Nær sagt alle menneskelige samfunn har hatt klasseskiller, og Roma var intet unntak. Velstående romere så ned på fattige romere. Frie individer så ned på slaver. Visse yrker ble regnet som overlegne andre. Til og med jødene hadde slike klasseskiller seg imellom. Romerske borgere så på seg selv som overlegne alle andre folkeslag. Men de tidlige kristne gikk nok en gang imot datidens kulturelle strøm. Egentlig var læren deres om menneskelig brorskap intet mindre enn revolusjonerende.

Klemens skrev: «[Gud] ga sin egen Sønn til alle mennesker i hele verden, og Han skapte alt for alle. Derfor er alle ting felles for alle, og ikke til for at de rike skal få en urimelig [stor] del. Uttrykket ‘jeg eier, og eier i overflod, så hvorfor skulle jeg ikke nyte?’ er verken egnet for individet eller for samfunnet. Mer verdig [å kalles] kjærlighet er dette: ‘Jeg har; så hvorfor skulle jeg ikke gi til dem som trenger [det]? Det er uhyrlig for et menneske å leve i luksus, mens mange er i nød.’»⁴⁶

I Guds øyne blir ingen regnet som en slave og ikke heller som en herre. Fordi vi alle har den samme Far, er vi alle barn av Ham på lik linje. Ingen er fattig i Guds øyne bortsett fra den som mangler rettferdighet. Ingen er rik bortsett fra den med et vell av dyder. ...Årsaken til at verken romerne eller grekerne kunne tilegne seg rettferdighet var at de hadde så mange klasseskiller. De rike og de fattige. De mektige og de ringe. Kongers høyeste autoritet og det vanlige individet... Men, sier noen kanskje: «Er det ikke sant at blant de kristne er noen fattige og andre rike? Noen er herrer og andre er tjenere? Er det ikke et visst skille mellom mennesker?» Men det finnes ikke noe slikt skille. For selve grunnen til at vi kaller hverandre brødre, er at vi tror at vi alle er likeverdige. ... Selv om de fysiske omstendighetene i kristnes liv kan variere, ser vi ikke på noen personer som tjenere. I stedet omtaler vi dem – og behandler dem – som åndsbrødre og medtjenere av Kristus.⁴⁷

Paulus hadde meddelt korinterne: «Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men er det noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling.» (1 Kor 14.33b-35). Og til Timoteus sa han følgende: «En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille.» (1 Tim 2.11-12 NO 1978/85 © Bibelselskapet).

Ikke på noe annet område blir Skriften så ofte angrepet i dag, som når det gjelder læren om kvinners rolle i menigheten. Det sies ofte at apostlene og de tidlige kristne bare støttet opp under sin tids kulturelle holdning med hensyn til kvinners rolle innen religion og samfunn. Men romerske kvinner var knapt kjent for sin underdanige karakter. Som en romer bemerket: «Vi styrer verden, men våre kvinner styrer oss.»⁴⁸

Innen de romerske religionene tjenestegjorde kvinner i samme roller som menn. Mange templer ble styrt av kvinnelige øversteprester. Mark Felix, en kristen advokat, beskrev romersk religion på denne måten: «Det finnes et visst sted dit en mann ikke får dra. Andre [steder] er stengt for kvinner. Selv det å være til stede ved visse religiøse seremonier, er en forbrytelse for slaver. Noen templer styres av en kvinne med én ektemann, og andre av en kvinne med mange ektemenn.»⁴⁹ Faktum er at den ledende religiøse skikkelsen i den gamle middelhavsverdenen var Orakelet (eller profetinnen) i Delfi. Og dette orakelet var alltid en kvinne.

Hvis kvinnenes rolle i menigheten bare hadde vært et spørsmål om kultur, og ikke apostolisk lære, burde vi kunne forvente å se kvinner tjenestegjøre i de samme rollene både i den ortodokse kirken og i de kjetterske sektene. Men det er ikke tilfelle. I de fleste kjetterske sektene hadde kvinner lov til å undervise og tjenestegjøre. Tertullian kom med følgende kommentar om kvinners rolle i slike grupper: «De er dristige nok til å undervise, å debattere, å utøve eksorsisme, å foreta helbredelser og kanskje til og med å døpe.»⁵⁰ De to ledende skikkelsene innen montanistenes sekt (etter at dens grunnlegger Montanus døde) var begge kvinner: Maximilla og Priscilla. Og de fleste av denne sektens profetier og nye læresetninger kom faktisk fra dens kvinnelige medlemmer.

Så, det at menigheten ekskluderte kvinner fra kirkelige roller innen undervisning og tilsyn, var definitivt ikke et uttrykk for at de fulgte romersk kultur.

«Vent litt,» tenker du kanskje. «Menigheten tok kanskje ikke etter romersk kultur i denne saken, men den fulgte helt klart jødisk kultur.» Og det stemmer at kvinner ble ekskludert fra det jødiske presteskapet. Likevel må vi huske at det jødiske presteskapet ikke var et produkt av menneskelig kultur. Det var guddommelig innstiftet. Videre, ved midten av det andre århundret besto majoriteten av de kristne av hedninger, og de fulgte helt klart ikke jødisk kultur. De holdt ikke sabbaten, praktiserte ikke omskjærelse, fulgte ikke jødiske matlover, feiret ikke jødiske høytider og fulgte heller ikke andre jødiske skikker som ikke spesifikt sammenfalt med kristen lære.

Den tidlige kirken adlød helt enkelt den apostoliske læren om kvinnenes rolle i menigheten, på samme måte som de adlød all den øvrige læren til apostlene. Nok en gang gikk de imot romersk kultur istedenfor å følge den.

Feminister og moderne teologer hevder at menighetens innstilling til kvinner var et produkt av den kvinneforakt som apostlene og de tidlige kirkelederne var bærere av. Men tidlige kristne skrifter sier noe annet. For eksempel skrev Felix: «La enhver få vite at alle mennesker er født like, med en kapasitet og evne til å resonnere og føle, uten preferanse for alder, kjønn eller [sosial] ære.»⁵¹ Og Klemens skrev: «La oss ... forstå at mannens og kvinnens dyd er den samme. For hvis begges Gud er én, er begges herre også én.»⁵²

Men tilbake til oss: Hvorfor har kvinnens rolle i menigheten blitt et slikt debattema i dag? Er det fordi vi har funnet nye bibelmanuskripter som lærer noe annet enn hva våre eksisterende bibler gjør? Eller er det fordi kulturen vår sier at menn og kvinner ikke er ment å utøve forskjellige roller? Enda en gang er spørsmålet hvem som ikke makter å holde stand mot sin tids kultur – vi eller de tidlige kristne?

Kristne i dag roser seg ofte over at de skiller seg ut fra verden, men i virkeligheten er det vanligvis kun i forhold til et bestemt sjikt av verden at de skiller seg ut.

Liberale kristne mener at de skiller seg ut fra verden fordi de ikke deler fordommene, bakstreverskheten og den trangsynthet som noen ganger preger den konservative delen av (det amerikanske) samfunnet. Men når sant skal sies er holdningene og livsstilen til liberale kristne ikke særlig forskjellig fra den som liberale ikke-kristne har.

Det samme prinsippet er sant når det gjelder evangeliske kristne. Fordi vi holder oss til konservative amerikanske verdier, forteller vi oss selv at vi handler uavhengig av vår kultur. Men konservative holdninger kan i like stor grad stamme fra verden som det liberale holdninger gjør. Har ikke holdningene våre til skilsmisse, underholdning og andre spørsmål forandret seg som en respons på forandringer i vår kultur?

Åndelig sett er det i grunnen ingen stor forskjell på å la seg forme etter det liberale samfunnssjiktet og å la seg forme etter det konservative samfunnssjiktet. Dette skyldes ganske enkelt at det som regnes som konservativt i dag, var liberalt for bare noen tiår siden.

Jeg husker fremdeles en samtale jeg hadde i 1969 med en diskjockey i midten av trettiårene. Vi hadde en livlig diskusjon rundt det som var de fremtredende spørsmålene den gangen – rasediskriminering, politiets brutalitet, narkotika og Vietnamkrigen. På bakgrunn av hva som kjennetegnet radioprogrammene hans ble jeg ganske forbauset over de bastante konservative synspunktene hans. Til slutt bemerket jeg: «Du må da åpenbart befinne deg langt ute på høyresiden, eller hva?»

Han smilte og svarte: «Nei, jeg er faktisk ikke engang konservativ. Jeg tilhører de som ligger midt på veien.» Et øyeblikk tidde han mens han gransket det skeptiske ansiktet mitt. Så, med et glis, la han til: «Det er bare det at veien har flyttet på seg».

Den gangen avfeide jeg svaret hans som en egennyttig rasjonalisering, men jeg klarte ikke å glemme kommentaren hans. Med tiden har jeg innsett hvor rett han faktisk hadde. Det er fortsatt slik at veien flytter på seg. Vi lurer bare oss selv hvis vi tror at konservative holdninger er det samme som gudfryktige holdninger.

I virkeligheten er vår tids menighet gift med verden. Holdningene, livsstilen og problemstillingene i verden vil snart komme til å bli holdningene, livsstilen og problemstillingene i menigheten. Russ Taff, en populær kristen sanger, kom for en tid tilbake med følgende ærlige observasjon om dagens evangeliske kirke: «Kristne går til psykologer, kristne har familieproblemer og kristne blir alkoholikere. Den eneste forskjellen mellom troende og ikke-troende er vår enkle tro på at Gud, vår skaper, elsker oss og hjelper oss hver dag.» Etter min mening tegner Russ Taffs analyse et ærlig bilde. Samtidig synes jeg det er ganske trist at dette er det eneste som bekjennende kristne i dag helt oppriktig kan si.

Opprinnelig skilte kristne seg tydelig ut fra det samfunnet de var en del av. Deres vitnesbyrd overfor verden var noe de først og fremst formidlet gjennom det livet de levde. Selvsagt var det ikke alle som levde det gudfryktige livet som jeg har beskrevet i dette kapitlet. Likevel var det jeg her beskriver den normale kristne livsstilen i de første århundrene.

Så hva var det som gjorde at de var i stand til å leve uavhengig av sin kultur, når vi synes det er så vanskelig å gjøre det? Hvilken kraft var det de hadde, som vi mangler?

For mange år siden, da jeg begynte å studere de tidlige kristne skriftene, var jeg hovedsakelig interessert i å spore den kristne læres historiske utvikling. Det var en akademisk øvelse. Jeg forventet ikke å bli inspirert eller utfordret av det jeg leste. Men slik gikk det ikke. Jeg ble snart dypt beveget av de tidlige kristnes vitnesbyrd og livsstil. «Så dette er hva full og hel overgivelse betyr,» sa jeg til meg selv. Selv om jeg ofte blir sett på som en kristen med et engasjement over gjennomsnittet i egne kristne kretser, ble jeg smertelig klar over at jeg i den tidlige kirken ville ha blitt betraktet som et åndelig svakt medlem som levde i kompromiss.

Jo mer jeg leste, desto mer lengtet jeg etter den samme nære vandringen med Gud som de tidlige kristne hadde. Jeg ønsket så inderlig å kunne riste av meg denne verdens bekymringer slik de hadde klart. Det jeg ønsket, var at livet og holdningene mine bare skulle formes etter Jesus – og ikke etter dagens kultur. Men det virket som jeg var helt ute av stand til det. Hva var det som gjorde at de klarte det jeg ikke maktet? Jeg begynte å lete etter svar i skriftene deres, og der fant jeg følgende tre hovedårsaker:

«Ikke noe menneske er en øy»,⁵³ skrev den kristne poeten John Donne i det sekstende århundret. Mennesker er av naturen sosiale vesener, og vi har en tendens til å tilpasse oss samfunnet rundt oss. Det er derfor det er så vanskelig å gå motstrøms i forhold til vår kultur. Likevel har det vært tider opp gjennom historien der et stort antall mennesker har avvist sin kulturs livsstil og verdier. Hippiebevegelsen på 60-tallet er et godt eksempel på det. På 60-tallet avviste tusenvis av ungdommer – mange av dem fra middelklassebakgrunn – det materialistiske jaget og den fasjonable klesstilen i det typiske Amerika. I stedet søkte de en annen livsstil.

Hva gjorde disse ungdommene i stand til å bryte ut av sin kulturelle støpeform og leve frigjort fra sitt samfunns normer og skikker (såkalte ikke-konformister)? Svaret ligger i at de ikke egentlig var ikke-konformister. De tilpasset seg bare et annet samfunn med dets normer og regler.

Dette var en av hemmelighetene til de tidlige kristne. De var i stand til å avvise sin kulturs ugudelige holdninger, praksiser og underholdning fordi de hadde tilpasset seg en annen kultur. Titusenvis av andre kristne delte de samme verdiene, holdningene og standardene for underholdning. Alt den enkelte kristne måtte gjøre var å tilpasse seg – dvs. tilpasse seg de andre troende. Uten menigheten ville det ha vært uendelig mye vanskeligere å praktisere en gudfryktig livsstil.

Cyprianus hadde observert følgende: «Bryt av en gren fra et tre, og når den er brutt av, kan den ikke [lenger] skyte knopper. Kutt bekken av fra dens kilde, og den vil snart tørke ut.»⁵⁴

Den tidlige kirken var en disiplinert kirke. Likevel var de tidlige kristne, i motsetning til noen senere religiøse grupper, generelt sett ikke opptatt av å regulere medlemmenes rettferdige livsstil gjennom en rekke lover og regler. I stedet satte de sin lit til sunn lære, gudfryktige forbilder og Den Hellige Ånds forvandlende verk. Menigheter som er avhengige av omfattende regler for å nære personlig hellighet, kan lett ende opp med å produsere fariseere i stedet. Av den grunn la den tidlige kirken vekt på at nye troende trengte å gjennomgå en forandring innenfra og ut. Ytre ting ble ikke regnet for å ha noen verdi, hvis de ikke var en gjenspeiling av det som skjedde på innsiden av et menneske.

Klemens forklarte: «Gud gir ikke [livets] krone til dem som avstår fra ugudelighet av tvang, men [til] dem som avstår etter [eget] valg. Det er umulig for en person å konsekvent leve rettferdig, med mindre det er etter eget valg. Den som blir gjort ‘rettferdig’ ved en annens tvang er ikke sant rettferdig. ... Det er hvert menneskes frihet som produserer sann rettferdighet og åpenbarer sann ugudelighet.»⁵⁵

For eksempel: Til tross for sin lære om enkel påkledning, krevde ikke den tidlige kirken at den enkelte kristne skulle kle seg på en bestemt måte, og de tidlige kristne var ikke alle kledd likt. Selv om kirken var en motstander av kosmetikk, fantes det kristne kvinner som likevel brukte dette. Andre kristne ignorerte menighetens anbefaling og gikk på teater og til arenaen. Og de ble ikke utstøtt av menigheten av den grunn. Likevel var kirkens metode effektiv, for selv romerne kunne bevitne at de fleste kristne frivillig fulgte menighetens bestemmelser i disse spørsmålene.⁵⁶

Men kirken kan selvsagt bare lykkes i å lære ved sitt eksempel, hvis den som et hele har latt seg forme av Kristi lære. Hvis ikke kan kirken bli vel så mye til hinder som til hjelp. Hva ville for eksempel holdningen til de fleste kristne i dag ha vært overfor en troende som kledde seg enkelt og anstendig, uavhengig av mote? Som ikke viste noen interesse for dagens voldsomme sportsgrener? Og som ville ha nektet å se på TV-programmer og filmer preget av umoral eller som var krydret med banning og vold? La oss være ærlige – han eller hun ville trolig bli sett på som en fanatiker!

Hvis dessuten en hel gruppe kristne levde på den måten, ville de trolig ha blitt kalt for en sekt. Kort sagt ville dagens menighet ha sett på slike kristne slik som romerne så på de tidlige kristne. Hvis en kristen i dag skulle velge å leve som de tidlige kristne, ville han eller hun i sannhet måtte bli en ikke-konformist, hvilket er en ekstremt vanskelig oppgave.

De tidlige kristne menighetenes allmenne hengivenhet var en direkte gjenspeiling av kvaliteten på lederskapet deres.

Dagens evangeliske menigheter styres vanligvis av en pastor (eller prest) og et eldsteråd og / eller et menighetsråd. Normalt er pastoren en mann som har fagutdannelse fra en teologisk institusjon, og ikke en som har vokst opp i den menigheten som har ansatt ham. Som oftest har han ingen større autoritet over menigheten enn den han kan få gjennom overtalelsens makt. Videre består eldsterådet eller menighetsrådet normalt sett av personer med sekulære heltidsjobber. Disse fører tilsyn med menighetens økonomi og program, og er ofte de som fastsetter retningslinjer for menigheten. Men normalt er det ikke dem folk i menigheten vender seg til for å få åndelig veiledning, og vanligvis er de heller ikke flokkens hyrder.

Selv om vi bruker mange av de samme navnene på menighetens ledere som det de tidlige kristne gjorde – for eksempel eldste og diakoner – skiller vår menighetsstyring seg betraktelig fra deres med hensyn til innhold. Istedenfor én enkelt utdannet pastor, besto hele eldsterådet i de tidlige menighetene av heltidspastorer. Etter hvert som kristendommen vokste, var det ikke lenger mulig for alle kristne i en gitt by å samles på ett sted. Men hvert enkelt fellesskap av troende i den byen hadde minst én eldste (eller presbyter) som fylte hyrderollen overfor dem. Og hver by hadde en tilsynsmann eller biskop som samordnet alle de enkeltstående menighetene i den byen. Dette bidro til å forene de lokale fellesskapene av troende. Som et resultat kunne de tidlige kristne virkelig snakke om menigheten i Korint eller Alexandria, istedenfor menighetene.

Tilsynsmannen (biskopen) og de eldste (presbyterne) var ikke utenforstående som ble brakt inn i den lokale menigheten. I stedet var det vanlig at de hadde vært en del av fellesskapet gjennom en lengre tid. De sterke og svake sidene deres var derfor noe hele menigheten kjente godt til. Videre hadde de ikke kvalifisert seg til å tjene som tilsynsmenn eller eldste på grunn av skolestudier eller ved å tilegne seg mye kunnskap. Menigheten var snarere vel så interessert i hvor dypt en leders åndelighet stakk, som i hvor bred kunnskapen hans var. Hvor nær Gud levde mannen? Var han en som i flere år hadde vært et eksempel for andre kristne? Var han rede til å legge ned livet sitt for Kristus? Som Tertullian sa til romerne: «Våre presbytere er velprøvde menn som ikke oppnår sin posisjon gjennom å kjøpe seg [inn], men ved en grunnfestet karakter.»⁵⁷

Det fantes ingen teologiske institusjoner. De ferdighetene som en mann trengte for å kunne bli menighetsleder, tilegnet han seg gjennom erfaringenes skole. Han ble trent av det eksisterende eldsterådet, og han lærte å vandre nær Gud og å være hyrde for andre ved å se og ta etter deres eksempel. Han fikk praktisk erfaring under deres tilsyn og fikk lov til å gjøre feil. Han måtte kunne lære ved sitt eksempel så vel som ved sine ord før han i det hele tatt kunne bli vurdert som aktuell i en tjeneste som eldste eller tilsynsmann.

Til alle som lærer bort prinsipper for hvordan man skal leve og som former andres karakter, stiller jeg dette spørsmålet: ‘Er han ikke selv forpliktet til å leve etter de samme prinsippene?’ Hvis han ikke selv følger dem, blir hans lære gjort til intet. ... [Og] studenten hans vil svare ham på følgende måte: ‘Å praktisere det du lærer er utenfor min evne, siden [hver av] disse tingene er umulige. Du forbyr meg å bli sint. Du forbyr meg å begjære. Du forbyr meg å attrå, og du forbyr meg å frykte smerte og død. Dette er helt naturstridig; alle levende vesener er underlagt disse følelsene. Hvis du er så overbevist om at det er mulig å leve på tvers av [slike] naturlige impulser, la meg først få se deg praktisere de tingene du lærer, så jeg kan vite at de er mulige.’ ...

Hvordan kan [læreren] eliminere [bakgrunnen for] denne unnskyldningen fra de egenrådige, hvis han ikke lærer dem ved sitt eksempel, slik at de med egne øyne kan se at de tingene han lærer er mulige? Nettopp av den grunn er det ingen som lyder filosofenes lære. Mennesker foretrekker eksempler fremfor ord, for det er lett å tale – men vanskelig å handle.⁵⁸

I et av brevene sine beskrev Cyprianus prosessen med å velge ut en ny biskop eller tilsynsmann: «[Han] bør velges i folkets nærvær under alles påsyn, og må bli funnet verdig og egnet med hjelp av offentlig avgjørelse og vitnesbyrd. ... Ved en ordentlig ordinasjon bør alle tilsynsmenn fra nabomenighetene innenfor samme provins komme sammen med [den aktuelle] menigheten. Tilsynsmannen bør velges i menighetens nærvær, siden de har nært kjennskap til hans liv og vaner.»⁵⁹

Etter at en eldste eller tilsynsmann var blitt utnevnt, ble han normalt værende i denne menigheten resten av livet, med mindre forfølgelse tvang ham til å flytte. Han tjenestegjorde ikke i tre eller fire år for deretter å flytte til en større menighet med bedre kompensasjonsvilkår. Som tidligere nevnt var ikke bare tilsynsmannen, men også hele eldsterådet normalt hyrder og lærere på heltid. Med mindre menigheten var for liten til å kunne støtte dem økonomisk, var det forventet av de eldste at de frigjorde seg fra enhver sekulær jobb. På den måten kunne de vie hele sin oppmerksomhet til flokken.

Et tydelig eksempel på dette kan vi lese om i en rekke brev som ble utvekslet mellom to tidlige menigheter. Saken dreide seg om at en eldste var blitt utnevnt til bøddel i testamentet til en avdød kristen. Ifølge romersk lov var en person som ble utnevnt til bøddel i noen sitt testamente forventet å tjene som dette, enten han ønsket det eller ei, og en slik oppgave kunne være enormt tidkrevende. Bare det at en kristen hadde kunnet komme på å utnevne ham, en eldste, til bøddel var temmelig sjokkerende for ham, siden denne forpliktelsen ville ta ham vekk fra hyrdeansvaret hans. Sant å si var hele eldsterådet lamslått.⁶⁰

Kan du forestille deg hvilken velsignelse det må ha vært for de tidlige kristne å være gjenstand for en slik hyrdeomsorg som den eldsterådene viste, hvis eneste bekymring var deres egen menighets åndelige vel? Med så mange heltidspastorer ville hvert enkelt menighetsmedlem utvilsomt ha fått tett, individuell oppfølging.

Dersom en mann ønsket å tjene som eldste eller tilsynsmann i den tidlige kirken, måtte han være villig til å legge ned alt for Kristus. Det som det i første rekke berørte, var hans materielle eiendeler. En eldste forlot ikke sitt sekulære yrke i bytte mot en middelklasselønn ifra menigheten. Det ble ansett som kjettersk dersom en menighet betalte ut lønn til en tilsynsmann eller eldste. I stedet støttet menigheten lederne sine økonomisk på samme grunnlag som den støttet enker og foreldreløse. Generelt sett betød det at ledere fikk det de trengte til livets opphold og ikke mye mer.⁶¹

Men det å oppgi verdens materielle ting var ikke deres eneste offer. Eldste måtte være villige til å lede an i det å utstå fengsling, tortur og død. De fleste av forfatterne som er sitert i denne boken var tilsynsmenn eller eldste, og mer enn halvparten av dem – Ignatius, Polykarp, Justin Martyren, Hippolytus, Cyprianus, Methodius og Origenes – ofret til slutt livet sitt for Kristus.

Med en slik usedvanlig overgivelse hos menighetens ledere, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan en vanlig kristen på den tiden kunne la seg inspirere til en fortrolig vandring med Herren, og til ikke å la seg prege av verden.

Ingen liker å lide. Jeg leste nylig en undersøkelse blant amerikanere om deres synspunkter på det nasjonale budsjettunderskuddet. Praktisk talt alle de intervjuede var enige om at underskuddet måtte reduseres. Samtidig var omkring tre fjerdedeler av dem motstandere av å øke skattene eller å kutte i de offentlige utgiftene. De ville med andre ord at underskuddet skulle forsvinne smertefritt. Uten smerte! Det er også slik vi ønsker at kristendommen skal være. Jesus sa til disiplene: «Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!» (Matt 10.38-39 NO 1978/85 © Bibelselskapet). Til tross for hva vår Herre fortalte oss, er ikke budskapet om korset særlig populært i dag. Når vi deler evangeliet med ikke-troende, nevner vi sjelden Jesu ord om at vi trenger å ta vårt kors opp. I grunnen gir vi ofte inntrykk av at når en person tar imot Kristus, vil vedkommendes liv for alltid være fylt av lykke.

I den tidlige kirken ble nye troende møtt med et ganske annet budskap: Det å være en kristen ville innebære lidelse. Disse ordene fra Lactantius var typiske: «Den som velger å leve til gagn for evigheten, vil her og nå få oppleve ubehag. Han vil bli gjenstand for alle slags problemer og byrder så lenge han er på jorden, slik at han til slutt kan eie guddommelig og himmelsk trøst. I kontrast til dette vil den som velger det som er til gagn for livet her og nå, få det ille i evigheten.»⁶² På en lignende måte stilte Jesus den smale, trange vei som fører til livet, opp mot den vide og brede vei som fører til fortapelsen (Matt 7.13-14).

Ignatius, biskop (tilsynsmann) av Antiokia og medarbeider til apostelen Johannes, ble arrestert for sitt kristne vitnesbyrd. Mens han ennå var på vei til Roma for å stilles for retten og henrettes, skrev han oppmuntrings- og formaningsbrev til mange kristne menigheter. Til én menighet sa han: «Det er derfor nødvendig å ikke bare bli tiltalt med navnet ‘kristen’, men å faktisk være en kristen. ... Hvis ikke vi er rede til å dø på den måten Han led døden, [da] er Hans liv ikke i oss.»⁶³ (Joh 12.25). Til en annen skrev han: «Før fram ilden og korset. Før fram flokken av villdyr. La de komme, bruddene og adskillelsen av mine ben og oppdelingen av mine lemmer. Før fram lemlestelsen av hele min kropp. Ta endog med deg alle Satans djevelske torturer. Bare jeg kan vinne Jesus Kristus! ... Jeg vil heller dø for Jesus Kristus enn å regjere over hele jorden.»⁶⁴ Kort tid etter å ha nedtegnet disse ordene, ble Ignatius ført fram foran en skrikende mobb i Romas Colosseum, der han ble revet i stykker av ville dyr.

Tertullian oppmuntret en gruppe lokale kristne som vansmektet i et romersk fangehull, med disse ordene: «O salige, regn alt som er krevende i denne deres lodd, som en disiplinering av kreftene i sinn og kropp. Dere er i ferd med å gå igjennom en edel kamp, der den levende Gud er deres leder og Den Hellige Ånd deres trener. [Seiers]prisen er en evig krone av englekarakter – statsborgerskap i himlene og evig ære.» Han fortalte dem også: «Fengselet yter samme tjeneste for den kristne som hva ørkenen ga til profeten. Vårherre selv tilbrakte mye tid i tilbaketrukkethet, så han kunne ha større frihet til å be og slik at han kunne være adskilt fra verden. ... Benet kjenner ikke lenkene når sinnet er i himmelen.»⁶⁵

Men de fleste nye troende trengte ikke å bli advart om den kommende lidelsen. De hadde selv sett den. Faktum er at et av de kraftigste evangeliseringsmidlene i den tidlige kirken var det eksemplet som tusenvis av kristne utgjorde, når de utholdt lidelse og død fordi de ikke ville fornekte Jesus.

I sitt første apologetiske verk minnet Tertullian romerne på at forfølgelsen deres bare styrket de kristne: «Jo mer dere slår oss ned, desto mer vokser vi i antall. De kristnes blod er [en] sæd. ... For etter å ha tenkt på saken, hvem blant dere ivrer ikke etter å finne ut hva som egentlig ligger til grunn for alt dette? Og etter å ha spurt, hvem ender ikke opp med å ta imot læren vår? Og når han har tatt imot den, hvem er ikke også villig til å lide slik at han fullt ut kan få del i Guds nåde?»⁶⁶

«Full gospel» (det fulle evangeliet). I det tyvende århundret har dette kjente engelske uttrykket blitt ensbetydende med pinsemenighet eller karismatisk sammenheng. Imidlertid er et av problemene i dagens menigheter at vi sjelden hører det fulle evangeliet forkynt – uavhengig av om vi er karismatikere eller ei. Vi hører vanligvis bare den delen som omhandler velsignelsene; kun sjelden hører vi budskapet om det å lide for Kristus.

Vi har kommet så på avveie fra budskapet til den tidlige kirken at de fleste av oss praktisk talt ikke har noe begrep om hva det vil si å lide for Kristus. For noen år siden hørte jeg en pastor holde en preken over verset: «Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.» (1 Pet 4.16). Pastoren kommenterte at de fleste kristne i USA ikke har noe begrep om hva det vil si å lide som en kristen.

Etter gudstjenesten sto jeg og snakket med pastoren da en diakon kom opp til ham og takket ham for budskapet. Diakonen var enig i at de fleste kristne i dette landet ikke forstår hva det vil si å lide som en kristen. Diakonen sa imidlertid at han visste nøyaktig hva det betød. Han fortsatte med å beskrive smerten og lidelsen han hadde utholdt noen år tidligere mens han gjennomgikk en operasjon. Idet jeg kjørte hjem fra kirken, var jeg slått av hvor godt diakonen hadde illustrert nettopp det poenget som pastoren hadde prøvd å formidle – vi amerikanske kristne vet ikke hva det vil si å lide som en kristen. Vi tror at når vi tåler trengslene i dette livet som er felles for alle, så lider vi for Kristus.

Selvsagt er det andre måter å bære vårt kors på enn å utholde forfølgelse. Klemens kommenterte at korset for den gjennomsnittlige kristne kan være det å holde ut i et ekteskap med en ikke-troende ektefelle, å adlyde ikke-troende foreldre eller å utstå slavetilværelsen under en hedensk herre. Selv om alle disse situasjonene ville kunne innebære mye emosjonell og fysisk lidelse, var de en ganske mild form for kors for den som allerede hadde overgitt seg til å utholde tortur og død for Kristus (Rom 8.17; Åp 12.11).

Selv om de tidlige kristne tålte smertefulle ekteskap med ikke-troende, er det i dag tusenvis av kristne som skiller seg fra sine troende ektefeller uten å nøle, ganske enkelt fordi ekteskapet deres er mindre enn ideelt. Slike personer vil heller være ulydige mot Kristus enn å utstå selv moderat lidelse. Jeg har hørt kristne fortelle meg at de bare ikke kunne klare å fortsette å leve sammen med sin ektefelle i et ekteskap preget av stadige krangler. Jeg lurer på hva slike mennesker vil si på dommens dag til kristne menn og kvinner fra de tidlige århundrene som var i stand til å tåle å få en rødglødende jernstang drevet inn i øynene, få armene revet av eller å bli flådd levende. Hvordan har det seg at disse kristne hadde evnen til å tåle en slik uutholdelig tortur når vi ofte mangler evnen til bare det å avfinne oss med ubehagelige ekteskap? Kan det være fordi vi ikke har akseptert det ansvaret vi har av å bære vårt kors?

En kristen kvinne som for flere år siden overveide å skille seg fra sin mann fordi de ikke kom overens, fortalte meg den gangen med tårevåte øyne: «Det kan da ikke være meningen at jeg skal måtte leve slik resten av livet.» Senere reflekterte jeg over uttrykket hun hadde brukt – «resten av livet». Jeg tenkte tilbake på de gangene da også jeg hadde brukt de ordene. Min egen bruk av dette uttrykket avslørte at himmelen ikke var en realitet for meg, i hvert fall ikke på den måten som livet mitt på jorden er en realitet. De tidlige kristne tok villig imot budskapet om lidelse fordi de hadde sine øyne rettet mot evigheten. De tenkte ikke i termer av lidelse under «resten av livet», men heller på lidelse i femti eller seksti år på det meste. Resten av livet skulle de tilbringe i evigheten sammen med Jesus. Sammenlignet med det var nåværende trengsler ubetydelige. Som Tertullian innså de at «benet ikke kjenner lenkene når sinnet er i himmelen.»

De tidlige kristnes kompromissløse liv var ikke noe de bare prøvde å leve med utgangspunkt i sin egen styrke. De erkjente sitt behov for guddommelig kraft. Dette er selvsagt ikke noe nytt. Gjennom århundrene har kristne i alle kirkesamfunn innsett at vi trenger Guds hjelp for å kunne vandre etter Hans bud.

Og jeg tror ikke at noen av oss noen gang bevisst har gitt oss i kast med å tjene Gud uten Hans hjelp. Men det som ofte skjer er noe i likhet med dette: Til å begynne med vandrer vi virkelig nært til Herren og er avhengige av Hans kraft. Men senere begynner vi åndelig sett å gli bort, og sakte trekke oss unna Gud. Denne prosessen begynner normalt i vårt indre; utad er våre handlinger fortsatt de samme. Til tross for at vi fortsatt ytre sett gjør det samme som en som er avhengig av Gud, begynner bønnene våre å bli kalde og formaliserte. Vi leser kanskje fortsatt i Bibelen, men vårt hjerte og sinn dras mot andre interesser. Til slutt befinner vi oss der at vi helt lener oss på vår egen styrke.

Problemet er ikke at menigheten ikke taler om behovet av å være avhengig av Guds kraft. Faktisk lærer evangeliske kristne generelt sett at vi er ute av stand til å gjøre noe godt i vår egen styrke. Men hvis vi mennesker rett og slett ikke er i stand til å adlyde Gud, er det jo ingenting vi kan gjøre med vår ulydighet – bortsett fra å be om at Gud skal forvandle oss til lydige mennesker. Men fungerer dette egentlig i praksis?

Jeg husker hvor opprømt jeg var første gang jeg hørte noen forkynne at vi ikke kan gjøre noe godt i vår egen styrke – det er bare Gud som kan gjøre gode ting gjennom oss. Det eneste vi trenger å gjøre er å be Gud om å endre på det som er feil med oss og å overvinne syndene våre for oss. «Så dette er hemmeligheten,» tenkte jeg med meg selv. Jeg kunne knapt vente med å få satt tanken ut i livet, og bare la Gud endre på det som var feil med meg og få bort syndene mine. Jeg ba ivrig om at Gud skulle gjøre nettopp dette. Jeg ga alt sammen over til Gud. Deretter ventet jeg – men ingenting skjedde. Så jeg ba litt mer. Fortsatt var det ingen forandring.

Først trodde jeg at problemet ganske enkelt lå hos meg. Kanskje bønnene mine ikke var oppriktige? Til slutt tok jeg saken opp privat med andre kristne og fant ut at jeg ikke var den eneste som hadde dette problemet. De andre hadde ikke oppnådd bedre resultater enn det jeg hadde. «Så hvorfor går dere rundt og sier at Gud på en magisk måte fikser det som er feil med oss og gjør oss til lydige mennesker?» spurte jeg dem. «Fordi det er slik det er ment å fungere,» var svaret. Jeg innså at de fleste kristne var redde for å snakke ærlig om saken – av frykt for at de var de eneste som ikke hadde fått det til. Så her spilte vi alle med i fortellingen om keiserens nye klær fordi vi var redde for at andre skulle se på oss som lite åndelige.

Jeg sier ikke at metoden med å lene-seg-tilbake-og-be aldri har fungert for noen. Det jeg sier, er at den ikke har fungert for meg, og historisk sett har den heller ikke fungert for menigheten. Vår evangeliske lære i denne saken kommer fra Martin Luther, som mente at vi er helt ute av stand til å gjøre noe godt av oss selv, og at både ønsket og kraften til å adlyde Gud, kommer fra Ham alene. Selv om dette var hjørnesteinslærer fra den tyske reformasjonen, produserte de ikke en tysk nasjon av lydige, gudfryktige kristne. Snarere tvert imot. Det lutherske Tyskland var en rennestein av drukkenskap, umoral og vold. Det å lene seg tilbake og la Gud gjøre hele jobben, produserte verken en gudfryktig kirke eller en gudfryktig nasjon.⁶⁷

I kontrast til dette lærte de tidlige kristne aldri at mennesker ikke er i stand til å gjøre godt eller å overvinne synd i livet sitt. De trodde at vi så visst har evnen til å tjene og adlyde Gud. Men det vi i første rekke trenger, er en dyp kjærlighet til Gud og en dyptgående respekt for Hans bud. Som Hermas formulerte det, «må Herren være i den kristnes hjerte, ikke bare på hans lepper».⁶⁸ Samtidig trodde ikke de tidlige kristne at de dag for dag kunne overvinne alle sine svakheter og forbli lydige mot Gud, bare ved sin egen styrke. De trengte kraft ifra Gud. Likevel trodde de ikke at det var snakk om å lene seg tilbake og be Gud om å gjøre alt arbeidet.

De trodde at vår vandring med Gud var et fellesprosjekt. Den kristne må selv være villig til å ofre, utøse sin kraft og legge hele sin sjel i dette prosjektet, men også erkjenne sitt behov for Guds hjelp. Origenes forklarte det slik: «Han gir seg til kjenne for dem, som etter å ha gjort alt det som står i deres makt, erkjenner at de trenger hjelp fra Ham.»⁶⁹

Den tidlige kirken var av den overbevisning at en kristen må søke og lengte inderlig etter Guds hjelp. Dette handlet dog ikke om en engangsforespørsel, men om en kontinuerlig prosess. Klemens lærte elevene sine: «En mann [som] i seg selv arbeider og sliter for [å vinne] frihet fra syndige begjær, oppnår ingenting. Men hvis han klart og tydelig ivrer for og er oppriktig i forhold til dette, oppnår han det ved det tilskudd som Guds kraft gir. Gud jobber sammen med villige sjeler. Men hvis dette mennesket oppgir sin iver, vil også Guds Ånd være tilbakeholden. Det å redde den uvillige er [å regne som] et verk utført av en som bruker tvang; mens det å redde den villige, er verket til en som viser nåde.»⁷⁰

De tidlige kristne så altså på personlig hellighet som et felles prosjekt mellom Gud og mennesket. Fra Guds side fantes det en uuttømmelig kraftkilde; nøkkelen var å få tilgang til denne kraften. Det inderlige ønsket måtte komme fra den kristne selv. Som Origenes bemerket, er vi ikke treklosser som Gud dirigerer etter sitt eget forgodtbefinnende.⁷¹ Vi er mennesker med evnen til å lengte etter Gud og gi respons til Ham. Da Klemens omtalte den iveren som er nødvendig fra vår side, var det ikke bare et vanlig ønske han hadde i tankene. Snarere mente han at vi måtte være villige til å lide smertefull «indre forfølgelse». Å avlive våre kjødelige lyster kommer til å gjøre vondt, og hvis ikke vi er villige til å utstå indre lidelse i våre basketak med synden, da vil [heller] ikke Gud sørge for kraften (Rom 8.13; 1 Kor 9.27).⁷²

Noen mennesker kan kjenne på uro i møte med denne tidlige kristne læren. Men som Jesus sa: «... tro gjerningene, selv om dere ikke tror Meg,» (Joh 10.38 BGO). Før vi avviser teologien til de tidlige kristne, bør vi i det minste ha en god forklaring på hvor kraften deres kom ifra. Vi kan ikke benekte det faktum at de hadde en utrolig kraft. Selv ikke de hedenske romerne bestred dette. Som Lactantius erklærte: «Når folk ser at menn blir revet opp av forskjellig slags tortur, men likevel forblir stående selv når torturistene trøttes ut, vil det styrke deres forståelse av at [både] de døendes urokkelige tro og overbevisningen til de mange, ikke er uten innhold. [De innser] at menneskelig utholdenhet alene ikke kunne tåle slik tortur uten ved Guds hjelp. Selv røvere og robuste menn klarer ikke å tåle tortur av dette slaget. ... Men blant oss evner [både] gutter og ømfintlige kvinner – for ikke å snakke om menn – taust å overvinne torturistene. Selv flammene klarer ikke å få et stønn ut av dem. ... Det at disse personene – de unge og det svakere kjønn – utstår lemlestelse og brenning av hele kroppen, er ikke fordi de ikke har noe annet valg; de kunne med letthet ha unngått denne straffen hvis de hadde villet det [ved å fornekte Kristus]. Men de tåler det villig fordi de setter sin lit til Gud.»⁷³

Oppsummert er det mye som dagens menighet kan lære av de tidlige kristne. Det var tre faktorer som gjorde det mulig for dem å leve som borgere av et annet rike, og som mennesker av en annen kultur: (1) menighetens støttende rolle, (2) budskapet om korset og (3) troen på at menneske og Gud må jobbe sammen for menneskets helliggjørelse.

Jeg kunne ha avsluttet boken her og ganske enkelt ha latt den være en inspirerende historisk skisse. Men da ville jeg bare ha fortalt deg halvparten av historien, og historien trenger å bli fortalt i sin helhet. Imidlertid trenger jeg på forhånd å advare deg om at resten av historien sannsynligvis vil få deg til å føle deg ukomfortabel. Slik var det for meg.

Da jeg først begynte å studere de tidlige kristne skriftene, ble jeg overrasket over det jeg leste. Etter noen dager med lesning satte jeg faktisk skriftene deres tilbake i hylla og bestemte meg for å skrote disse studiene helt. Etter å ha analysert situasjonen, innså jeg at problemet var at skriftene deres motsa mange av mine egne teologiske synspunkter.

Med det mener jeg ikke å si at det ikke fantes støtte for noe av det jeg trodde i de tidlige kristne skriftene. Måten de forsto ting på bekreftet mange av mine egne synspunkter. I sin undervisning formidlet de likevel ofte det motsatte av det jeg trodde, og noe av det jeg selv var overbevist om anså de til og med som kjettersk. Det samme vil antagelig være tilfelle for mye av det du er overbevist om.

For å illustrere dette, kommer de neste kapitlene til å ta for seg fem oppfatninger som var akseptert av hele den tidlige kirken. Disse fem eksemplene er ikke det som vi har vanskeligst for å akseptere av det de trodde, men det er heller ikke det enkleste. Kanskje oppdager du at du kan si deg enig i ståstedet deres på noen av disse punktene, men det er lite sannsynlig at du vil være enig med dem i alt. Jeg håper du forstår at det jeg ber deg om, ikke er å godta læren deres på disse punktene. Jeg ber deg bare om å lytte til det de har å si.

Hvis det er én bestemt lære som vi ville forvente at apostlenes trofaste kollegaer underviste i, må det være læren om frelse ved tro alene. Tross alt er jo dette reformasjonens hjørnesteinslære. Faktisk hevder vi ofte at personer som ikke holder fast ved denne læren, ikke egentlig er kristne.

Det vi vanligvis blir fortalt om kirkehistorien, er at de tidlige kristne underviste i vår lære om frelse ved tro alene. Men at de etter at Konstantin fordervet kirken, mer og mer skal ha tatt til orde for at gjerninger spiller en rolle i frelsen. Ganske typisk for det beskrevne scenariet, er følgende avsnitt fra Francis Schaeffers bok How Should We Then Live? (Hvordan skal vi da leve?) Etter å ha beskrevet Romerrikets fall og lærekunstens forfall i Vesten, skrev Schaeffer: «Takket være munkene ble Bibelen bevart – sammen med avsnitt fra greske og latinske klassikere... Likevel ble den opprinnelige kristendommen, som fremlagt i Det nye testamentet, gradvis forvrengt. Et humanistisk element ble lagt til: I økende grad ble kirkens autoritet gitt forrang over Bibelens undervisning. I tillegg var det en stadig større vekt på frelse som [noe som] hvilte på menneskets innsats for å fortjene Kristi verk, istedenfor på Kristi verk alene.»⁷⁴

I likhet med Schaeffer gir de fleste evangeliske forfattere inntrykk av at den læren som sier at vår frelse er påvirket av våre egne gjerninger og fortjeneste, var noe som gradvis snek seg inn i kirken etter Konstantins tid og Romas fall. Men det er ikke egentlig tilfelle.

De tidlige kristne trodde alle sammen at gjerninger eller lydighet spiller en vesentlig rolle i vår frelse. Dette er nok noe som de fleste evangeliske kristne vil bli sjokkert over å høre. Men for at det ikke skal råde noen tvil i denne saken, har jeg nedenfor (i omtrentlig kronologisk rekkefølge) sitert fra tidlige kristne forfattere i praktisk talt alle generasjoner – fra apostelen Johannes’ tid til innsettelsen av Konstantin:

Klemens av Roma, som var apostelen Paulus’ ledsager⁷⁵ og tilsynsmann for menigheten i Roma, skrev: «Det er derfor nødvendig at vi er skyndsomme med å gjøre gode gjerninger. For Han advarer oss: ‘Se, Herren kommer, og Hans lønn går foran Ham, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.’ ... La oss derfor ivrig streve etter å bli funnet blant de som venter på Ham, for at vi kan få del i Hans utlovede belønning. Men hvordan, mine kjære, skal vi kunne gjøre dette? Ved å holde tankene våre festet på Gud, med hjelp av tro. Ved å oppsøke det som for Ham er velbehagelig og akseptabelt. Ved å gjøre de ting som er i harmoni med Hans upåklagelige vilje. Og ved å følge sannhetens vei, mens vi kaster all urettferdighet og synd bort ifra oss.»⁷⁶

Polykarp, den personlige følgesvennen til apostelen Johannes, lærte: «Han som reiste Ham opp fra de døde, vil også oppreise oss – dersom vi gjør Hans vilje og vandrer etter Hans bud og elsker det Han elsket, idet vi holder oss selv [borte] fra all urettferdighet.»⁷⁷

Brevet etter Barnabas konstaterer: «Den som holder disse [budene], vil bli herliggjort i Guds rike; men den som velger andre ting, vil bli ødelagt sammen med sine gjerninger.»⁷⁸

Hermas, som skrev en gang mellom år 100 og 140, sa: «Bare de som frykter Herren og holder Hans bud, har liv med Gud. Men med hensyn til de som ikke holder Hans bud, er det intet liv i dem... Alle som forakter Ham og ikke følger Hans bud, gir seg selv over til døden, og enhver blir skyldig i sitt eget blod. Men jeg bønnfaller dere om å lyde Hans bud, og slik råde bot på deres tidligere synder.»⁷⁹

I sitt første trosforsvar, skrevet en gang før 150 e.Kr., sa Justin Martyren til romerne: «Vi er blitt lært...at Han bare aksepterer de som etterligner de dyder som bor i Ham – selvbeherskelse, rettferdighet og kjærlighet overfor menneskeheten. ... Og vi har mottatt [den lære] at hvis mennesker ved sine gjerninger viser seg verdige Hans hensikt, blir de ansett verdige til å regjere sammen med Ham, befridd fra forfall og lidelse.»⁸⁰

Klemens av Alexandria, som skrev rundt år 190, sa: «Etter å ha avdekket sannheten, viste Ordet [dvs. Jesus] frelsens høye mål for menneskene, slik at de enten ved å omvende seg kunne bli frelst, eller ved å nekte å adlyde kunne bli fordømt. Dette er rettferdighetens proklamasjon: for de som adlyder, glede; [og] for de som er ulydige, fordømmelse.»⁸¹ Og igjen: «Den som griper [sannheten] og skiller seg ut ved gode gjerninger, skal vinne det evige livs pris... Noen mennesker forstår fullgodt og riktig hvordan [Gud sørger for nødvendig kraft], men ved å undervurdere betydningen av de gjerninger som fører til [endelig] frelse, vil de ikke foreta de forberedelser som trengs for å kunne oppnå de ting som de håper på.»⁸²

Origenes, som levde på begynnelsen av 200-tallet, skrev: «Sjelen... [vil] bli belønnet etter hva den fortjener, der den enten er bestemt til å få del i en arv av salighet og evigvarende liv, dersom dens handlinger har sikret den dette, eller til å bli overgitt til evig ild og straff, dersom skylden for dens forbrytelser har ført sjelen til et slikt bunnpunkt.»⁸³

Hippolytus, en kristen tilsynsmann som levde på samme tid som Origenes, skrev: «Hedningene, ved tro på Kristus, bereder evig liv for seg selv ved gode gjerninger.»⁸⁴ Igjen skrev han: «[Jesus], i sin formidling av Faderens rettferdige dom overfor alle, tildeler hver enkelt det som er rettferdig etter hans gjerninger... Rettferdiggjørelse vil komme til syne idet hver enkelt tildeles det som er rettferdig; til de som har gjort vel, vil det med rette bli tildelt evig lykke. De som elsker ondskap, vil bli tildelt evig straff... Men de rettferdige vil kun minnes de rettferdige gjerninger ved hvilke de nådde det himmelske riket.»⁸⁵

Cyprianus skrev: «Å profetere, å drive ut demoner og å utføre storverk på jorden er absolutt noe fremragende og beundringsverdig. En person oppnår imidlertid ikke himmelriket selv om han blir funnet å være virksom i alt dette, med mindre han vandrer i overholdelsen av den rette og rettferdige vei. Herren sier: ‘Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra Meg, dere som gjorde det onde!’ [Matt 7.22-23]. Det er behov for rettferdighet, så man kan gjøre seg godt kvalifisert [for lønn] hos Gud, [vår] Dommer. Vi må adlyde Hans påbud og advarsler slik at våre dyder kan få sin belønning.»⁸⁶

Til slutt har vi Lactantius’ forklaring til romerne, skrevet på begynnelsen av 300-tallet: «Så, hvorfor gjorde Han [mennesket] skrøpelig og dødelig? ... [Så] Han kunne sette dyder framfor mennesket, det vil si utholdelsen av onde ting og hardt arbeid, hvorved han muligens kunne klare å oppnå udødelighetens belønning. For siden mennesket består av to deler, kropp og sjel, der den ene er jordisk og den andre himmelsk, er to liv blitt tildelt mennesket. Det første, som er tilegnet kroppen, er forbigående. Det andre, som tilhører sjelen, er evig. Vi mottok det første ved vår fødsel. Sistnevnte oppnår vi ved å streve, ettersom udødelighet ikke skulle være tilgjengelig for mennesket uten visse vanskeligheter... Av den grunn har Han gitt oss dette nåværende livet, for at vi enten kunne miste det sanne og evige liv ved våre synder, eller vinne det ved vår dyd.»⁸⁷

Faktum er at samtlige tidlige kristne forfattere som i sine tekster tok for seg temaet frelse, ga uttrykk for nettopp dette synet.

Nei, de tidlige kristne lærte ikke at vi opparbeider oss frelse ved en oppstabling av gode gjerninger. De anerkjente og understreket det faktum at tro er helt nødvendig for frelse, og at uten Guds nåde kan ingen bli frelst. Alle forfatterne som ble sitert ovenfor, understreket dette. Her er bare noen få eksempler:

Klemens av Roma skrev: «[Vi] er ikke rettferdiggjort av oss selv. Heller ikke ved vår egen visdom, forståelse, gudsfrykt eller gjerninger utført i hjertets hellighet. Men ved den tro gjennom hvilken Gud den allmektige har rettferdiggjort alle mennesker siden begynnelsen.»⁸⁸

Polykarp skrev: «Mange lengter etter å få komme inn til denne glede, vel vitende om at ‘av nåde er dere frelst, ikke av gjerninger,’ men ved Guds vilje gjennom Jesus Kristus [Ef 2.8].»⁸⁹

Barnabas skrev: «For dette formål overleverte Herren sitt kjød til fordervelse, for at vi kunne helliges ved syndenes forlatelse, som tilveiebringes ved Hans blod.»⁹⁰

Justin Martyren skrev: «Vår lidende og korsfestede Kristus ble ikke forbannet av loven. Snarere gjorde Han det klart at Han alene ville frelse de som ikke viker av fra Hans tro... Slik påskens blod befridde de som var i Egypt, vil også Kristi blod utfri dem fra døden som har trodd.»⁹¹

Klemens av Alexandria skrev: «Det følger således at det finnes en uforanderlig frelsesgave gitt av én Gud, gjennom én Herre, til gagn på flere vis.»⁹² Og igjen: «Abraham ble ikke rettferdiggjort av gjerninger, men av tro [Rom 4.3]. Derfor, selv om de gjør gode gjerninger nå, er det til ingen nytte for dem etter døden, hvis ikke de har tro.»⁹³

Du sier kanskje med deg selv: «Dette synes jeg er forvirrende. Ut av den ene munnviken sier de at vi er frelst på grunn av våre gjerninger, og ut av den andre sier de at vi er frelst ved tro eller nåde. De ser ikke ut til å vite hva de trodde!»

Men de gjorde det. Problemet vårt er at Augustin, Luther og andre vestlige teologer har klart å overbevise oss om at det er en uforsonlig konflikt mellom frelse basert på nåde, og frelse betinget av gjerninger eller lydighet. De har benyttet seg av en feilaktig argumentasjonsform kjent som det «falske dilemmaet», der de hevder at det bare finnes to muligheter når det gjelder frelse: enten er det (1) en gave fra Gud eller (2) noe vi fortjener på grunn av våre gjerninger.

De tidlige kristne ville ha svart at en gave ikke slutter å være en gave bare fordi den er betinget av lydighet. Forestill deg at en konge ba sin sønn om å gå til den kongelige frukthagen og hente ham en kurv full av kongens favorittepler. Etter at sønnen hadde utført dette, anta så at kongen skjenket sønnen halve kongeriket sitt. Var belønningen en gave, eller var det noe sønnen hadde gjort seg fortjent til? Svaret er at det var en gave. Sønnen hadde åpenbart ikke gjort seg fortjent til halvparten av farens rike ved å utføre en så liten oppgave. Det at gaven var betinget av sønnens lydighet, endrer ikke det faktum at det fremdeles var en gave.

De tidlige kristne trodde at frelse er en gave fra Gud, men at Gud gir sin gave til de som Han velger. Og de Han velger å gi det til, er de som elsker og adlyder Ham.

Er forståelsen deres virkelig så underlig? Veldig ofte hører jeg evangeliske kristne si at sosialhjelp bare bør gis til de som virkelig fortjener den. Når de sier at visse fattige «fortjener den», mener de da at sosialhjelp utgjør en lønn som slike mennesker har opptjent seg? Selvfølgelig ikke. De anser fortsatt sosialhjelp som en gave. Bare fordi en person er selektiv med hvem han gir sine gaver, betyr ikke det at gaven av den grunn har blitt til en lønn.

Nylig da jeg forklarte en gruppe troende hvordan de tidlige kristne forsto frelsen, ble en av kvinnene litt oppskjørtet. Hun utbrøt irritert: «For meg høres det ut som at de trengte å lese mer i Bibelen!»

Men de tidlige kristne leste sin Bibel. Som Josh McDowell påpeker i sitt velkjente verk Evidence That Demands a Verdict (Bevis som krever et svar):

J. Harold Greenlee sier at bibelsitatene i de tidlige kristne forfatternes verk «er så omfattende at NT [Det nye testamentet] praktisk talt kunne rekonstrueres ved hjelp av disse uten bruk av nytestamentlige manuskripter.» ...

Klemens av Alexandria (150-212 e.Kr.). 2400 av sitatene hans kommer fra alle bøkene i Det nye testamentet, unntatt tre.

Tertullian (160-220 e.Kr.) var tilsynsmann for menigheten i Karthago og siterer Det nye testamentet mer enn 7000 ganger, der 3800 av disse stammer fra evangeliene...

Geisler og Nix konkluderer med rette at «en rask gjennomgang vil avdekke at det fantes rundt 32.000 sitater fra Det nye testamentet forut for kirkemøtet i Nikea (325).»⁹⁴

Så vennligst ikke beskyld de tidlige kristne for ikke å ha lest sin Bibel. Disse kristne hadde meget klart for seg hva Paulus hadde skrevet om frelse og nåde. Tross alt hadde Paulus gitt personlig undervisning til menn som Klemens av Roma. Likevel plasserte ikke de tidlige kristne Paulus’ brev til romerne og galaterne på en høy pidestall over læren til Jesus og de andre apostlene. Paulus’ uttalelser om nåden ble lest i sammenheng med andre skriftsteder, som f.eks.:

Andre skriftsteder som de også siterte, står listet opp til slutt i dette kapitlet.

Hva dette dreier seg om, er derfor ikke egentlig ens tro på Skriften, men ens tolkning av Skriften. På et sted sier Bibelen: «av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.» (Ef 2.8-9). Likevel sier Bibelen også: «Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro.» (Jak 2.24). Vår frelseslære godtar den første uttalelsen, men ugyldiggjør i bunn og grunn den andre. Tidlig kristen frelseslære tillegger begge samme vekt.

Som tidligere påpekt, trodde ikke de tidlige kristne at mennesket er totalt fordervet og ute av stand til å gjøre noe godt. De lærte at mennesker er i stand til å adlyde og elske Gud. Men hva de også trodde, var at et menneske er avhengig av Guds kraft for å kunne leve lydig hele livet igjennom. Kort sagt er lydighet ikke bare avhengig av menneskelig styrke, og den er heller ikke bare et produkt av Guds kraft. Den er en blanding av begge deler.

I deres øyne kunne frelsen sees omtrent på samme måte. Den nye fødsel som gjør oss til åndelige sønner av Gud og til arvinger av løftet om evig liv, er noe som tilbys oss alle som et uttrykk for ren og skjær nåde. Vi trenger ikke først å være «gode nok». Den nye fødsel er ikke noe som vi på en eller annen måte må gjøre oss fortjent til. Ikke heller trenger vi å sone for alle våre tidligere synder. Ved Guds nåde vaskes tavla ren. Vi er virkelig frelst av nåde, og ikke av gjerninger, slik Paulus sa.

Likevel hevder både Skriften og de tidlige kristne, at også vi spiller en rolle i vår egen frelse. Først må vi omvende oss og tro på Kristus som vår Herre og frelser for å kunne nyttiggjøre oss Guds nåde. Etter å ha mottatt den nye fødsel, må vi også adlyde Kristus. Likevel er lydigheten fortsatt avhengig av Guds kontinuerlige nåde i form av Hans kraft og tilgivelse. Så frelsen både begynner og slutter med nåde, men i midten ligger menneskets trofaste og lydige respons. I siste instans avhenger frelsen av både menneske og Gud. Av den grunn kunne Jakob si at vi er frelst ved gjerninger, og ikke ved tro alene.

Siden de tidlige kristne trodde at vår fortsatte tro og lydighet er nødvendig for frelsen, følger det naturlig at de trodde at en «frelst» person fremdeles kunne ende opp med å gå fortapt. For eksempel skrev Ireneus, eleven til Polykarp: «Kristus vil ikke igjen dø på vegne av de som nå begår synd, for døden skal ikke lenger ha makt over Ham... Derfor må vi ikke bli oppblåst... Men vi må være på vakt, for hvis vi, etter [å ha kommet til] kunnskap om Kristus, gjør de ting som mishager Gud, får vi ingen videre tilgivelse for synder, men vil i stedet bli stengt ute fra Hans rike.»⁹⁵ (Hebr 6.4-6).

Tertullian skrev: «Noen mennesker opptrer som om Gud var forpliktet til å la selv de uverdige få del i Hans tiltenkte gave. De gjør friheten Hans om til slaveri... For er det ikke mange som senere faller ut av nåden? Blir ikke denne gaven tatt bort ifra mange?»⁹⁶

Cyprianus sa til sine trosfeller: «Det står skrevet: ‘Den som holder ut til enden, skal bli frelst’ [Matt 10.22 BGO]. Hva som enn går forut for enden er bare et steg ved hvilket vi [til slutt] vil nå frelsens tinde. Dette [steget] er ikke vår endelige destinasjon, hvorved vi allerede vil ha oppnådd det fulle resultatet av oppstigningen.»⁹⁷

Et av bibelavsnittene som de tidlige kristne ofte siterte, er Hebreerne 10.26: «Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder.» (NO 2011 © Bibelselskapet). Hva mange forkynnere ofte sier i kommentar til denne teksten, er at Hebreerbrevets forfatter ikke snakket om frelste mennesker. Hvis det er tilfelle, klarte forfatteren åpenbart ikke å kommunisere dette særlig tydelig overfor sine lesere. For alle de tidlige kristne var av den oppfatning, at dette avsnittet refererte til mennesker som var blitt frelst.

Noen av sitatene fra de tidlige kristne kan kanskje få deg til å tenke at de levde med en usikkerhet om sin evige skjebne. Men det er ikke tilfelle. Selv om de trodde at deres himmelske Far kunne gjøre dem arveløse, dersom Han bestemte seg for det, bærer skriftene deres generelt sett preg av en ånd som viser at lydige kristne ikke levde med en konstant sykelig frykt for å bli gjort arveløse. Er det vel vanlig at en lydig sønn stadig går rundt og kjenner på gnagende uro for at hans far vil gjøre ham arveløs?

Hvor overraskende alt dette enn måtte synes på deg, vil nok det jeg nå skal fortelle deg virke enda mer merkelig. Det fantes en religiøs gruppe som de tidlige kristne regnet som kjettere, som sterkt bestred kirkens standpunkt med hensyn til frelse og gjerninger. I stedet lærte de at mennesket er totalt fordervet. At vi ene og alene er frelst av nåde. At gjerninger ikke spiller noen rolle i vår frelse. Og at vi ikke kan miste vår frelse når vi først har fått del i den.

Jeg vet hva du tenker: At disse «kjetterne» var de virkelige kristne, og at de «ortodokse» kristne egentlig var kjettere. Men en slik konklusjon er umulig. Jeg sier den er umulig fordi gruppen jeg refererer til, er gnostikerne. Det greske ordet gnosis betyr kunnskap, og gnostikerne hevdet at Gud hadde gitt dem del i spesiell åpenbart kunnskap som hovedgruppen av kristne ikke hadde. Selv om alle de gnostiske lærerne hadde sin egen versjon av læren, lærte de alle i hovedsak at skaperen var en annen gud enn Jesu far. Denne laverestående guden hadde handlet uten Faderens autoritet da han skapte den materielle verden. Denne skaperen hadde tuklet til tingene, og som et resultat er mennesket grunnleggende fordervet. Det gamle testamentets gud er denne laverestående skaperen som besitter andre egenskaper enn guden i Det nye testamente.

Fordi menneskene utgjør det klanderverdige verket til denne laverestående guden, er de helt ute av stand til å bidra til sin egen frelse. Heldigvis for menneskene, hadde Jesu Far medlidenhet med oss og sendte sin Sønn for vår frelses skyld. Men fordi kjødet er grunnleggende fordervet, kunne ikke Sønnen i sannhet bli et menneske. Isteden tok Guds Sønn bare på seg utseendet til et menneske. Han var ikke egentlig et menneske, og Han døde heller ikke egentlig eller sto opp igjen. Siden alt ved mennesket er grunnleggende mangelfullt, kan ikke gjerningene våre spille noen rolle i frelsen vår. I stedet er det ene og alene ved Faderens nåde at vi blir frelst.⁹⁸

I tilfelle du fortsatt lurer på om gnostikerne ikke kunne ha vært sanne kristne, bør du legge merke til hva apostelen Johannes sa om dem: «For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Dette er forføreren, Antikrist!» (2 Joh 7 NO 2011 © Bibelselskapet). Gnostikerne var de som benektet at Jesus var kommet i kjødet, og det var nettopp disse som Johannes refererte til. Han formidlet klart at de var forførere og antikrister.

Så hvis vår evangeliske lære er sann, gjenstår det ubehagelige faktum at denne læren ble undervist av «forførere og antikrister» før den ble undervist av kirken.

De tidlige kristnes forståelse av frelsen var også basert på blant annet disse avsnittene: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» (Gal 6.9 NO 1978/85 © Bibelselskapet). «For vi skal alle fram for Kristi domstol, så enhver kan få igjen det som er gjort ved kroppen, etter det han har gjort, enten godt eller ondt.» (2 Kor 5.10 BGO). «For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike.» (Ef 5.5). «Hvis vi holder ut, skal vi også herske med Ham. Hvis vi fornekter Ham, vil Han fornekte oss.» (2 Tim 2.12 BGO). «La oss derfor være ivrige etter å komme inn til den hvilen, for at ingen skal falle i det samme eksempel på ulydighet.» (Hebr 4.11 BGO). «For dere trenger utholdenhet for at dere, etter at dere har gjort Guds vilje, kan få del i løftet» (Hebr 10.36 BGO). «For om de først har flyktet unna verdens urenheter ved å lære vår Herre og Frelseren Jesus Kristus å kjenne, og de så igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. For det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn å ha kjent den for så å vende seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem.» (2 Pet 2.20-21 BGO).

«Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet» (Joh 15.10). «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.» (Joh 8.31). «Om noen holder fast på mitt ord, skal han aldri i evighet se døden.» (Joh 8.51). «Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke.» (Matt 25.33-35).

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. ... Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.» (Joh 15.1-2a, 6). «For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.» (Rom 2.6-7). «Ved det [dvs. evangeliet] blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere – om dere da ikke forgjeves er kommet til troen.» (1 Kor 15.2). «Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen.» (Hebr 12.25). «Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har bestått prøven, skal han få livets krone, som Herren har lovt dem som elsker Ham.» (Jak 1.12 BGO).

Mange evangeliske kristne tror at Luthers reformasjon førte menigheten tilbake til de tidlige kristnes standarder. Mange er også av den oppfatning at dagens evangeliske kristne underviser i de samme tingene som Luther gjorde. Likevel er begge disse antagelsene feilaktige.

Det at vår lære om frelse ved tro skiller seg fra det som de tidlige kristne lærte, kom nok trolig som en overraskelse på deg. Kanskje vil det overraske deg enda mer å få høre at vår frelseslære også skiller seg fra det som Martin Luther og andre reformatoriske ledere lærte. Det vi lærer er faktisk bare halvparten av reformasjonens frelseslære.

Selv om det er sant at Luther ofte uttalte at mennesket er «frelst ved tro alene», lærte han også at mennesket er så totalt fordervet at det ikke selv er i stand til å tro på Gud eller å akseptere frelsesgaven. Følgelig vil de eneste med en frelsende tro være de som Gud har gitt en slik tro. Og en slik tro har Gud bare gitt til dem som han vilkårlig har forutbestemt til det, før verdens skapelse. Med «vilkårlig» mener jeg at Guds beslutning om å gi tro til noen, men ikke til andre, ifølge Luther ikke var basert på noen form for ønske, tro, rettferdighet, handlinger eller bønner fra mottakerens side.

Til slutt kunne Luther bare beklage: «Dette er den høyeste form for tro – å tro at Han er nådig, Han som frelser så få og fordømmer så mange. Å tro at Han er rettferdig, som etter Sin egen vilje, av nødvendighet, gjør oss verdige til å kunne gå fortapt.»⁹⁹ Så reformasjonen lærte ikke at mennesket blir frelst ved tro alene, eller at det blir frelst ved å ta imot Kristus. Den lærte at de forutbestemte blir frelst ved nåde alene, og at resten av menneskeheten er evig fordømt. Det er en populær myte at det var Jean Calvin som introduserte denne predestinasjonslæren, men det Calvin gjorde var simpelthen å gjenta allerede etablert reformasjonsteologi. Så de som i dag sier at tilbudet om frelse er åpent for alle, motsier grunnleggende reformasjonslære.

Etter reformasjonen prøvde evangeliske kristne i århundrer å overbevise en spottende verden om at vårt liv og evige skjebne var vilkårlig forutbestemt av Gud, og at dette var en Gud vi skulle elske. Hvor ironisk er det ikke da at det opprinnelig var de kristne som prøvde å overbevise en spottende verden om at livet og skjebnen vår ikke er forutbestemt.

De tidlige kristne hadde en sterk tro på den frie vilje. For eksempel fremførte Justin Martyren dette argumentet til romerne: «Vi har lært av profetene, og vi anser det for å være sant, at straff, tukt og belønning blir tildelt etter [den moralske] verdien av hver manns handlinger. Ellers, hvis alle ting er skjebnestyrt, ligger ingenting i vår egen makt. For hvis det er forutbestemt at et menneske er godt og et annet er ondt, da fortjener ikke den første ros og den andre fordømmelse. Med mindre mennesker har evnen til å holde seg fra det onde og velge det gode ved fritt valg, står de ikke ansvarlige for sine handlinger – hva de enn måtte være... For et menneske skulle verken fortjene belønning eller ros hvis det ikke av seg selv valgte det gode, men bare var skapt for det formål. På samme måte ville et menneske ikke fortjene straff hvis det var ondt, siden det ikke var ondt av seg selv, [og] ute av stand til å gjøre noe annet enn det som det var skapt for.»¹⁰⁰

Klemens ga uttrykk for den samme tro: «Verken ros eller fordømmelse, verken belønning eller straff er rettmessig hvis ikke sjelen besitter evnen til valg og unngåelse, dersom ondskap er noe påtvunget.»¹⁰¹

Archelaus som skrev noen tiår senere, gjentok den samme forståelsen: «Alle de skapninger som Gud dannet, gjorde Han meget gode. Og til ethvert individ ga Han erfaringen av [å ha] en fri vilje, etter hvilken standard Han også innførte dommens lov... Og visselig kan enhver som vil, holde budene. Enhver som forakter dem og vender seg til det som utgjør deres motpol, skal likevel uten tvil måtte møte denne dommens lov... Det kan ikke råde noen tvil om at ethvert individ, ved å bruke sin egen rette viljestyrke, kan forme sin [egen] vei i den retning han enn måtte ønske.»¹⁰²

Methodius, en kristen martyr som levde mot slutten av det tredje århundret, uttrykte seg på en lignende måte: «De [hedninger] som hevder at mennesket ikke har en fri vilje, men sier at det styres av skjebnens uunngåelige nødvendigheter, gjør seg skyldig i å bespotte Gud selv, idet [de] gjør Ham til den menneskelige ondskapens årsak og forfatter.»¹⁰³

De tidlige kristnes tanker rundt denne saken var ikke bare et uttrykk for spekulasjoner. I stedet baserte de sin trosoppfatning på blant annet følgende skriftsteder:

Så opprinnelig var det den hedenske verden, og ikke de kristne, som trodde på forutbestemmelse. Likevel valgte Martin Luther, i en av de underligste foreteelsene i kristen historie, å ta de hedenske romernes side mot de tidlige kristne. Jeg mener ikke at han i praksis tok deres side. Jeg mener at han bokstavelig talt stilte seg på deres side! For eksempel skrev Luther følgende om skjebnen eller forutbestemmelsen:

Men hvorfor skulle disse tingene være [så] vanskelige for oss kristne å forstå, slik at det å diskutere og ha kjennskap til dem skulle anses som noe ikke-religiøst, merkelig og nytteløst, når hedenske diktere, og selv vanlige folk tar dem i sin munn hele tiden? Hvor ofte nevnes [ikke] Skjebnen bare av Virgil [en hedensk romersk dikter]? «Alle ting står fast ved [en] uforanderlig lov.» Igjen: «Fast står ethvert menneskes dag.» Igjen: «Hvis Skjebnene kaller på deg.» Og igjen: «Hvis du bryter Skjebnens bindende lenke.»

Målet til denne dikteren er å vise at i forbindelse med ødeleggelsen av Troja, og i byggingen av det romerske imperiet, oppnådde Skjebnen mer enn alle menneskers hengivne innsats... Ut fra hvilket vi kan se at det i verden ikke var blitt etterlatt noe mindre kunnskap om predestinasjon og Guds forutviten, enn [hva som gjaldt] forestillingen om guddommeligheten selv. Og de som ønsket å fremstå som kloke, gikk så langt i sine debatter at de, ved formørkelsen av sine hjerter, ble dårer (Rom 1.21-22). De benektet, eller lot som om de ikke visste de ting som dikterne deres, og vanlige folk, og til og med deres egen samvittighet, holdt for å være universelt kjent, høyst sikkert og høyst sant.¹⁰⁴

Fra det jeg har observert, sier mange – kanskje de fleste – evangeliske kristne (i USA) at de tror på forutbestemmelse. Likevel viser bønnene og handlingene deres at de egentlig ikke gjør det. Andre trekker bare på skuldrene og medgir: «Jeg vet ikke hva jeg tror.»

Dilemmaet vi står overfor er at Bibelen ber oss om å «velge livet, så vi kan få leve» (5 Mos 30.19 NO 2011 © Bibelselskapet), men den forteller oss også at det ikke kommer an «på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.» (Rom 9.16). På den ene side lærer Skriften at Gud er tålmodig med oss, «for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (2 Pet 3.9 NO 2011 © Bibelselskapet). Men på den annen side står det at Gud viser «miskunnhet mot den Han vil, og forherder den Han vil.» (Rom 9.18 BGO).

Jeg har kjempet med disse tilsynelatende motstridende avsnittene det meste av mitt voksne liv. Så det var veldig betryggende å oppdage at de tidlige kristne hadde logiske og sunne bibelske forklaringer på disse tilsynelatende motsetningene. Faktisk er deres forståelse av Guds forutviten og menneskets frie vilje blant det mest fornuftige jeg noen gang har hørt.

Derimot var det nok en gang noen av de gnostiske lærerne som lærte at mennesker er vilkårlig forutbestemt til frelse eller straff. Hvis det stemmer at vi er totalt fordervet fordi vi er skapt av en urettferdig, laverestående gud (slik gnostikerne lærte), kan vår frelse selvsagt bare skje ved en vilkårlig utvelgelse fra Guds side. I sitt verk med tittelen On First Things (Om de første prinsipper), imøtegikk Origenes mange av de bibelske argumentene som gnostikerne kom med. Han ga også svar på noen av de spørsmålene som hans elever hadde stilt om den frie vilje og predestinasjon. Her er et utdrag fra drøftelsen til Origenes:

En av læresetningene som er inkludert i Kirkens lære, er at det finnes en rettferdig Guds dom. For de som tror dette inspirerer dette faktum dem til å leve dydig og til å sky synden. De erkjenner at de ting som fortjener ros og fordømmelse, står i vår egen makt. Det er vårt ansvar å leve rettferdig. Gud ber oss om dette, ikke som om det hvilte på Ham, noen andre eller på skjebnen (som noen tror), men som om det hvilte på oss. Profeten Mika demonstrerte dette da han sa: «Han har kunngjort deg, du menneske, hva som er godt. Hva søker Herren hos deg? Å gjøre rett og elske barmhjertighet» [Mi 6.8 BGO]. Moses sa også: «Jeg har satt framfor deg livets vei og dødens vei. Velg det som er godt og vandre i det» [5 Mos 30.15].

Legg merke til hvordan Paulus også taler til oss med en forståelse av at vi besitter en fri vilje, og at vi selv er årsaken til vår egen ruin eller frelse. Han sier: «Forakter du rikdommene av Hans godhet, tålmodighet og langmodighet, uten å innse at Guds godhet driver deg til omvendelse? Men på grunn av din stahet og ditt ubotferdige hjerte samler du opp vrede imot deg selv, til dagen for vrede og åpenbaring av Guds rettferdige dom. Gud vil gi enhver igjen etter hans gjerninger. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, vil Han gi evig liv. Men for dem som er gjenstridige og som forkaster sannheten og følger det onde, vil det bli harme, vrede og trengsel.» [Rom 2. 4-8].

Men visse utsagn i Det gamle og nye testamentet kan føre til en motsatt konklusjon: At det ikke er opp til oss å holde budene og bli frelst. Eller å bryte dem og gå fortapt. La oss derfor undersøke dem én etter én.

For det første har utsagnene om farao vært til bry for mange. Gud erklærte flere ganger: «Jeg vil forherde faraos hjerte» [2 Mos 4.21]. Hvis farao ble forherdet av Gud og syndet som et resultat av å bli forherdet, var han åpenbart ikke selv årsaken til sin egen synd. Så [med den forståelsen] hadde han ingen fri vilje.

La oss parallelt med dette avsnittet også se på følgende avsnitt hos Paulus: «Men hvem er du, menneske, [at du] tar til motmæle mot Gud? Skal vel det formede verket si til Ham som formet det: ‘Hvorfor gjorde du meg slik?’ Har ikke pottemakeren makt over leiren – [så Han] fra den samme deigen kan lage et kar til ære, og et annet til vanære?» [Rom 9.20-21].

Siden vi anser Gud for å være både god og rettferdig, så la oss se nærmere på hvordan den gode og rettferdige Gud kunne forherde faraos hjerte. Kanskje kan vi, med hjelp av en av apostelens illustrasjoner i brevet til Hebreerne, vise at Gud i samme operasjon kan vise barmhjertighet overfor én mens Han forherder en annen, men ikke med hensikten å forherde. «Jorden,» sier han, «drikker regnet som faller på den og produserer grøde for bonden, idet den velsignes av Gud. Men den jorden som produserer torner og tistler er uten verdi og står i fare for å bli forbannet. Dens endemål er å bli brent.» [Hebr 6.7-8].

Det kan virke rart for Ham som produserer regnet å si: «Jeg har produsert både frukten og tornene fra jorden.» Men uansett hvor rart dette kan virke, er det likevel sant. Hvis ikke regnet hadde falt, hadde det verken blitt frukt eller torner. Regnets velsignelse falt derfor selv på den uproduktive jorden. Men siden den ble forsømt og ikke dyrket, produserte den torner og tistler. På samme måte kan Guds underfulle gjerninger lignes med regnet. De forskjellige resultatene er som den dyrkede og den forsømte jorden.

Guds gjerninger er også lik solen, som kunne si: «Jeg både mykner og hardner.» Selv om disse to handlingene er helt motsatt av hverandre, ville ikke solen tale usant fordi den samme varmen både mykner voks og hardner leire. På en lignende måte forherdet miraklene til Moses på den ene side farao, på grunn av hans egen ondskap. Men de myknet [hjerteinnstillingen til] den blandede egyptiske folkemengden, som forlot Egypt sammen med hebreerne.

La oss se på et annet avsnitt: «Så er det da ikke av den som vil eller av den som løper, men av Gud, som viser miskunn.» [Rom 9.16]. Paulus benekter ikke at noe også må gjøres med menneskelig innsats. Men takknemlig gir han Gud æren, som fører verket fram til fullendelse. Menneskets blotte ønske er ikke nok til å oppnå målet. Bare det å løpe i seg selv gjør ikke idrettsutøvere i stand til å vinne prisen. Det gjør heller ikke kristne i stand til å gripe Guds høye kall i Kristus Jesus. Disse tingene kan bare oppnås ved Guds hjelp.

Som om det var jordbruk han snakket om, sier Paulus: «Jeg plantet, Apollos vannet og Gud fikk det til å vokse. Så er da verken den som planter noe, ei heller den som vanner, men Gud som fikk det til å vokse.» [1 Kor 3.6-7]. Altså kan vi ikke med rette si at avlingenes vekst er bondens verk alene. Heller ikke deres [verk] som vanner. Til syvende og sist er det Guds verk. Likefullt er det ikke slik at vi selv ikke spiller noen [egen] rolle i vår åndelige vekst mot fullkommenhet. Samtidig blir det ikke fullført av oss, for Gud står for den større delen av veksten. Så også med vår frelse. Det Gud gjør er uendelig mye større enn det vi gjør.»¹⁰⁵

Selv om de ikke trodde på forutbestemmelse, trodde de tidlige kristne sterkt på Guds suverenitet og på Hans evne til å forutse fremtiden. For eksempel så de på Guds profetier om Jakob og Esau som et resultat av at Han forutså fremtiden, og ikke som et resultat av at Han vilkårlig forutbestemte disse mennene til en bestemt skjebne. De tidlige kristne så dog en tydelig forskjell mellom å forutse noe og å forårsake det.

Jeg husker fortsatt første gang jeg leste Jesu ord til Nikodemus: «Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» (Joh 3.5 BGO). Jeg var en unggutt på den tiden, og verset leste jeg i en liten bibelstudiegruppe. Læreren stilte spørsmålet: «Hva betyr det å bli født av ‘vann’?» Jeg tenkte meg om et øyeblikk og rakk hånda raskt i været. «Jesus må ha referert til vanndåpen», utbrøt jeg, stolt over å selv ha kommet fram til dette. Til min forargelse forklarte læreren imidlertid at dette var en vanlig misforståelse, og at det «å være født av vann» ikke var det samme som vanndåpen.

Opp gjennom årene lyktes jeg i å korrigere andre som feilaktig trodde at dette avsnittet refererer til vanndåpen. Jeg følte meg veldig kunnskapsrik som kunne redegjøre for det «rette» synet. Derfor tok det vinden ut av seilene mine, da jeg oppdaget at de tidlige kristne universelt forsto Jesu ord som at de refererte til vanndåpen.

Og nok en gang var det gnostikerne som lærte noe annet enn det menigheten gjorde, der de sa at mennesker ikke kan bli født på ny gjennom vanndåpen. Ireneus skrev om dem: «Dette kompaniet av mennesker er blitt influert av Satan til å fornekte den dåp som er [en] gjenfødelse til Gud.»¹⁰⁶

I dagens evangeliske kirke blir vanndåpen ofte sett på som en ganske ubetydelig sak, i hvert fall i forhold til frelsesprosessen. Dåpen var imidlertid av største betydning for de tidlige kristne. De forbandt tre veldig viktige ting med vanndåpen:

1. Syndenes forlatelse. De trodde at vanndåpen utslettet alle tidligere synder. For eksempel skrev Justin Martyren: «Det finnes ingen annen måte [å få del i Guds løfter] enn dette – å bli kjent med Kristus, å bli vasket i den kilde som Jesaja talte om, til syndenes forlatelse, og under den tid som gjenstår, å leve syndfrie liv.»¹⁰⁷

De synspunktene som de hadde rundt dåp og syndsforlatelse, baserte de på følgende bibelavsnitt (og flere andre):

Siden denne renselsen var helt uavhengig av noen fortjeneste hos den døpte, ble dåpen ofte omtalt som «nåde». Jeg ble overrasket over å se at de tidlige kristne brukte uttrykket «nåde» for å referere til en så konkret handling som dåpen. For flere år tilbake, da vår søndagsskoleklasse for voksne studerte læren i den romersk-katolske kirke, diskuterte vi bruken av ordet «nåde» for å referere til de sakramentene som presten forvalter. Jeg husker at jeg tenkte med meg selv: «Katolikkene klarer virkelig å rote det til!» Jeg innser nå at den katolske bruken av begrepet kanskje er mer på linje med hvordan de nytestamentlige kristne forsto ordet.

2. Den nye fødsel. Basert på Jesu ord til Nikodemus, trodde de tidlige kristne også at vanndåpen var den sluse som en person måtte gjennom for å bli født på ny. Ireneus nevnte dette i en drøfting om dåpen: «[Like]som vi er spedalske i våre synder, blir vi renset fra våre gamle overtredelser ved hjelp av det hellige vannet og påkallelsen av Herren. Vi blir dermed åndelig gjenfødt som nyfødte spedbarn, som jo også Herren har erklært: ‘Uten at et menneske blir født gjennom vann og Ånd, kan det ikke komme inn i himmelens rike’.»¹⁰⁸ [Joh 3.5].

3. Åndelig opplysning. De tidlige kristne trodde at en nylig døpt person, etter å ha mottatt Den Hellige Ånd, hadde en tydeligere evne til å skjelne åndelige ting, idet den fikk et opplyst indre som et Guds barn og som borger av Hans rike.

Klemens av Alexandria diskuterte alle disse tre åndelige forholdene som har å gjøre med dåpen: «Dette verket kalles dels nåde og opplysning og fullkommengjøring og renselse. Renselse, den som lar våre synder vaskes bort. Nåde, det som gjør at straffen for våre synder blir opphevet. Og opplysning, gjennom hvilken vi kan skue det hellige frelseslyset, det vil si, gjennom hvilken vi ser Gud klart.»¹⁰⁹

I et brev til en ung kristen venn forklarte Cyprianus sin egen dåp på en lignende måte: «Med tanke på min [egen] karakter på den tiden, så betraktet jeg det tidligere som en vanskelig ting, for et menneske å kunne bli født på ny... Eller at et menneske som var blitt vekket til nytt liv i det frelsende vanns bad, kunne bli i stand til å legge av seg det som han tidligere hadde vært – at han kunne bli forandret i hjerte og sjel, [og] samtidig beholde sin fysiske kropp... Jeg pleide å hengi meg til mine synder som om de faktisk var en del av meg selv, boende i meg. Men senere, ved hjelp av den nye fødsels vann, ble tidligere års smuss vasket bort, og et lys ifra oven – fredelig og rent – strømmet inn i mitt forsonede hjerte. Så, ved Åndens pust ifra himmelen, ble jeg, ved en andre fødsel, gjenopprettet til et nytt menneske.»¹¹⁰

I korte trekk var dåpen i tidlig kristendom den overnaturlige innvielseshandling der en ny troende gikk fra å være det gamle kjød-mennesket til å bli et nytt, gjenfødt åndens menneske. Men vi må ikke tro at praksisen deres var et slags tomt ritual. De tidlige kristne skilte ikke dåpen fra tro og omvendelse. Dåpen var ikke noe magisk ritual som lot et menneske bli gjenfødt, hvis ikke den var ledsaget av tro og omvendelse. I sin undervisning formidlet de tydelig at Gud på ingen måte var forpliktet til å gi tilgivelse for synder bare fordi en person gjennomførte dåpens ytre handlinger.¹¹¹ En person uten tro ble ikke gjenfødt gjennom vanndåpen.

I sitt første trosforsvar forklarte Justin Martyren overfor hedningene hvordan tro, omvendelse og dåp var uløselig sammenvevd: «De som er overbevist om at det vi lærer er sant og som ønsker å leve deretter, blir bedt om å faste og be til Gud for ettergivelsen av alle deres tidligere synder. Også vi ber og faster med dem. Deretter tar vi dem til et sted der det er vann, og så blir de gjenfødt på samme måte som vi selv ble gjenfødt. De mottar renselsen ved vann, i navnet til Gud (universets Far og Herre), vår frelser Jesus Kristus og Den Hellige Ånd. For Kristus sa: ‘Uten at du blir født på ny, kommer du ikke inn i himmelens rike’»¹¹² [Joh 3.5].

En ting som særlig har gjort inntrykk på meg når det gjelder de tidlige kristne, er at de aldri satte Gud i en boks. For eksempel trodde de alltid at Gud ville gjøre det som var kjærlig og rettferdig overfor hedninger som aldri hadde hatt muligheten til å høre om Jesus. I tillegg trodde de at selv om dåpen var den normale formidleren av nåde og gjenfødelse, var ikke Gud nødvendigvis bundet av det. For eksempel trodde de at udøpte barn som døde som spedbarn, fremdeles kunne bli frelst. Det var Augustin, som skrev flere hundre år senere, som lærte at alle udøpte spedbarn er forbannet.

Et annet eksempel er martyrenes eksempel. Mange nye troende led martyrdøden før de overhodet hadde mulighet til å bli døpt. Den tidlige kirken visste at kjærlighetens Gud ikke ville forlate slike mennesker. Ifølge kirken hadde de, på en måte, blitt døpt i en bloddåp (Mark 10.38-39). Så, selv om de tidlige kristne understreket betydningen av dåpen og dens rolle med hensyn til den nye fødsel, fremstilte de ikke Gud som et kaldt, ufleksibelt vesen som ikke kunne virke på noen annen måte.

Interessant nok ser det ut til at vi evangeliske kristne erkjenner behovet for en slags innvielsesseremoni, eller et overgangsritual for å markere den kristne gjenfødelsen. Men underlig nok har vi generelt sett avvist den historisk etablerte seremonien som er knyttet til gjenfødelse i dåpen, og utviklet vår egen spesielle seremoni – alterkallet. Da Peter forkynte for jødene på pinsedagen, spurte tilhørerne ham: «Hva skal vi gjøre?» (Apg 2.37). Ba Peter dem om å komme fram foran folkemengden og invitere Jesus inn i hjertet sitt? Nei, han sa til dem: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse» (Apg 2.38).

Hva gjorde Filip etter at han hadde forklart evangeliet for den etiopiske hoffmannen? Han døpte ham med det samme (Apg 8.34-38). Og da Gud demonstrerte for Peter at kristendommens dør også sto åpen for hedningene (ved å utgyte Sin Ånd over Kornelius), var det første Peter gjorde å døpe Kornelius og familien hans (Apg 10.44-48). Da Paulus forkynte midt på natten for fangevokteren i Filippi og husstanden hans, holdt Paulus da et alterkall? Nei! Skriften sier: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus. Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine.» (Apg 16.32-33).

Ettersom vi føler behov for å knytte vår åndelige gjenfødelse til en fast dag og time, hvorfor knytter vi den ikke til dåpen istedenfor til alterkallet? Egentlig er alterkallet med dets bønner et produkt av atten- og nittenhundretallets vekkelsesbevegelser, og praktisk talt ukjent for kristne forut for den tiden.

Tidligere pastor i verdens største menighet, Dr. Paul Yonggi Cho, kom for en tid tilbake ut med en bok om velstand blant kristne. Han ga den tittelen Frelse, helse og velstand. Etter å ha diskutert det faktum at vi er himmelborgere, fortsatte han med å erklære: «Hvis vi er konger, skulle vi ikke da ha majestet, ære og materielle ting som høver seg for konger? Dette er vår naturlige arv. Det er en arv som vi kan innkreve ved å vise fram rett legitimasjon. Dette er våre rikdommer som vi kan innkreve like lett som å heve penger fra en bank som det er blitt overført et generøst beløp til, i vårt navn og til vårt kontonummer. Hvis man påberoper seg å være konge, men er fattig og hjelpeløst syk og sengeliggende, hvordan kan folk da tro at man er konge?»¹¹³

«Helse og velstands-evangeliet» er meget populært i kirken i dag. Mange av de raskest voksende menighetene i Amerika og over hele verden forkynner dette «evangeliet». Noen fremgangspredikanter bygger en hel lære rundt ett vers fra 3. Johannes’ brev: «Du elskede! Jeg ber om at du må ha framgang i alle ting og være ved god helse, slik som også din sjel har det godt.» (3 Joh 2 BGO).

Hva mente Johannes med disse ordene? Sa han virkelig at han ønsket at hans medkristne skulle være materielt velstående og fysisk sunne? Lovte han dem rikdommer og helse fra Gud?

Før vi kommer med antagelser rundt betydningen av Johannes’ ord, bør vi spørre hvorfor ingen tar seg bryet med å ta en titt på skriftene til Polykarp, Johannes’ nære følgesvenn. Hvis våre velstandspredikanter hadde sjekket skriftene til Johannes’ følgesvenn, ville de ha funnet en presserende advarsel mot å søke materiell fremgang – ikke et budskap om fysisk helse og materiell velstand. De tidlige kristne vitner faktisk om at apostlene selv levde i fattigdom, og ikke i materiell velstand.

Istedenfor å se på rikdommen som en utlovet velsignelse fra Gud, så de tidlige kristne på den som noe besnærende som kunne koste en kristen hans evige liv. Denne forståelsen baserte de på skriftsteder som:

Noen av de andre skriftstedene som de satte sin lit til, er listet opp på slutten av dette kapitlet.

Som en utlegning av versene nevnt ovenfor, skrev Hermas: «Dette er de som helt klart har tro, men [som] også har denne verdens rikdom. Når det kommer trengsler, fornekter de Herren på grunn av sin rikdom og forretningsvirksomhet... Som et resultat vil de som er rike i denne verden, ikke kunne være til nytte for Herren, med mindre rikdommene deres først blir avskåret. Ta lærdom fra eget liv. Da du var rik, var du ubrukelig. Men nå er du til nytte og skikket for livet.»¹¹⁴ Han ga derfor følgende råd: «Avstå fra mye forretninger og du vil unngå synd. De som stadig er opptatt av å gjøre forretninger, begår også mange synder, [idet de] lar seg distrahere av sine forretninger istedenfor å tjene sin Herre.»¹¹⁵

Klemens advarte om at «rikdom i seg selv kan blåse opp og ødelegge sjelen til de som besitter den og vende dem [bort] fra frelsesveien.» Han beskrev rikdom som «en byrde som burde fjernes og tas bort som om det var en farlig og dødelig sykdom.»¹¹⁶

Cyprianus, en velstående mann som ga alt sitt gods til de fattige da han ble en kristen, formante medlemmene i menigheten sin med disse ordene: «Blind kjærlighet til egne eiendeler har forført mange. Hvordan kan de bli forberedt på, eller komfortable med, å forlate denne verden [under forfølgelse], når formuen deres holder dem [bundet] som en lenke?... Herren, de gode tings lærer, sier [derfor] advarende med tanke på fremtiden: ‘Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!’ [Matt 19.21]. Hvis rike menn gjorde dette, ville de ikke gå fortapt på grunn av sin rikdom... Hjerte, sinn og følelser ville være i himmelen, dersom skatten var i himmelen. [Matt 6.21]. Den som ikke eide noe i verden, ville ikke la seg beseire av verden. Han ville følge Herren ubundet og fri, slik apostlene gjorde... Men hvordan kan de følge Kristus når de holdes tilbake av sin rikdoms lenker?... De tror at de eier, når det egentlig er de som er eid. De er ikke herre over pengene sine, men snarere en slave av penger.»¹¹⁷

Ved å dra veksler på Jesu illustrasjon om den brede og den smale vei, advarte Lactantius mot dem som lovet velstand og fremgang:

«Etter å ha funnet opp falske religioner, vender Satan menneskene bort fra den himmelske sti og fører dem inn på ødeleggelsens vei. Den veien ser ut til å være jevn og bred og herlig med alle slags blomster og frukter. For på denne veien plasserer Satan alle de ting som på jorden blir ansett som goder – velstand, ære, fritid, nytelse og alle slags forlokkelser. Men skjult sammen med disse finnes det også urettferdighet, grusomhet, stolthet, begjær, stridigheter, uvitenhet, falskhet, dårskap og andre laster. Men enden på denne veien er som følger: Når det ikke lenger er mulig å snu, blir veien og dens skjønnhet plutselig fjernet. Det skjer så plutselig at ingen er i stand til å forutse dette bedraget, før man faller hodestups ned i en dyp avgrunn. ...

Den himmelske stien ser derimot ut til å være vanskelig og bakkete, dekket med smertefulle torner og med spisse steiner strødd ut overalt. Som et resultat må alle gå med den største forsiktighet og ta forholdsregler for ikke å falle. På denne stien har Gud plassert rettferdighet, selvbeherskelse, tålmodighet, tro, seksuell avholdenhet, selvdisiplin, fred, kunnskap, sannhet, visdom og andre dyder. Men sammen med disse går fattigdom, ydmykhet, arbeid, smerte og alle slags vanskeligheter. Alle de som har strukket sitt håp forbi det nåværende liv og valgt det som er bedre, vil derfor [foretrekke å] stå uten de nevnte jordiske tingene. Fordi de har lite å bære på og er fri for hindringer, kan de overvinne veiens besvær. Men for det mennesket som har omgitt seg med kongelig prakt, eller som er nedtynget av rikdommer, er det umulig både å komme inn på denne stien og holde ut i møte med disse vanskelighetene. [Matt 7.13-14; 19.23-24].»¹¹⁸

Men de tidlige kristne var ikke slike som bare snakket om fattigdom, de fleste av dem var fattige. Og romerne latterliggjorde dem for det. Som eksempel spottet en romer de kristne: «Se, mange av dere – faktisk de fleste av dere, noe dere selv innrømmer – lider nød, fryser, er sultne og sliter under hardt arbeid. Likevel tillater guden deres det.»¹¹⁹ I sin respons der han innrømmet at beskyldningen stemte, uttalte den kristne advokaten Mark Felix: «Det at mange av oss blir kalt fattige, er ikke vår skam, men vår ære. Slik sinnet vårt sløves av luksus, styrkes det av fattigdom. Likevel, hvem kan [regnes for å] være fattig, hvis han ikke lengter etter noe? Hvis han ikke higer etter andres eiendeler? Hvis han er rik i Gud? I stedet er den fattig, som selv om han har mye, ønsker mer.»¹²⁰

De tidlige kristnes antimaterialistiske budskap var så merkelig for romerne at de latterliggjorde kristendommen. Den romerske kritikeren Celsus spurte de kristne: «Hvordan kunne Gud befale [jødene] gjennom Moses å samle rikdom, å utvide sitt herredømme, å fylle jorden, [og] å bruke sverdet mot sine ulike fiender opp gjennom historien... mens Hans Sønn, på den annen side, mannen fra Nasaret, ga lover i tydelig motsetning til disse. Han erklærte at ingen kan komme til Faderen hvis han elsker makt, rikdom eller ære. At menneskene skulle bekymre seg like lite for å skaffe mat, som det ravnene gjør. Og at de burde være mindre opptatt av klærne sine, enn hva liljene er.»¹²¹

Noen ville kanskje hevde at disse kristne levde i fattigdom bare fordi de avviste den velstand Gud hadde latt dem få, og ga fra seg formuen sin. Men hvis det er slik at en glad giver har løfte om en materiell godtgjørelse for sine gaver, hvordan kan ens gavmildhet da føre til trange kår? Hvis rikdom kommer fra Gud, vil ikke en kristen kunne miste den ved å adlyde Guds ord og dele formuen sin med de fattige.

La oss nå sammenligne læren til de tidlige kristne med det som blir undervist i så mange menigheter i dag. For eksempel hevder Kenneth Hagin, en populær kristen forkynner og forfatter, å ha hatt denne samtalen med Gud:

Herren fortsatte: «Du skal si,‘Satan, ta vekk hendene dine fra pengene mine!’ for det er Satan som hindrer dem i å nå deg – ikke Jeg.»

«Gjør krav på det, for det befinner [seg] der nede på jorden og Satan har den største kontrollen over det fordi han er denne verdens gud. Si: ‘Jeg gjør krav på...,’ og navngi hva du enn måtte ønske eller trenge.»

Folk vil hevde: «Vel, jeg kan tro at Gud vil møte behovene våre, men det er å gå for langt når du begynner å snakke om ønsker!» Det var akkurat det jeg sa til Herren. «Vel, Herre, jeg kan tro at Du vil møte behovene våre – men ønskene våre?»

Han svarte: «Du hevder å være en Ordets mann. I Salme 23 som du så mange ganger siterer, står det: ‘Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.’

I Salme 34 står det: ‘Unge løver lider nød og sulter, men de som søker Herren, skal ikke mangle noe godt.’ (v.10).

Gjør krav på det du trenger eller ønsker. Si: ‘Satan, ta vekk hendene dine fra økonomien min.’ Si deretter: ‘Løp, tjenende ånder, og få pengene til å komme.’»¹²²

I de første århundrene var det imidlertid kjetterne, og ikke menigheten, som underviste i fremgangsteologi. For eksempel, en av de mest beryktede kjetterne i det tredje århundret, Paul av Samosata, både levde for og forkynte et budskap om velstand. En gruppe eldste som levde på hans tid, beskrev ham på denne måten: «Tidligere var han nødlidende og fattig. Han arvet ingen formue etter sin far. Han opparbeidet seg ingenting gjennom byttehandel eller forretningsvirksomhet. Men nå besitter han enorme rikdommer gjennom sine overtredelser og vanhellige gjerninger... Han har gjort [sine tilhengere] rike. På grunn av dette blir han elsket og beundret av de som lengter etter slike ting.»¹²³

Når det gjelder «helseevangeliet», viser nedtegnelsene fra både sekulær og kristen historie at de tidlige kristne ikke hadde bedre helse enn folk rundt dem. Brev skrevet av tidlige kristne vitner om at kristne led av de samme plagene og ulykkene som resten av menneskeheten.

Tidlige kristne trodde på guddommelig helbredelse, men vitnesbyrdene deres om helbredelsesmirakler tyder på at slike mirakler først og fremst ble formidlet til ikke-troende som et tegn. Dette var ikke noe kristne vanligvis opplevde som en lovet velsignelse.

Cyprianus reflekterte over det faktum at noen kristne var skuffet over å ha blitt rammet av en alvorlig pest:

Det uroer noen at denne plagens svøpe angriper folket vårt på samme måte som den angriper hedningene. Som om den kristne levde som en troende for å få del i denne verdens bekvemmeligheter og et liv fritt for sykdom, istedenfor å tåle motgangen her og nå, og [tålmodig] se frem til en fremtidig glede. Så lenge vi er her på jorden, opplever vi de samme legemlige trengslene som resten av menneskeheten, selv om vi er adskilt i ånd... Så når jorden er karrig med en dårlig høst, gjør ikke hungersnøden noen forskjell. Når en fremmed hær okkuperer en by, blir alle innbyggerne tatt til fange. Og når de vennlige skyene holder regnet tilbake, er tørken lik for alle... Vi har øyesykdommer, febertokter og svakhet i lemmene, vi som de andre.¹²⁴

Tidlig kristendom var ikke en religion som lovet materiell velstand og bedre helse i dette livet. Likevel trodde de tidlige kristne avgjort på Guds kraft. Slik tidligere kapitler har vist, hadde de en tro på Guds kraft og beskyttelse som overgikk den gudstillit som majoriteten av dagens kristne har.

Motsetningene mellom dem og oss dreide seg likevel om mye mer enn spørsmålet om velstand. De var i utakt med oss når det gjelder flere moralske spørsmål som menigheten i dag står overfor.

Andre skriftsteder som omhandler materiell rikdom er: «Det er én ting som mangler deg: Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Luk 18.22 NO 1978/85 © Bibelselskapet). «For det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» (Luk 18.25). «For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.» (1 Joh 2.16).

«Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, ... og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter!» (Jak 5.1-3 NO 2011 © Bibelselskapet). «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, ... ikke stridslysten eller pengekjær.» (1 Tim 3.2-3). «Du skal pålegge dem som er rike i denne verden, at de ikke skal være overmodige, og heller ikke skal de sette sitt håp til den usikre rikdommen,» (1 Tim 6.17).

Skiller de moralske prinsippene i Det nye testamentet seg egentlig fra de i Det gamle testamentet? Jean Calvin, det sekstende århundrets kirkereformator og teolog, lærte meget ettertrykkelig at de ikke gjorde det. I en av sine avhandlinger mot Anabaptistene skrev han: «Det eneste knepet som disse fiendene av all orden kan ty til, er å hevde at vår Herre krever en større perfeksjon av den kristne kirke enn han gjorde av det jødiske folk. Vel er dette sant når det gjelder seremoniene. Men at det skulle finnes en annerledes leveregel med hensyn til den moralske loven – som den kalles – enn [hva] de gamle hadde, er en falsk oppfatning... Derfor, la oss holde fast ved vårt ståsted... når det gjelder et trofast menneske som vandrer med en god samvittighet og som både i sitt kall og i alt sitt verk er hel innfor Gud, finnes det klare og fullstendige retningslinjer i Moseloven, som vi ganske enkelt trenger å holde fast ved dersom vi ønsker å følge den rette vei. Den som derfor legger til eller trekker noe ifra disse, går utenfor [de tillatte] grensene. Vårt standpunkt er således sikkert og ufeilbarlig.»¹²⁵

Selv om de fleste av oss kanskje ikke ville vært like dogmatiske som Calvin, deler dagens evangeliske kristne generelt hans syn om at det – med unntak av de kostholdsrelaterte og seremonielle skillene – er liten eller ingen forskjell mellom de moralske budene i Det gamle og Det nye testamentet. Faktisk siterer vi ofte Det gamle testamentet til støtte for hva vi mener når det gjelder ulike prinsipper for kristen livsstil.

Forståelsen til de tidlige kristne var imidlertid at Kristi moralske læresetninger overgikk Det gamle testamentets moralske læresetninger. Kirken trodde ikke at Gud selv hadde forandret seg, bare at Kristi lære gikk til kjernen av loven og hentet ut dens sanne åndelige betydning. Videre mente de at budene i Det gamle testamentet var for et jordisk rike, mens læren i Det nye testamentet er for borgere av et himmelsk rike. Som et resultat håndhevet de Jesu moralske lære ganske bokstavelig, og dette førte til noen holdninger og praksiser som skiller seg ganske mye fra våre.

Tidligere kapitler har vist hvordan de nøye fulgte nytestamentlig lære når det gjaldt temaer som skilsmisse, velstand og søksmål. Her er noen flere eksempler:

I Bergprekenen lærte Jesus: «Igjen har dere hørt at det er sagt til fedrene: ‘Du skal ikke sverge falskt, men holde det du med ed har lovet Herren.’ Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt,» (Matt 5.33-34 BGO). Jakob skrev på lignende vis: «Men fremfor alt, brødre: Sverg ikke, verken ved himmelen eller ved jorden, og heller ikke noen annen ed. La deres ja være ja og deres nei være nei, for at dere ikke skal falle under dommen.» (Jak 5.12). Forut for min lesning av de tidlige kristne skriftene, var jeg klar over at enkelte kirkesamfunn tok Jesu ord bokstavelig og nektet å avlegge ed. Jeg hadde alltid regnet slike kirkesamfunn for å ta Jesu ord altfor bokstavelig, og forventet å finne støtte for min tolkning i de tidlige kristne skriftene.

Men i stedet fant jeg at de tidlige kristne jevnt over nektet å avlegge ed. Som Klemens bemerket: «Hvordan kan den trofaste la det bli åpenbart at han er en vantro, ved å avkreve ed? ... For han vil jo ikke engang sverge, men heller [enkelt] bekrefte ved å si ‘ja’ eller benekte ved [å si] ‘nei’.»¹²⁶ Tertullian forklarte overfor romerne: «Jeg trenger ikke å si noe om avleggelse av falsk ed, når edsavleggelse i seg selv ikke er tillatt.»¹²⁷ Origenes, Cyprianus og Eusebius bekrefter også at dette var de tidlige kristnes vanlige standpunkt i forhold til det å avlegge ed.¹²⁸

Før jeg begynte å studere de tidlige kristne skriftene, hadde jeg lest i kirkehistoriske bøker at de tidlige kristne generelt sett avsto fra militærtjeneste. Disse bøkene sa at de tidlige kristne ikke var imot blodsutgytelse; snarere avviste de militærtjeneste for å unngå å måtte delta i avgudsdyrkelse. Men dette stemmer ikke. I sine skrifter uttalte de tidlige kristne tydelig at de var imot krig fordi de bokstavelig talt fulgte Jesu bud om å «elske sine fiender» og å «vende det andre kinnet til». De så på krig som moralsk galt.

Justin Martyren skrev i sitt trosforsvar overfor romerne: «Vi som tidligere myrdet hverandre avstår nå fra å føre krig mot våre fiender.»¹²⁹

Tertullian reiste følgende spørsmål om krigføring: «Kan det være lovlig å gjøre sverdet til et yrke, når Herren forkynner at ‘alle som griper til sverd skal falle for sverd’? Og skal fredens sønn delta i strid, når selv det å saksøke ved lov er noe han ikke kan tenke seg? Skal han gjøre bruk av lenken, fengselet, torturen og straffen, når han ikke [engang] er en hevner av egne [opplevde] krenkelser?»¹³⁰ (Matt 26.52; 1 Kor 6.1-8).

Da hedninger begynte å spre ryktet om at kristendommen var en sekt som hadde brutt seg fri ifra jødedommen ved væpnet opprør, besvarte Origenes den falske anklagen med disse ordene: «Ingen steder lærer Han at det er riktig at Hans egne disipler øver vold mot noen, uansett hvor ond [denne måtte være]. For Han anså drap på ethvert individ for å være i strid med Sine lover, som var guddommelige av opprinnelse. Hvis de kristnes opprinnelse kunne tilskrives et opprør, ville de ikke ha vedtatt lover av en så usedvanlig mild karakter. [Disse lovene] tillater dem ikke engang ved et eneste tilfelle å sette seg til motverge overfor sine forfølgere, selv ikke når de kalles frem for å bli slaktet som sauer.»¹³¹

Cyprianus gjorde følgende observasjon med hensyn til krig: «Hele verden er mettet av innbyrdes blod. Mord, som innrømmes å være en forbrytelse når det begås av et individ, blir kalt en dyd når det begås en masse. Når det argumenteres for at utøvere av onde [krigs-]handlinger ikke kan klandres, er det ikke fordi de er skyldfrie, men fordi grusomheten begås i stor skala.»¹³²

Arnobius, en apologet som levde i det tredje århundret, forklarte det kristne standpunktet på denne måten overfor romerne: «Vi har lært av Hans undervisning og Hans lover, at ondt ikke skal gjengjeldes med ondt [Rom 12.17]. At det er bedre å lide ondt enn å påføre det. Og at vårt eget blod burde utøses, heller enn at våre hender og vår samvittighet flekkes til av en annens. Som et resultat har en utakknemlig verden nå i en lengre periode nytt et Kristi gode. For med hjelp av Hans ressurser er den råe villskapens raseri blitt temmet, og verden har begynt å holde fiendtlige hender tilbake fra blodet til et medmenneske.»¹³³

I en tid da militært heltemot ble regnet som en av de største dyder, sto de tidlige kristne alene om å erklære at krig rett og slett var mord i stor skala. Hvor ironisk er det da ikke at evangeliske kristne i USA ikke bare tolererer krig, men generelt sett er mer militaristiske enn andre deler av samfunnet. Vi blir av verden ofte stemplet som «krigsmenn». Jeg kjenner faktisk ikke til noen krig i hele USAs historie som evangeliske kristne har motsatt seg i noe betydelig antall.

Da den iranske krisen brøt ut i 1980, var jeg jusstudent ved Baylor University, et sørstatsbaptist-college. Dagen etter at amerikanerne ved den amerikanske ambassaden i Teheran ble tatt som gisler, så jeg flere studenter med opprinnelse fra Midt-Østen i skolens kantine. Hvilken nasjonalitet disse studentene hadde, visste jeg ikke; høyst sannsynlig var de ikke engang iranere. Men da noen amerikanske studenter gikk forbi bordet der de satt, dunket amerikanerne bevisst borti bordet deres, i en truende gest. I kantina og gangene hørte jeg heftige diskusjoner om hvordan USA burde sende tropper til Iran og «få trampet de ørkennegerne ned i jorda.» Hvor trist er det ikke at da landet befant seg i en trengt situasjon, reagerte kristne med det samme sinnet og hatet som verden.

«Burde ikke en kristen hjelpe til med å forsvare landet sitt?» spør du kanskje. De tidlige kristne ville ha svart: «Jo – men på en veldig annerledes måte enn verden.» Romerne reiste samme anklage mot de tidlige kristne, og de kristne svarte:

Vi blir oppfordret til å hjelpe kongen av all vår makt, å samarbeide med ham slik at rettferdighet kan opprettholdes, å kjempe for ham, og hvis han krever det, å kjempe under ham, eller lede en hær sammen med ham.

Svaret vårt er at vi, når anledningen krever det, gir konger hjelp, men på en guddommelig måte, «stående ikledd Guds fulle rustning». Vi gjør dette i lydighet mot apostelens påbud: «Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet,» [1 Tim 2.1-2 BGO]. Jo mer noen utmerker seg i hellighet, jo mer effektiv er den hjelp han gir konger, enda mer enn den gitt av soldater som drar ut for å kjempe og slakte ned flest mulig av fiendens menn.

Til våre trosfiender som måtte kreve at vi bærer våpen for imperiet og slår mennesker i hjel, svarer vi: «Holder ikke prestene som står hos [deres guder] ... hendene sine frie for blod, slik at de kan frembære de tilbørlige ofrene til deres guder, med hender ubesmittede og frie for menneskeblod?» Selv når krig bryter ut, rekrutterer dere aldri prestene til hæren. Hvis så dette er en prisverdig skikk, skulle ikke da [kristne], mer enn de som er involvert i strid, engasjere seg som prester og tjenere for Gud, idet de [slik] holder sine hender rene... Ved våre bønner overvinner vi alle demoner som ypper til krig... På denne måten er vi mye mer til hjelp for kongene, enn de som går ut på slagmarken for å kjempe for dem ... Og ingen kjemper bedre for kongen enn det vi gjør. Vi nekter avgjort å kjempe under ham, selv om han skulle kreve det. Men vi kjemper virkelig på hans vegne, idet vi utgjør en spesiell hær – en hær av rettferdighet – ved å ofre våre bønner [opp] til Gud.¹³⁴

For oss kan det være nærliggende å omtale synet deres som urealistisk; de tidlige kristne kalte det tillit. Hvem har rett? Historien kan tyde på at disse kristne muligens ikke var så naive som de kanskje virker på oss. I perioden fra Kristi fødsel til rundt begynnelsen av det tredje århundret, opplevde Romerriket at ikke et eneste invasjonsforsøk mot imperiets grenser hadde fremgang. Historikere kaller dette for Pax Romana (den romerske freden) og ser på dette som en ganske så ekstraordinær periode i den vestlige sivilisasjonens historie. I 200 år nøt den gamle middelhavsverdenen fred – noe den ikke hadde opplevd før Pax Romana, og aldri har opplevd siden. Selvfølgelig ville ingen sekulære historikere la denne freden tilskrives de kristnes nærvær og bønner, men de tidlige kristne trodde bestemt at den var et resultat av guddommelig inngripen.

For eksempel spurte Origenes romerne: «Hvordan kunne så evangeliets fredslære – som ikke engang tillater menneskene å ta hevn over sine fiender – ha vunnet fram over hele verden, hvis ikke en mildere ånd, i og med Jesu komme, overalt var blitt introdusert i utførelsen av ting?»¹³⁵

I kontrast til dette kan det sies at i tiden etter Konstantin, da kristne lærere som Augustin begynte å undervise i læren om «hellig krig» og de kristne viste Roma sin støtte ved å bruke sverdet, kollapset hele det vestromerske riket i løpet av noen tiår. Falt Romerriket fordi kirken endret sitt standpunkt med hensyn til krig? Ikke noe menneske kan gi et sikkert svar på det spørsmålet. Men hva som i det minste er et merkelig sammentreff, er at Roma hadde framgang og fred for sine fiender så lenge de kristne tjente som en «spesiell rettferdighetens hær», og bare stolte på Gud for imperiets beskyttelse – og at så snart de kristne begynte å føre fysisk krig på vegne av Roma, kollapset imperiet.

I samsvar med sin praksis om ikke å ha bestemmelser om lovpålagt rettferdighet på andre områder av livet, vedtok ikke den tidlige kirken noen lov om at kristne ikke kunne tjene i hæren. Det Skriften påbød, var bare at en kristen skulle elske sine fiender og ikke gjengjelde ondt med ondt. Ikke noen gang fikk kristne, verken av Jesus eller apostlene, noe strikt forbud mot å tjene i militæret. I og med at Romerriket opplevde fred i denne tidlige kristendomsperioden, var det fullt mulig for en kristen å tilbringe hele sitt liv i hæren og aldri bli beordret å utøse blod. I denne perioden tjenestegjorde soldater egentlig primært som noe i likhet med politibetjenter. Generelt sett tillot ikke kirken en kristen å slutte seg til hæren etter dennes omvendelse. Men hvis en mann allerede var soldat da han ble en kristen, krevde ikke kirken at han skulle fratre. Han ble bare bedt om å samtykke til å aldri bruke sverdet mot noen. En av grunnene til denne fleksibiliteten, var at romerne normalt sett ikke tillot en soldat å forlate hæren før hans tjenestetid var omme.¹³⁶

I de lovene som Gud ga til israelittene, foreskrev Han dødsstraff. Av den grunn har jeg alltid vært en sterk tilhenger av dødsstraff, og jeg regnet med å finne at de tidlige kristne også var det. Derfor ble jeg temmelig overrasket da jeg oppdaget at de tidlige kristne så på dødsstraff omtrent på samme måte som de så på krig.

Selv om det bare var noen få forfattere som diskuterte temaet, ga de alle uttrykk for det samme synet: En kristen skulle verken avrette kriminelle, se offentlige henrettelser på arenaen (noe romerne nøt), eller engang reise sak mot et annet menneske for noe som innebar dødsdom. Kort sagt kjente de tidlige kristne fullstendig avsky for det å ta menneskeliv, enten ved krig, henrettelse eller abort.

For eksempel skrev Lactantius: «Når Gud nekter oss å drepe, forbyr han ikke bare den vold som fordømmes av offentlige lover, men også den vold som av mennesker blir regnet som lovlig. Det er således ikke tillatt for et rettferdig menneske å ta del i krigføring siden dennes kamp er rettferdigheten selv. Det er heller ikke [lov] å anklage noen for en overtredelse som medfører dødsdom. Det utgjør ingen forskjell om du dreper et menneske med ord eller med sverd. Det er selve drapshandlingen som er forbudt. Det burde derfor ikke finnes noe som helst unntak fra dette forbud gitt oss av Gud. Snarere er det alltid ulovlig å ta livet av et menneske som Gud har ønsket skal eksistere som en hellig skapning.»¹³⁷

Kristne ga seg imidlertid ikke i kast med å fortelle sekulære myndigheter hva de kunne og ikke kunne gjøre i sin avstraffelse av kriminelle. De tidlige kristne anerkjente at Gud tillot sekulære myndigheter å bruke sverdet som Hans «hevner til straff over den som gjør det onde.» (Rom 13.4). Likevel forsto de tidlige kristne at de selv ikke på noen måte kunne delta i henrettelsen av kriminelle.

Nok en gang viste de tidlige kristne seg som borgere av et himmelsk rike, og som et folk av en annen kultur. Og enda en gang finner vi at dagens evangeliske kristendom befinner seg langt borte fra tidlig kristendom. De læresetningene som jeg i dette kapittelet og de fire foregående har omtalt, er som tidligere nevnt, bare noen av de områdene der tidlig kristen tro skiller seg radikalt fra vår evangeliske troslære. Det finnes mange, mange flere eksempler som kunne gis. Mange av de læresetningene som de lærte videre, regner vi for vranglære. Og mange av de læresetningene som vi lærer videre, regnet de for vranglære. Hvem er så de egentlige kjetterne?

Andre bibelvers som de siterte med hensyn til krig var: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matt 26.52). «Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke Mitt rike herfra.» (Joh 18.36 BGO). «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige,» (2 Kor 10.3-4). «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene [og] mot myndighetene. ... Ta derfor Guds fulle rustning på,» (Ef 6.12-13).

«Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke! ... Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! ... Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere! Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. ... La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.» (Rom 12.17-21). «Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det.» (1 Kor 4.12).

Vi evangeliske kristne av i dag, er generelt av den oppfatning at vi følger apostolisk kristendom. Det mente de tidlige kristne også at de gjorde. Men som vi har sett, skiller vår tro og praksis seg betydelig fra deres. Så hvordan kan vi vite hvem av oss som ligger nærmest opp til apostlenes mønsterbilde?

En fristende, men forenklet løsning er å si: «La oss ganske enkelt sammenligne deres og vår trosoppfatning med hva Bibelen lærer.» Problemet er at de tidlige kristne baserte trosoppfatningen sin på Bibelen – akkurat som oss. De siterte Skriften for å støtte opp under det de trodde, slik vi gjør. Det egentlige spørsmålet har å gjøre med tolkningen av Bibelen. Det eneste vi kan gjøre er å sammenligne deres tolkninger av Skriften med de tolkningene vi selv har av Skriften. Og det i seg selv beviser ikke særlig mye.

Spørsmålet blir derfor: Hvilken tolkning har størst sannsynlighet for å være riktig – vår eller deres?

Interessant nok befant den tidlige kirken seg i en slags uavgjort-stilling med gnostikerne, noe som ligner vår fastlåste situasjon med de tidlige kristne. Både kirken og gnostikerne hevdet at de hadde det sanne evangeliet. Tertullian skrev: «Jeg sier at mitt evangelium er det sanne. Marcion [en ledende gnostisk lærer] sier at det er hans [som er det]. Jeg sier at Marcions evangelium er forfalsket. Han sier at det er mitt [som er det]. Hvordan kan vi så finne en løsning på denne uavgjort-stillingen, med mindre vi tar i bruk prinsippet om tid? Ifølge dette prinsippet ligger autoriteten hos den som tidsmessig var først ute. Hva dette bygger på er den grunnleggende sannheten at forvanskning (av læren) må ligge hos den som viser seg å ha oppstått senere tidsmessig. Siden villfarelse er en forfalskning av sannheten, må sannhet nødvendigvis gå forut for villfarelse.»¹³⁸

Tertullians «tidsprinsipp» er et av hovedkriteriene som moderne historikere bruker for å kunne bedømme motstridende historiske beretninger. En beretning som ble skrevet ned kort tid etter de faktiske hendelsene, vil normalt bli ansett som mer troverdig enn en som er skrevet ned mye senere. Det samme prinsippet gjelder for bibelmanuskripter. Når alt kommer til alt, hvor mye tillit ville du ha hatt til et manuskript av Det nye testamentet som var ulikt andre og som dessuten hadde blitt til 1400 år etter at apostlene var gått bort? Særlig hvis du hadde tilgang til et manuskript av Det nye testamentet, som hadde blitt nedtegnet i løpet av noen tiår etter at apostlene var gått bort? Hvorfor velger da vi læresetninger som først ble undervist 1400 år eller mer etter apostlenes død, fremfor noen som ble undervist innen de siste par tiårene av deres liv?

En kopi av noe er sjelden en perfekt gjengivelse av originalen. Ettersom kristendommen er blitt gjengitt fra generasjon til generasjon, har den gjennomgått mange forandringer. Fra generasjon til generasjon har de fleste av disse endringene vært veldig små, nesten umerkelige. Imidlertid kan den kumulative effekten av små forandringer gjennom hundrevis av år være betydelig. Ta for eksempel det engelske språket. Fra generasjon til generasjon gjennomgår språket en veldig langsom forandring. Endringen skjer så sakte at vi knapt kan merke forskjell på hvordan vi snakker og hvordan besteforeldrene våre snakket, med unntak av slanguttrykk. Over hundrevis av år er imidlertid den totale effekten av disse små forandringene ganske merkbar. Om vi for eksempel skulle prøve å lese middelalder-engelsk fra 1300-tallet, ville det nesten være som å lese et fremmed språk.

Det samme gjelder for kristendommen. Jeg er sikker på at kristendommen i det andre århundret ikke var en perfekt gjengivelse av apostolisk kristendom. Men kristne i det andre århundret var i utgangspunktet bare én generasjon unna apostlene. Vi er nitten århundrer unna! Hvor fornuftig ville det være dersom vi skulle argumentere for at evangelisk kristendom etter nitten hundre år, stort sett ikke har forandret seg siden apostlene? Særlig hvis vi samtidig hevder at ortodoks kristendom ble radikalt forandret bare 50 år etter at apostlene døde?

Men tidselementet er ikke den eneste fordelen de tidlige kristne hadde fremfor oss. De var også i en mye bedre posisjon til å kunne gi en korrekt tolkning av apostlenes skrifter.

Til å begynne med kunne de tidlige kristne lese skriftene i Det nye testamentet på apostlenes opprinnelige greske språk. Hvor mange av oss kan si det samme? Våre pastorer studerer gammelgresk i flere år som en del av sine teologiske studier. Likevel kan svært få av dem snakke gammelgresk flytende. De fleste kan ikke engang lese og forstå en gresk tekst uten hjelp av en ordbok. De tidlige kristne trengte imidlertid ikke å studere gammelgresk; det var morsmålet deres. Ikke bare snakket de gresk, de tenkte på gresk.

Hva med kulturbarrieren? De fleste kristne i dag vet svært lite om den kulturelle eller historiske konteksten som Det nye testamentet ble skrevet ned i. Det dagens kristne tror de vet, er ofte mer basert på myter enn på fakta. Selv lærde som bruker hele livet sitt på å studere den kulturelle og historiske bakgrunnen for nytestamentlig kristendom, vil aldri kunne forstå dette like godt som de menneskene som var en del av denne kulturen. Så, nok en gang hadde de tidlige kristne en viktig fordel fremfor oss når det gjaldt en riktigst mulig tolkning av Skriften.

Som et siste punkt, hadde første generasjon av tidlige kristne muligheten til personlig å lytte til apostlene og stille dem spørsmål.

Klemens av Roma er ett eksempel. Han var en personlig disippel av både Paulus og Peter.¹³⁹ Paulus nevner Klemens ved navn i sitt brev til Filipperne, med ordene: «Og jeg ber også deg inderlig, du trofaste medarbeider, om å hjelpe disse kvinnene som kjempet sammen med meg i arbeidet for evangeliet, sammen med Klemens og de andre av mine medarbeidere som har sine navn i Livets bok» (Fil 4.3 BGO). Hvor sannsynlig er det at Klemens, Paulus’ medarbeider, misforsto Paulus’ frelseslære? Ville Paulus da ha rost Klemens slik han gjorde, dersom undervisningen hans var feilaktig?

Jeg har allerede nevnt Polykarps forhold til apostelen Johannes, som utnevnte ham til tilsynsmann (biskop) over kirken i Smyrna. Hvis englene for de syv menighetene i Åpenbaringen refererer til tilsynsmennene for disse menighetene, er det fullt mulig at Smyrnas «engel» var Polykarp. I Åpenbaringen sier Jesus ingenting om at menigheten i Smyrna drev med vranglære. Ja, Han hadde overhodet ingen korrigerende ord til Smyrna-menigheten (Åp 2.8-11). Tydeligvis holdt denne menigheten rett kurs under Polykarps ledelse, ellers ville Jesus ha uttrykt seg annerledes.

Men å høre apostlene forklare sine egne skrifter var ikke bare et yndet gode, det var en nødvendighet. Tross alt sa Peter selv som kommentar til Paulus’ skrifter: «I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang.» (2 Pet 3.16). Peter skrev til kristne som snakket flytende gresk og som delte den samme kulturelle konteksten som Paulus. Men selv med de fordelene erkjente Peter at det var noe i Paulus’ skrifter som var «vanskelig å forstå». Likefullt oppfører vi oss – vi som lever nesten 2000 år senere og snakker et annet språk – som om det var en umulighet at vi kunne misforstå skriftene hans.

Dessverre forklarer ikke Peter hva de «ulærde og ubefestede menneskene» lærte. Tolket de kanskje Paulus’ skrifter slik vi gjør? De bedragerne som var så utbredt på slutten av det første århundret var tross alt gnostikerne. Og som vi har sett, var deres tolkning av Paulus’ brev på mange måter identisk med vår.

All Jesu undervisning var muntlig. Det Han etterlot seg til kirken inneholdt ikke så mye som en eneste skriftlig instruksjon. Da menigheten ble grunnlagt på pinsedagen, hadde den ingen annen kristen undervisning enn den muntlige. Faktum er at vårt Nye testamente ikke ble fullført før nærmere slutten av det første århundret. Så det første århundrets menighet lente seg i hovedsak på apostlenes muntlige lære, siden apostlenes undervisning først og fremst var muntlig.

Du tror vel ærlig talt ikke at Paulus, den utrettelige evangelisten og læreren, ikke hadde noe mer å dele med den tidlige kirken enn de 13 eller 14 korte brevene som vi har i Det nye testamentet? Selvsagt ikke! Paulus formante tessalonikerne: «Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss.» (2 Tess 2.15). Paulus ville at tessalonikerne skulle holde seg like mye til hans muntlige lære som til hans skriftlige.

Hva med de andre apostlene? Tror du at Peters undervisning sammenlagt bare besto av syv skrevne sider? Tror du virkelig at Andreas, Jakob, Filip, Bartolomeus og Tomas ikke hadde noe som helst å dele med kirken? For en absurd tanke! Dette var håndplukkede menn som hadde fått tre år med personlig opplæring i Jesu eget følge. Vitnesbyrdet til den tidlige kirken er at samtlige apostler var aktive i både forkynnelsen og undervisningen av evangeliet.

Paulus meddelte korinterne: «Jeg roser dere for at dere minnes meg i alle ting og for at dere holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere.» (1 Kor 11.2). Paulus fortsetter imidlertid med å irettesette noen av kvinnene fra Korint som ikke dekket seg til under bønn. Likevel forelå det ikke fra tidligere noe skriftlig påbud fra apostlene om at en kristen kvinne skulle dekke til hodet sitt mens hun ba eller profeterte. Men dette var definitivt en apostolisk tradisjon (eller overlevering), noe Paulus bevitner: «Hvis noen er tilbøyelige til å skape strid rundt dette, har vi ingen annen praksis, og det har heller ikke Guds menigheter.» (1 Kor 11.16 NAS).¹⁴⁰

Men ikke trekk for raske slutninger nå. Jeg sier ikke at det fantes noen ytterligere læresetninger, moralske bud eller åpenbaringer som muntlig var blitt overlevert til de tidlige kristne. Faktisk er de tidlige kristne skriftene det sterkeste beviset vi har på at det ikke fantes noen slike. Det nye testamente inneholder alt som er nødvendig for frelse. Alle de essensielle læresetningene og budene ble til slutt inkludert i Skriften.

Betyr dette at apostolisk tradisjon (dvs. apostlenes muntlige lære) ikke har noen verdi? Nei, den er av stor verdi, ved det at den tjente to hovedfunksjoner. Den første var å etablere kirkelige praksiser – som kirkestyre, retningslinjer for tilbedelse og dåpspraksis. I grunnen var det meste av hva det første århundrets menighet praktiserte på disse områdene, et spørsmål om apostolisk tradisjon eller overlevering – ikke skriftlige direktiver. Ikke noe sted i Det nye testamentet blir de kristne eksempelvis meddelt når de burde møtes eller hvor ofte de burde holde nattverd. Men de tidlige kristnes vitnesbyrd viser at det var noen ganske bestemte tradisjoner som hadde blitt overlevert av apostlene eller deres medarbeidere, med hensyn til disse spørsmålene. Av og til gir Skriften oss noen glimt av disse apostoliske tradisjonene – men ikke alltid.

Selv kirkens lederskap ble opprettet på grunnlag av apostlenes muntlige lære. Da Paulus instruerte Timoteus og Titus i hvordan de skulle velge ut eldste og diakoner, valgte han ikke å opprette noen ny form for kirkestyre (1 Tim 3.1-13; Titus 1.5-9). Han beskrev bare den typen menn som skulle fylle de tilsynspostene som allerede var blitt etablert.

Den andre funksjonen til apostolisk tradisjon gjaldt avklaringen av saker som ble drøftet (eller som senere ville bli drøftet) i Det nye testamentet. Apostlene mente aldri at kirken skulle prøve å tolke skriftene deres i et vakuum, adskilt fra den omfattende muntlige læren deres. Fordi de tidlige kristne holdt fast ved det store mangfold av apostoliske muntlige instruksjoner, hadde de en enorm fordel fremfor oss når det gjaldt å tolke Skriften.

Men vi må ikke forveksle apostolisk tradisjon med de senere menneskelige tradisjonene som de romersk-katolske og øst-ortodokse kirkene innførte. Mesteparten av deres tradisjoner oppsto etter Konstantins tid og var ukjente for de tidlige kristne.

Men selvfølgelig: Alt jeg har vist til nå, er at de tidlige kristne var i en bedre posisjon enn oss til korrekt å kunne forstå og ta etter apostlene. Hva dette ikke sier noe om, er hvorvidt de bevisst forandret på den lære som ble overgitt dem av apostlene. Gjorde de det? Svaret kan være av avgjørende betydning for vårt forhold til Gud.

Hvis kristendommen gjennomgikk en radikal forandring i løpet av de første tiårene etter apostelen Johannes’ død, kan det ikke ha vært fordi kirken misforsto apostlenes lære. Tross alt, hvis selv ikke de menn som apostlene personlig hadde undervist var i stand til å forstå dem, hvordan kan da noen ha håp om å forstå apostlene? Nei, et hvilket som helst drastisk avvik fra apostolisk kristendom, foretatt av de tidlige kristne, må ha vært bevisst.

Trodde de tidlige kristne at apostlene tok feil i noen spørsmål? Trodde de at kirken hadde fått del i ny åpenbaring i tiden etter apostlene, eller at noe av den apostoliske lære var utdatert?

Svaret på disse spørsmålene er et utvetydig «Nei!» Den tidlige kirken lærte spesifikt at det ikke forelå noen spesiell læremessig åpenbaring utover det som kom fra apostlene, og at alt vi trenger å vite om Gud var blitt åpenbart for dem. Videre mente kirken at apostlene i sin undervisning ikke formidlet noe feilaktig, og at deres lære gjaldt kristne i alle tidsepoker.

For eksempel skrev Tertullian: «I Herrens apostler har vi vår autoritet. De valgte ikke selv å introdusere noe [nytt], men de overleverte trofast til (menneskehetens) nasjoner den lære de hadde mottatt fra Kristus. Hvis derfor til og med ‘en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium,’ ville vi ha kalt ham forbannet... Vi nedfeller derfor denne regel: Siden Herren Jesus Kristus sendte apostlene med oppdrag om å forkynne, bør ingen andre tas imot som forkynnere [av opprinnelig lære] enn de som Kristus utnevnte... Sønnen åpenbarte ikke sin Far for noen andre enn apostlene, som Han sendte ut for å forkynne de ting som Han hadde åpenbart for dem.»¹⁴¹

Faktisk dreide den hovedsakelige konfrontasjonen mellom den tidlige kirken og de tidlige kjetterske gruppene seg om spørsmålet om åpenbaring. Nesten alle kjetterne hevdet å ha ny åpenbaring utover apostlenes lære. Ireneus, eleven til Polykarp, erklærte på vegne av kirken: «Herren over alt ga evangeliets kraft til Sine apostler, gjennom hvilke vi har fått kjennskap til sannheten... Det er lovstridig å hevde at [apostlene] forkynte før de hadde ‘fullkommen kunnskap’, som noen [gnostikere] drister seg til å si, i en fremhevelse av seg selv som apostlenes foredlere.»¹⁴²

Den tidlige kirken holdt urokkelig fast ved sitt standpunkt om at det ikke forelå noen spesiell åpenbaring etter apostlene. Uten å nøle avviste derfor kirken en hvilken som helst lære eller undervisning som ikke hadde kommet fra apostlenes munn.

Men selv om de tidlige kristne hevdet at det ikke fantes noen ny åpenbaring etter apostlene, beviser det selvsagt ikke at de ikke selv på uærlig vis hadde endret på apostlenes lære. Hvordan var det med integriteten deres? Var de tidlige kristne lederne prinsippfaste gudsmenn, eller var de skruppelløse menn som søkte rikdom og makt? Med overveldende bevis framgår det at de var ydmyke, ærlige gudsmenn. For det første tilegnet ikke de tidlige kristne lederne seg noen materielle fordeler på grunn av sin stilling. Som jeg allerede har nevnt, fikk ikke de tidlige kirkelederne noen lønn. Å tjenestegjøre som en presbyter i den tidlige kirken innebar vanligvis å gi avkall på materielle bekvemmeligheter for å leve i fattigdom. Bare kjetterne tjente penger på sine lederstillinger. Det var lite som kunne få noen tiltrukket av en lederstilling i den tidlige kirken, annet enn et ærlig ønske om å tjene Gud.

I perioder med forfølgelse var kirkeledere dessuten særlig utsatt for angrep fra soldater og ondsinnede mennesker. I noen perioder var det å bli utnevnt til tilsynsmann nesten ensbetydende med å få en dødsdom. Likevel var den tidlige kirkens ledere nesten uten unntak slike som heller utholdt umenneskelig tortur enn å fornekte Jesus. Ganske mange av de kristenlederne som siteres i denne boken – Ignatius, Polykarp, Justin Martyren, Hippolytus, Cyprianus, Methodius og Origenes – gikk villig i døden for sin tro på Jesus. Hvis disse mennene på uærlig vis hadde fordreid læren til Jesus og apostlene, ville de da ha vært villige til å dø for ham? Gnostikerne var det helt klart ikke. Selv om de hevdet å ha spesiell åpenbaring fra Gud, var veien veldig kort til å fornekte Jesus i møte med tortur og død. De færreste vil dø for noe de vet er en bevisst løgn.

Er det ikke akkurat dette vi påpeker når vi forsvarer sannferdigheten i Jesu oppstandelse? Er det ikke dette vi fremholder, at apostlene ikke ville ha vært villige til å gi livet sitt for noe de visste var en løgn? Ville apostlenes elever ha oppført seg annerledes?

Påliteligheten til Det nye testamentet henger i grunnen nøye sammen med integriteten til de tidlige kristne. Tross alt var det de tidlige kirkelederne som samlet, bevarte og bedømte ektheten til de skriftene som vi i dag kaller Det nye testamentet.

Noen kristne har et feilaktig inntrykk av at apostlene, ved slutten av den apostoliske tidsalder, overleverte kirken en samling innbundne skrifter som ble kalt «Det nye testamentet», med beskjed om at alt de kristne trengte å vite, var å finne i disse skriftene. Men det var ikke det som skjedde. De brevene og skildringene som apostlene og andre disipler hadde skrevet, ble faktisk innhentet hver for seg av de tidlige kristne menighetene. Apostlene fortalte aldri kirken hvilke skrifter de skulle godta og hvilke de skulle avvise. Under Den Hellige Ånds ledelse måtte de tidlige kristne selv avgjøre hvilke skrifter som virkelig var fra apostlene og hvilke som ikke var det, og det var ingen enkel oppgave.

En av grunnene til dette var at det sirkulerte mange forfalskede evangelier og «apostoliske» brev. Egentlig fantes det flere falske gjengivelser av Jesu liv og apostlenes gjerninger, enn det fantes ekte. Har du noen gang hørt om Tomas-evangeliet? Hva med Nikodemus-evangeliet? Eller Filips Gjerninger, eller Andreas’ og Matthias’ Gjerninger? Har du lest Paulus’ Åpenbaring? Sannsynligvis ikke. Årsaken er at den tidlige kirken ikke anerkjente disse skriftene som ekte.

Dersom kirken hadde ønsket å bevege seg bort fra apostlenes lære, hadde de bare trengt å akseptere noen av de forfalskede bøkene og avvise noen av de ekte apostoliske skriftene. Eller også kunne kirken ganske enkelt ha forandret på de ekte apostoliske skriftene for å få dem til å passe med kirkens lære. Ingen ville ha utfordret dem med hensyn til dette, i og med at alle andre utenfor kirken allerede gjorde det samme.

Vi står med andre ord i valget mellom pest og kolera. Dersom vi sier at de tidlige kristne lederne var uærlige menn som bevisst endret apostlenes lære, må vi erkjenne sannsynligheten for at de også på uærlig vis kunne ha endret på skriftene deres. Faktum er at når vi forsvarer de nytestamentlige skriftenes sannferdighet og pålitelighet overfor skeptikere, refererer vi konsekvent til de tidlige kristnes praksis og vitnesbyrd som et av våre viktigste autoritetsgrunnlag.

Integriteten til disse mennene er spesielt iøynefallende når det gjaldt hvilke bøker som de mente skulle inngå i Det nye testamentets kanon. For eksempel kunne vi, med kunnskap om den tidlige kristne lære om frelse og gjerninger, helt naturlig forvente at den tidlige kirken ville legge stor vekt på Jakobs brev og uten videre akseptere det som en del av den bibelske kanon, men samtidig motsette seg brevet til Romerne. Men akkurat det motsatte er tilfelle. De tidlige kristne siterte sjelden fra Jakob, og mange menigheter stilte spørsmålstegn ved dette brevets autentisitet.¹⁴³ Derimot siterte de mangfoldige ganger fra Paulus, og uten å nøle inkluderte de brevene hans i Det nye testamentets kanon.

For en utrolig integritet! De satte spørsmålstegn ved påliteligheten til den boken som sterkest støttet opp under frelseslæren deres. Samtidig godtok de uten å nøle de bøker som kunne tolkes slik at de motsa trosoppfatningene deres. Ville vi hatt en slik integritet?

Denne type integritet finner jeg ikke hos den mannen som så mange av våre evangeliske læresetninger stammer fra – Martin Luther. En av de tingene som Luther er kjent for, er at han oversatte Bibelen til tysk. Men oversettelsen hans inkluderte et forord til hver bibelbok som styrte leserens oppmerksomhet bort fra de delene av Bibelen som ikke passet med Luthers teologi.

Det hadde vært rett og rimelig om denne bok skulle bli utgitt uten noe som helst forord og uten noen andre navn enn forfatternes, og at den bare bar sitt eget navn og sin egen tale. Men mange ville fortolkninger og forord har ført de kristnes tanke til et punkt der ingen lenger vet hva som er evangelium eller lov, gammeltestamente eller nytestamente. Situasjonen gjør det derfor nødvendig at den skulle ha en anvisning, eller et forord, slik at den enfoldige kan føres tilbake fra de gamle forestillinger til den rette vei, og bli undervist om hva han kan vente å finne i denne boken, slik at han ikke vil søke lover og bud der han burde søke evangelium og Guds løfter...

Hvis jeg måtte klare meg uten det ene eller det andre – enten Kristi gjerninger eller hans forkynnelse – da ville jeg heller være uten [kunnskap om] hans gjerninger enn hans forkynnelse. For gjerningene hjelper meg ikke, men hans ord gir liv, som han selv sier. Nå skriver Johannes svært lite om Kristi gjerninger, men desto mer om hans forkynnelse. Men de andre evangelistene skriver mye om hans gjerninger og lite om hans forkynnelse. Derfor er Johannesevangeliet det [ene] rette hovedevangelium, langt å foretrekke fremfor de andre tre og [bør regnes som] verdig en høyere plass enn dem. Likeledes står brevene til Paulus og Peter langt over de andre tre evangeliene – Matteus, Markus og Lukas.

Kort fortalt er Johannes’ evangelium og hans første brev, Paulus’ brev, særlig [de til] romerne, galaterne og efeserne, og Peters første brev, de bøkene som viser deg Kristus og lærer deg alt som er nødvendig og godt for deg å vite, om du så aldri skulle se eller høre noen annen bok eller lære. Jakobs brev er derfor egentlig et brev av strå sammenlignet med dem; for det har ikke noe ved seg av [nevneverdig] evangelisk natur.¹⁴⁴

Luther hevdet at den eneste grunnen til at han foretrakk Johannesevangeliet fremfor de tre andre evangeliene, var at det inneholdt mer av Jesu forkynnelse. Men det stemmer ikke. Matteusevangeliet inneholder nesten dobbelt så mye av Jesu forkynnelse som Johannesevangeliet.

En person trenger ikke å være veldig skarpsindig for å se hva Luthers egentlige motiv var. De bibelbøkene som Luther nedvurderte er tilfeldigvis akkurat de bøkene som indikerer at lydighet er nødvendig for frelse. I Matteus, for eksempel, finner vi slike ord som «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje» (Matt 7.21); og «den som holder ut til enden, skal bli frelst!» (Matt 24.13 BGO). Jakob forteller oss at «et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro.» (Jak 2.24). Luther var villig til å henfalle til det å nedvurdere Guds ord, for simpelthen å kunne fremme sin egen teologi. Det er ikke rart at det meste av moderne liberalteologi kan spores tilbake til lutherske teologiske seminarer.

Kort fortalt ser jeg en skarp kontrast mellom den integritet som de tidlige kristne hadde og integriteten til reformasjonens grunnlegger. Hvis Det nye testamentets kanon var blitt sammenstilt av Luther og ikke av de tidlige menighetene, hvor mye tillit kunne vi da ha hatt til den? Og et vel så gyldig spørsmål er: Hvor mye tillit kan vi ha til de evangeliske læresetningene som Luther ga oss?

De tidlige kristne var ultra-konservative og likestilte endring med vranglære. Siden de ikke forventet noen ny åpenbaring etter apostlene, avviste de uten videre en hvilken som helst ny læresetning som ikke kom fra apostlene. For eksempel kom en tidlig menighet med følgende kommentar i et brev til en annen menighet: «Uten tvil forstår dere godt at de som søker å sette opp noen nye læresetninger, har den vanen at de meget lett forvrenger et hvilket som helst bevis som de ønsker å hente fra Skriften, så det samsvarer med deres egne forestillinger... Følgelig bør en disippel av Kristus ikke ta imot noe nytt som om det var en læresetning som skulle legges til det som en gang for alle er blitt oss betrodd av apostlene.»¹⁴⁵

Når endring blir likestilt med vranglære, forandres ikke ting særlig raskt. En sammenligning av skriftene fra kirken i det andre århundret med skriftene til det tredje århundrets kirke, viser at det var svært få endringer mellom de to århundrene med hensyn til moralske bud og læresetninger. Det skjedde riktignok noen endringer mellom det andre og det tredje århundret, men disse dreide seg hovedsakelig om kirkestyre og disiplin.¹⁴⁶

En annen ting som imponerte meg ved de tidlige kristne lederne, var deres oppriktige ønske om å unngå utilsiktede avvik fra apostlenes praksis. Det første århundrets menigheter holdt seg som nevnt til apostlenes muntlige tradisjon, og når det oppsto spørsmål rådførte de seg med apostlene. Hvis ikke apostlene var tilgjengelige, søkte de råd hos lederne for de menighetene der noen av apostlene personlig hadde undervist. Denne sistnevnte praksisen fortsatte fram til Konstantins tid. For eksempel skrev Ireneus: «Anta at det oppstår en tvist med hensyn til et viktig spørsmål iblant oss. Skulle vi ikke benytte oss av de eldste menighetene som apostlene stadig hadde omgang med, og av dem lære hva som er tydelig og klart med hensyn til dette spørsmålet?»¹⁴⁷

Husk at så sent som i år 150 var det fremdeles eldste i menigheten som personlig var blitt undervist av en eller flere av apostlene. I siste del av det andre århundret fantes det fortsatt kirkeledere som hadde blitt undervist av en eller flere av apostlenes disipler. Det å rådføre seg med apostolisk grunnlagte menigheter var selvsagt ikke like godt som å snakke med apostlene selv. Men med tanke på den tidlige kirkens ultra-konservative ånd, var dette en anerkjent metode for å hindre altfor store avvik fra apostlenes praksis og lære.

Det er verdt å notere seg at denne praksisen var helt frivillig. Ingen menighet hadde kirkelig autoritet over andre menigheter. Men det er viktig å huske at resonnementet rundt denne praksisen ikke var at de apostoliske menighetene var i besittelse av en egen autoritet eller åpenbaring fra Gud, men at de hadde den beste forbindelsen til tidligere åpenbaring.

Som jeg har nevnt før, var tidlig kristendom preget av et mangfold av tanker når det gjaldt læremessige punkter av underordnet verdi. Når det er sagt, ble de fleste grunnleggende trosoppfatningene og praksisene – også de som er behandlet i denne boken – forkynt i så godt som hele den tidlige kirken. Siden disse grunnleggende trosoppfatningene ble forkynt overalt, er jeg overbevist om at de må ha kommet fra apostlene. Det fantes nemlig ingen enkeltstående kristen i det andre århundret, med innflytelse over hele datidens kirke, som kunne ha gitt opphav til dem.

Dette var noe Tertullian påpekte overfor gnostikerne og andre kjettere som hevdet at kirken ikke underviste rett om apostlenes lære. Tertullians forsvar mot denne anklagen kan like gjerne rettes mot kristne av i dag:

Det er absurd å hevde at apostlene enten var uvitende om hele omfanget av det budskap de var satt til å erklære, eller at de ikke greide å undervise alle elementene i troslæren. La oss se om kanskje menighetene gjennom egne feil forandret troen som ble overlevert dem av apostlene... Anta så at samtlige menigheter hadde kommet på avveie, og at Den Hellige Ånd ikke hadde omsorg nok for selv én av dem til å føre denne tilbake til sannheten, selv om dette var grunnen til at Kristus sendte Ham til oss... Anta også at Den Hellige Ånd, Guds forvalter og Kristi stedfortreder, forsømte embetet Sitt og tillot menighetene å få en feilaktig forståelse og lot dem undervise på en annen måte enn det Han selv hadde gjort gjennom apostlene.

Hvis dette er tilfelle, er det [da] sannsynlig at så mange menigheter ville kommet på avveie, og [at] de alle likefullt ville ende opp med én og samme tro? Intet tilfeldig avvik hos så mange mennesker ville kunne føre til at alle kom til samme konklusjon. Hvis menighetene hadde latt seg henfalle til læremessige feil, ville de helt klart ha endt opp med forskjellige lærer. Men når det som ble betrodd så mange [dvs. den kristne troen] fremdeles blir funnet å være av samme karakter, er dette ikke et resultat av [læremessige] feil, men av en lang og veletablert tradisjon.¹⁴⁸

Slik jeg ser det, er det ganske vanskelig å komme utenom Tertullians argument. Dersom menighetene hadde forlatt den ene sanne tro som apostlene forkynte, hvordan kunne da samtlige av dem ha endt opp med å undervise det samme? Det fantes ingen kirkeomspennende rådsmøter, skoler eller trykt litteratur, ei heller noen andre kanaler som raskt kunne brukes til å spre feilaktige læresetninger til hele kirken. Så hvordan kunne alle menighetene, helt uavhengig av hverandre, ha kommet fram til de samme tolkningene og praksisene, hvis de ikke bare fulgte den forkynnelsen som Paulus og de andre apostlene hadde formidlet under sine besøk i menighetene, på sine reiser? Selv tre hundre år etter Jesu død var alle ortodokse kristne fortsatt ett samlet legeme. Men tre hundre år etter reformasjonen hadde protestantiske eller evangeliske kristne blitt oppdelt i hundrevis av grupper med hver sine bestemte meninger. Burde ikke dette fortelle oss noe?

En venn av meg som fikk høre om mitt studie av de tidlige kristne skriftene, sendte meg følgende kommentar i et brev: «Jeg har en teori om at det er mulig å bestemme ektheten til de som regnes som ‘kirkefedre’ ved å se om tankene og livsstilen deres stemmer overens med de som gjenspeiles i livet til Jesus og disiplene.» Han hadde selvsagt rett. Det ville vært vanskelig å hevde at de tidlige kristne opprettholdt apostolisk lære dersom praksisen og livsstilen deres sto i motsetning til det som Jesus og apostlene hans lærte.

Men som vi allerede har sett, levde de tidlige kristne veldig bokstavelig etter Jesu og apostlenes lære. Livet deres gjenspeilte den lojaliteten de hadde overfor Jesus.

Sist, men ikke minst, har vi Jesu eget klare vitnesbyrd. Ved slutten av det første århundret evaluerte Han syv representative menigheter, og denne vurderingen er å finne i Johannes’ Åpenbaring. Det er bare noen få år som skiller denne åpenbaringen til Johannes fra de tidligste skriftene som jeg har tatt for meg i denne boken, for eksempel brevene fra Ignatius og Klemens av Roma.

Hva hadde Jesus å si til disse syv representative menighetene i Åpenbaringen? Ga Han dem en reprimande for å ha drevet med vranglære? Irettesatte Han dem for deres tro på at gjerninger spiller en rolle i frelsen? Nei, det stikk motsatte er tilfelle.

Formaningen Han ga dem dreide seg om at de måtte trappe opp sine gjerninger. Til menigheten i Sardes sa Han at gjerningene deres ikke var fullkomne. Men ikke til noen av dem sa Han noe om deres teologiske tro. I stedet oppfordret Han et par av menighetene til å holde fast på det de allerede hadde. (Åp 2 og 3). Hans primære kritikk til flere av menighetene var at de tolererte de som underviste at ugudelige gjerninger, som avgudsdyrkelse og umoral, var en akseptabel praksis – et problem som det andre århundrets kirke korrigerte.

Det er ingenting i Jesu budskap som tyder på at noen av de syv menighetene underviste i falsk teologi. Som jeg har nevnt før, hadde Jesus overhodet ingen irettesettende ord til menigheten i Smyrna, der Polykarp ser ut til å ha vært tilsynsmann eller biskop. Finnes det egentlig noe bedre godkjenningsstempel som en menighet kan få, enn at dens lære og praksis behager Gud?

Kristendommen var som en dyrebar skatt som apostlene betrodde åndsfylte menn av største integritet. Denne skatten var beskyttet av en nesten ugjennomtrengelig høyborg forsterket av fire ruvende murvegger:

Så lenge disse fire murene var intakte, var den apostoliske kristendommen nokså beskyttet mot ethvert større forfall. Kanskje ville disse murene med tiden likevel ha blitt svekket. Det vil vi aldri få vite, siden de først ble slått ned.

Det var imidlertid ikke forfølgelsens brutale makt som slo dem ned. I nesten tre hundre år hadde Satan sendt bølge etter bølge av intens forfølgelse mot kirken. Men beskyttelsesmurene sto faste og urokkelige. Forfølgelsen tjente faktisk som en foredlende ild, som skilte gullet i kirken ifra slagget.

Det tok Satan nesten tre hundre år å forstå hvordan dette hang sammen. Men da han hadde forstått det, klarte han i løpet av noen få tiår å oppnå det han ikke hadde lyktes med på tre hundre år. Istedenfor å benytte seg av brutal makt for å knuse kristendommen, brukte han nå ganske enkelt smigrende overtalelse for å ødelegge den innenfra. Denne metoden minner meg om en av Æsops fabler som jeg leste da jeg var liten gutt:

En dag hadde solen og vinden en opphetet diskusjon om hvem av dem som var den mektigste. Ettersom ingen av dem var villig til å innrømme at den andre var den sterkeste, kom solen med forslag om en styrkeprøve. Vinneren av prøven ville bli anerkjent som den sterkeste. Etter å ha lagt merke til en mann med ullkappe som gikk langs en landevei, foreslo solen at de begge skulle prøve å tvinge mannen til å ta av seg kappen. Vinden sa seg enig i at dette ville være en rettferdig test. Solen foreslo at vinden skulle prøve seg først, hvorpå solen trakk seg tilbake bak en sky.

Vinden tok i med all sin kraft og slo til mannen med et vindpust så sterkt at han nesten falt. Mens mannen kjempet for å klare å gå, blåste vinden – hylende som et lokomotiv – hardere og hardere mot ham. Selv om han knapt kunne stå oppreist, tok ikke mannen av seg kappen. Han dro den bare enda tettere rundt seg. Pesende og utmattet ga vinden til slutt opp.

Solen krøp da fram fra bak en sky og lot sine varme stråler treffe mannen. Etter noen få minutter syntes mannen at det ble ubehagelig varmt, og tok av seg kappen.

På tilsvarende vis mislyktes Satan da han prøvde å overmanne de kristne med makt. Men da han rullet ut den røde løperen og lot det regne med gaver, ros og ære over kirken, kapitulerte den nesten med det samme.

Som jeg tidligere har konstatert, var det veldig lite som forandret seg fra det andre til det tredje århundret med hensyn til de kristnes mest grunnleggende trosoppfatninger. Men ved midten av det tredje århundret hadde kirken mistet noe av sin åndelige vitalitet. Mange kristne var begynt å ta etter den uanstendige stilen i verden og dens materialistiske jag. Og et større antall kristne fornektet Jesus i tider med forfølgelse.¹⁴⁹ Idet kirken ble tappet for noe av sin åndelige vitalitet, ble dens hierarki mer og mer fastlåst. Kristne begynte å se på lederne sine mer som liturgiske prester enn som lærere og forkynnere. I tillegg kom biskopen av Roma med spesielle krav om myndighet over andre kirker.¹⁵⁰

Det er blitt sagt at «patriotisme er en kjeltrings siste tilflukt.»¹⁵¹ Innen kristendommen er teologi den siste tilflukt for en åndelig svak kirke. Teologi krever ingen tro, ingen kjærlighet og intet offer. En trosfattig «kristen» som ikke har et reelt forhold til Gud, kan fortsatt gi intellektuelt samtykke til en liste med læresetninger, på lik linje med den sterkeste åndelige kristne. Så ettersom kirken ble svakere, begynte den å legge større vekt på læren. Ved slutten av det tredje århundret, etter en lengre periode uten forfølgelse, var det blitt ganske vanlig med krangel mellom menigheter over læremessige spørsmål.

Kirkehistorikeren Eusebius som levde i denne perioden, skriver om den triste situasjonen som hadde utviklet seg: «Som følge av den rikelige friheten [gitt av myndighetene], falt vi hen til slapphet og latskap. Vi misunte og spottet hverandre, og det var nesten som om vi tok opp våpen mot hverandre, der ledere [gikk] til angrep på ledere med ord som spyd, og folk dannet grupper mot [andre] folk.»¹⁵² Som et resultat var kirken åndelig uforberedt på den tidevannsbølge av brutal forfølgelse som skylte over kirken ved starten av det fjerde århundret.

Helt siden Neros dager i det første århundret hadde det ikke vært noe vedvarende dynasti av romerske keisere. I stedet regjerte en keiser vanligvis bare en kort tid før han ble styrtet av en annen rivaliserende fordringshaver til tronen. I 306 e.Kr. var det flere rivaler som hadde delt makten over Romerriket mellom seg. Severus styrte Italia og Nord-Afrika, og Konstantin styrte Storbritannia og Gallia. To andre menn styrte det østlige imperiet. Da Severus ble avsatt av en rival ved navn Maxentius, erklærte Konstantin seg selv som eneste rettmessige keiser av det vest-romerske imperiet.

Konstantin var den fødte leder – en besluttsom handlingens mann med evne til både å inspirere og organisere folk. Like etter å ha erklært seg som eneste keiser i vest, begynte han på en langsom marsj over Alpene til Roma for å avsette Maxentius. I 312, etter en rekke seire, tok Konstantin fatt på siste etappe av marsjen mot Roma. Under denne marsjen hadde han en opplevelse som skulle komme til å få en dyptgående innvirkning på kristendommens kurs, og på verdenshistorien.

Kirkehistorikeren Eusebius beskrev senere det som Konstantin fortalte ham om det som hadde skjedd: «Han fortalte at omtrent klokka 12, mens dagen allerede var på hell, så han med sine egne øyne et tegn av et lyskors på himmelen over solen, med påskriften, ‘Ved dette, vinn seier.’»¹⁵³ I tillegg sa Konstantin at han senere hadde en drøm der Kristus ba ham om å lage en militærfane i form av et kors. Denne fanen skulle beskytte ham i kamper mot hans fiendehærer. Som et resultat av disse opplevelsene beordret Konstantin at det skulle lages en spesiell militærfane. Den besto av et gullbelagt spyd plassert loddrett, med en kortere stang på tvers, som sammen dannet et kors. En gullkrans pyntet med juveler ble lagt over tverrstangen, og Kristi initialer ble plassert inni kransen.

Med denne fanen foran seg i striden lyktes det Konstantins arméer å beseire Maxentius’ styrker ved Milvian-broen, drøye tre kilometer utenfor Romas murer. Konstantin ble eneherskeren over det vestlige imperiet, og seieren tilskrev han de kristnes Gud.

Konstantins videre forhold til kirken kan bare forstås i lys av hvordan romerske keisere alltid hadde relatert til sine undersåtters religion. Romerne var i prinsippet et religiøst folk, og som imperium tilskrev de sin suksess og velstand til de gudene som hadde velsignet dem. I Romerriket var religion et offentlig anliggende, og religion og stat hadde alltid vært tett sammenvevd. Man påkalte og ofret til gudene i offentlige seremonier, og offentlig tilbedelse av gudene ble regnet som en patriotisk plikt. Å fornærme gudene var en statsforbrytelse.¹⁵⁴

Konstantin trodde oppriktig at de kristnes Gud hadde gitt ham hans seier, og at samme Gud nå ville beskytte Romerriket – så lenge keiserne tilba Ham og kirken forholdt seg trofast mot Ham. Så Konstantin begynte å øse velsignelser ut over kirken og dens ledere. Sammen med keiseren i øst utstedte han Milano-ediktet i 313, der deler av det lyder: «[Vi beslutter] å gi kristne og alle mennesker friheten til å følge den religion de selv velger, slik at enhver himmelsk guddom som [enn] måtte finnes kan være velvillig innstilt mot oss, og mot alle dem som står under vår myndighet.»¹⁵⁵

Legg merke til at Konstantin ikke krevde at alle i imperiet skulle bli kristne. Han ga bare kristendommen juridisk anerkjennelse for første gang og satte den på lik linje med alle andre religioner i imperiet. Likevel var kristendommen nå keiserens egen religion, noe som ga den prestisje over alle de hedenske religionene.

Mange kirkebygninger var blitt ødelagt under forfølgelsen forut for Konstantins innsettelse, så Konstantin valgte å få de fleste av disse gjenreist på det offentliges bekostning. Han begynte også å betale ut lønn fra statskassen til lederne for de fleste kirkene, og han vedtok lover som spesifikt fritok kirkeledere fra enhver obligatorisk statstjeneste. Dette gjorde Konstantin slik at lederne kunne vie all sin tid og energi til menigheten. Han trodde at en åndelig sunn kirke ville sikre Guds vedvarende gunst over imperiet.¹⁵⁶ Konstantin lot også kristne bli forfremmet til høye statlige posisjoner og omga seg med kristne rådgivere. Han hadde til og med kristne biskoper som fulgte troppene hans når de gikk ut i strid, for å sikre seg Guds velvilje.¹⁵⁷

I to og et halvt århundre hadde kristendommen klart å holde seg forholdsvis uendret, beskyttet av fire massive vegger. Men den ytterste muren, den tidlige kirkens ultra-konservative ånd, var truet. Tidligere hadde enhver ny lære eller praksis blitt avvist av kirken. Men etter at Konstantin konverterte begynte kirken å revurdere sin tanke om at forandring nødvendigvis var noe galt. For eksempel hadde den alltid regnet det som kjettersk å betale lønn til kirkeledere. Men da Konstantin tilbød kirkelederne lønn, vurderte kirken saken på nytt og bestemte seg for å akseptere dette. Kirken begynte å forkynne at en ny tid var kommet for kristendommen, og at det ikke lenger var nødvendig å gjøre ting på den gamle måten. Kristne fortalte seg selv at Gud hadde forandret på reglene. Eusebius skrev: «For alle som anerkjente disse faktaene måtte det virke som at en ny og fersk eksistens-epoke var begynt å komme til syne, og [at] et tidligere ukjent lys med ett var begynt å stige opp over menneskeslekten fra mørkets midte. Og alle måtte erkjenne at disse tingene helt og holdent var Guds gjerning, Han som hadde latt denne fromme keiseren bli oppreist for å trosse den ugudelige massen.»¹⁵⁸

Idet Eusebius beskriver hvordan kirkens ledere ble invitert inn i keiserens egne kamre for omgang med ham, høres han mer ut som et henrykt barn enn en moden kirkeleder: «Guds menn gikk uten frykt inn i det innerste av de keiserlige kamrene, der noen var keiserens egne kompanjonger ved bordet, mens andre lå på sofaer ved siden av. Man kunne trodd at det man så var skyggebilder av Kristi rike – [at dette var] en drøm snarere enn virkelighet.»¹⁵⁹

Den ytterste muren hadde blitt svekket. Kirken likestilte ikke lenger forandring med vranglære. Snarere begynte kirken å tro at kristendommen faktisk kunne forandres til det bedre. Kanskje apostolisk kristendom ikke var kristendommens høydepunkt, men bare dens begynnelse. Muligheten for ny spesiell åpenbaring ble akseptert, og de kristne leste nå inn kirken i Haggais profeti om det gjenreiste tempelet: «Herligheten til dette siste tempelet skal bli større enn det første,»¹⁶⁰ (Hag 2.9). Kirken var klar til å stige mot nye høyder.

Den neste beskyttelsesmuren var kirkens adskillelse fra verden, og denne muren ble også snart revet ned. Kirken var som en naiv ung jente som plutselig var blitt tatt med storm av en rivaliserende frier. Verden ønsket å bli venn med kirken, og kirken så ingen skade i å gjengjelde denne invitasjonen. For første gang i historien lå det sosial prestisje i det å være en kristen. Ved utnevnelser til statlige posisjoner fikk kristne fortrinnsrett.

Vennskapet med verden førte imidlertid til at kirken mistet sin sjel fullstendig. Idet Konstantin begynte å vedta lover for å «kristne» det romerske samfunn, ble det vanskelig å se skillet mellom kristne og ikke-kristne. Tidligere hadde det vært lite som trakk folk til kirken, annet enn en ekte tro på Gud. Godværs-kristne ble luket ut så snart de måtte bære sitt kors. De som ikke var født på ny utgjorde et mindretall i kirken. Men nå som kristendommen hadde blitt sosialt lønnsom, begynte folk å strømme til kirken i hopetall. I og med at kirken allerede var åndelig svak, klarte den ganske enkelt ikke å assimilere en så stor mengde nye «konvertitter». Innen kort tid ble navnet «kristen» en meningsløs beskrivelse. Det betød bare at en person ga intellektuelt samtykke til en bestemt trosbekjennelse og at vedkommende hadde tatt del i de forskjellige kristne ritene, for eksempel dåpen. Det betød ikke lenger at personen hadde et forandret liv.

En av de umiddelbare følgene av kirkens vennskap med verden, var at den begynte å ta i bruk verdens metoder. Dette var uunngåelig, for verden klarer ikke å gjøre tingene slik som Gud vil ha dem gjort. For dette forutsetter at man har Guds kraft. Og horder av mennesker som kaller seg kristne uten å være gjenfødt, eier ganske enkelt ikke Guds kraft. De har heller ikke noe ønske om å gjøre tingene på Guds måte, da dette både krever tålmodighet, villighet til å lide og en fullkommen tillit til Ham.

Til å begynne med kunne verdens innovative metoder synes mer effektive enn den gamle måten å gjøre tingene på. Et eksempel var kirkens endrede håndtering av forfølgelse og undertrykkelse fra myndighetene. Tidligere hadde kristne ganske enkelt prøvd å gjemme seg eller flykte fra forfølgelse. De nektet å kjempe fysisk mot sine forfølgere eller å hevne seg på dem. Men massen av ugjenfødte mennesker som nå fylte kirken til randen, ville ikke ydmykt godta død, tortur eller undertrykkelse.

Da for eksempel sønnen til Konstantin sendte en av sine generaler til Konstantinopel for å avsette biskopen der, dannet menigheten en mobb. Om natten mens generalen sov, satte mobben fyr på huset der han var innkvartert. Da han til slutt løp ut av huset, omtumlet og hostende på grunn av røyken, gjøv de løs på ham. Så dro de ham langs byens brosteinslagte gater og slo ham brutalt i hjel.¹⁶¹ Dette var ingen isolert hendelse; det var den normale responsen til det fjerde århundrets kirke i møte med myndighetenes undertrykkelse. Kristendommens karakter hadde forandret seg!

Også verden hadde begynt å håndtere kjettere på en ny måte. Konstantin tenkte at kirken ville vært mye sunnere hvis det ikke fantes noen kjettere i nærheten som kunne villede folk. Så i et forsøk på å bruke sin makt til å utrydde kjetteri, utstedte han følgende edikt:

«Forstå nå, med denne foreliggende vedtekt, dere novatianere, valentinianere, markionitter, paulikere og montanister, og alle dere andre som finner opp og støtter vranglære med hjelp av deres private forsamlinger ... at lovbruddene deres er så hatefulle og altomfattende grusomme at en hel dag ikke ville være nok til å kunne gjengi dem alle. ... Siden det ikke lenger er mulig å tolerere den livsfarlige vranglæren deres, gir vi dere herved en advarsel om at ingen av dere heretter får komme sammen. Vi har derfor beordret at møteplassene deres blir tatt fra dere. Det er nå uttrykkelig forbudt for dere å holde deres overtroiske og meningsløse møter, ikke bare i det offentlige, men også i private hjem, eller noe annet sted.»¹⁶²

Bare noen få tiår tidligere hadde det vært en forbrytelse å være en kristen. Nå var det en forbrytelse å være en kjetter. Stille og uten protester aksepterte kirken denne utviklingen. Så mye lettere det var å bruke statens autoritet til å få stilnet kjetterne istedenfor å måtte argumentere med dem.

Men snart ga store deler av kirken hverandre kjetterstempel, og brukte sverdet mot hverandre. Etter hvert ble langt flere kristne – ja, hundre ganger flere kristne – slaktet ned med kirkens sverd enn de som noensinne var blitt drept av romerne.

Sørgelig nok må det sies at da de muslimske hærene i 639 invaderte Egypt, ønsket mange kristne i Egypt dem velkommen som frigjørere, for de kom bedre ut av å falle i hendene på muslimene enn i hendene på sine medkristne.

Opprinnelig hadde kristne holdt gudstjenestene sine i private hjem (Rom 16.5). Etter hvert som menighetene vokste, gjorde de hus om til møteplasser og kalte disse for «bønnehus». Tiltrekningskraften som den tidlige kirken hadde på mennesker skyldtes ikke bygningenes arkitektur, men heller kirkens lære og medlemmenes gudfryktige livsstil. Likevel tenkte Konstantin at det nok var mange som ville ha latt seg tiltrekke av kristendommen, hvis bare kirkebygningene hadde vært mer imponerende. Så på statens bekostning fikk han reist overdådige kirkebygninger som kunne måle seg med de praktfulle hedenske templene. De nye kirkene ble utstyrt med imponerende søyler og hvelvede tak. Mange hadde vakre fontener og elegante marmorgulv. Konstantin ønsket at det skulle være vanskelig for en ikke-troende å gå forbi en kirkebygning, uten å bli fristet til å titte inn på grunn av den vakre arkitekturen.¹⁶³

Idéen hans fungerte utmerket. Hedninger lot seg tiltrekke av de praktfulle kirkebygningene, og som et resultat «konverterte» tusenvis av dem.

Deretter ble Helena, mor til Konstantin, en del av dramaet. Etter instrukser som hun mente Gud hadde gitt henne i en drøm, reiste hun til Jerusalem og hevdet at hun hadde funnet Jesu grav. Hun sa også at hun hadde funnet tre kors i graven, men hun visste ikke hvilket som tilhørte Jesus. De tre korsene ble derfor bragt til en dødssyk kvinne, som umiddelbart skal ha blitt helbredet da hun rørte ved Jesu sanne kors.¹⁶⁴ Dette startet en bølge av relikvie-mani. I løpet av kort tid dukket det opp relikvier overalt: profeters ben, stykker av Jesu kors, klær som apostlene hadde gått med og så videre. Tusenvis av mennesker skal visstnok ha blitt helbredet ved å berøre eller å beskue disse relikviene. Etter hvert ble disse relikviene solgt av leverandører, som skapte seg en ganske inntektsbringende virksomhet ved hjelp av dem.

På slutten av 500-tallet var det en adelsdame som ba Gregor, biskopen i Roma, om å sende henne hodeskallen til apostelen Paulus så den kunne plasseres i en kirke som hun bygde til ære for Paulus. Gregor svarte henne i et brev: «Jeg er redd for at jeg verken kan eller tør gjøre det du ber meg om. For apostelen Peter og Paulus' legemer lyser med så store mirakler og forferdelser i sine kirker, at man ikke engang kan gå dit og be uten stor frykt.»¹⁶⁵ Gregor fortalte så om hvordan en prest momentant hadde dødd, da han tilfeldigvis prøvde å flytte på noen av Paulus’ ben.

Videre fortsatte han slik i brevet sitt: «[Du] burde vite at det ikke er en romersk skikk å ønske å berøre noe av [helgenens] kropp når helgeners relikvier deles ut. I stedet blir kun et tøystykke lagt i en boks og plassert i nærheten av de helliges legemer. Når [tøystykket] tas opp, blir det med ærbødighet båret inn i den kirken som skal innvies. De virkningene som derved genereres er like kraftfulle som hvis kroppene deres var blitt brakt til det bestemte stedet.»¹⁶⁶ Gregor beskrev så hvordan en romersk biskop hadde klippet i et av disse velsignede tøystykkene med en saks, med den følge at blod hadde strømmet ut fra tøystykket.

Få anledninger var mer tiltrekkende på vanlige folk i Roma enn fester. En av skikkene som de tidlige menighetene hadde, var å minnes de lokale martyrene ved å ha en «kjærlighetsfest» og en minnegudstjeneste på årsdagen for martyrens død. Noen nytenkende kristne kom på at de kunne trekke ikke-troende til kirken ved å utvide disse martyrhøytidene til festlige offentlige feiringer. Idéen fungerte storartet, og snart hadde hele byer «konvertert» som følge av dette.

Hvordan kunne kirken, etter å ha åpnet opp for forandring, vite om disse forandringene var noe Gud anerkjente? Kirken syntes svaret var enkelt, og tenkte feilaktig at vekst automatisk er en indikasjon på Guds anerkjennelse. De første tre hundre årene hadde kristendommen vokst raskt, men etter Konstantins konvertering vokste kirken eksplosjonsartet. Ved tiden for Milano-ediktet (313 e.Kr.) hadde trolig rundt en tiendedel av Romerriket konvertert til kristendommen. Men det hadde tatt bortimot tre hundre år. På mindre enn hundre år etter Milano-ediktet hadde så nesten samtlige av de resterende 90 prosentene «konvertert». Kirken mente at denne raske veksten var et sikkert tegn på Guds favør. Etter å ha akseptert dette premisset, tok kirken raskt i bruk så og si enhver praksis som resulterte i vekst, inklusive bruk av bilder i tilbedelsen – en ytterst avskyelig praksis for de tidlige kristne.

To av den tidlige kristendommens beskyttende murer lå nå i grus. Bare to var igjen: (1) henvisning av spørsmål til de apostoliske menighetene og (2) hver menighets uavhengighet. Uten å være klar over det, rev Konstantin ned begge disse murene med én enkeltstående hendelse: Kirkemøtet i Nikea.

Som tidligere nevnt, var kirken plaget av interne strider og læremessige splittelser på begynnelsen av det fjerde århundret. Den mest opphetede striden av dem alle gjaldt Guds Sønns opprinnelse og natur. Kontroversen begynte over et hypotetisk spørsmål som Alexander, biskop av Alexandria, stilte til eldsterådet sitt. Arius, en av de eldste (presbyterne), uttrykte noen uortodokse synspunkter rundt spørsmålet, og snart befant Alexander og Arius seg i en opphetet diskusjon. Striden smittet raskt over på hele menigheten, og etter hvert over på mange andre menigheter.

Konstantin begynte snart å bekymre seg for at denne indre splittelsen i kirken ville føre til at Gud trakk sine velsignelser tilbake fra Romerriket. Da kirkens gamle metoder ikke klarte å få kontroversen til å stilne, foreslo Konstantin en ny tilnærming: et kirkeomspennende rådsmøte bestående av representanter for hver enkelt menighet i imperiet. Selv om det tidligere hadde vært møter for kirkeledere, hadde slike møter alltid vært på et mindre, mer lokalt plan. Å ha et kirkeomspennende rådsmøte var noe enestående nytt.

Hele kirken summet av spenning. På statens bekostning dro de ulike menighetsrepresentantene til Nikea, som var stedet der møtet skulle holdes, i dagens Tyrkia. Staten sto også for kost, losji og underhold av representantene mens de oppholdt seg i Nikea. Konstantin var selv leder for den to måneder lange konferansen og deltok aktivt i diskusjonene. Det drøyde ikke lenge før han hadde imponert kirkelederne med sine lederegenskaper. Konstantin overbeviste gruppen om å utarbeide en bred og kirkelig trosbekjennelse, som særlig tok for seg Sønnens guddommelige natur. Dette var noe nytt, for tidligere hadde menighetene brukt hver sin egen individuelle trosbekjennelse.

Konstantin foreslo selv ordlyden i den nye kirkelige trosbekjennelsen. For å ekskludere synspunktene til Arius, argumenterte Konstantin for at det greske uttrykket homoousios burde brukes for å beskrive forholdet mellom Jesus og Hans Far. Denne termen oversettes vanligvis med uttrykket «av samme vesen». Slik det ble brukt på kirkemøtet i Nikea, samsvarte dette uttrykket helt med trosoppfatningen til de tidlige kristne. Faktisk hadde flere før-nikenske kristne forfattere brukt uttrykket for å beskrive Sønnens guddommelighet. Begrepet er imidlertid ikke å finne i Skriften, og det var heller ingen av de tidlige menighetene som hadde det med i trosbekjennelsen sin.

Likevel, som et resultat av Konstantins overtalelsesevner, signerte alle bortsett fra fem av de kirkelige representantene ved Nikea, til slutt den nyetablerte trosbekjennelsen. Deretter sendte Konstantin de fem som ikke ville signere i eksil, og Arius var en av dem.¹⁶⁷ Konstantin ga også følgende resolusjon: «Hvis et av Arius’ sine skrifter skulle bli oppdaget, la det henvises til flammene, ikke bare for at hans fordervede lære kan holdes tilbake, men også for at intet minne av ham på noen måte skal bli etterlatt. Derfor beslutter jeg at hvis noen blir avslørt i å ha skjult en bok skrevet av Arius, og ikke umiddelbart bringer den frem og brenner den, skal døden være straffen for dette lovbrudd.»¹⁶⁸

Konstantin instruerte også kirkemøtet i Nikea i å ta andre steg for å forhindre fremtidige kirkelige kontroverser og splittelser. Han mente at kirken ville stå sterkere dersom den ble organisert mer i tråd med hvordan de romerske myndighetene var strukturert. Derfor fikk hver biskop i oppgave å styre over et diocesis (en administrativ enhet av romersk myndighet).

Kirkemøtet fastsatte også lover som spesifikt ga visse biskoper, kalt «metropolitanere», autoritet over andre menigheter. For eksempel fikk biskopen i Alexandria råderett over alle menighetene i Egypt og Libya. Rådet besluttet videre at ingen nye biskoper kunne innsettes uten metropolitanerens tillatelse. Generelt sett var metropolitanerne biskoper for de viktigste byene i Romerriket. Snart ble disse hyllet fordi man mente at de hadde en vedvarende autoritet fra Gud som lignet apostlenes. Det å underordne seg dem var obligatorisk.¹⁶⁹

Men kirkemøtet i Nikea var likevel ikke over med det. Flere lover ble vedtatt i et forsøk på å gjøre hele kirken ensrettet. For eksempel besluttet kirkemøtet at alle kristne skulle stå mens de ba på en søndag, eller i løpet av de 50 dagene mellom påske og pinse.¹⁷⁰ Kort sagt ødela Nikeas kirkelover uavhengigheten til de enkelte menighetene. Teologiske endringer eller andre nyvinninger ville ikke lenger måtte spre seg langsomt fra én enkeltstående menighet til en annen. Et kirkeomspennende rådsmøte kunne i løpet av få dager oppnå det som tidligere ville ha tatt århundrer.

Avslutningsvis erklærte Konstantin at den nye nikenske trosbekjennelsen var inspirert av Gud: «Dette som har vekket gjenklang hos tre hundre biskopers dømmekraft, kan ikke være annet enn Guds lære; da Den Hellige Ånd som bor i så mange ærverdige personers sinn, effektivt må ha opplyst dem med hensyn til den guddommelige vilje.»¹⁷¹ Selv overbevisningen om at det ikke ville komme noen ny åpenbaring etter apostlene, var nå ødelagt.

Fra et menneskelig ståsted så det ut som om Konstantin hadde oppnådd noe helt forunderlig. Kirken kom aldri mer til å bli revet fra hverandre av kontroverser og splittende praksis! Representantene fra Nikea jublet over alt de hadde fått til. Men jubelen var kortvarig. Tre hundre år med ultra-konservatisme kunne ikke så fort tilintetgjøres. Etter at biskopene hadde vendt tilbake til menighetene sine, og etter at menighetene hadde begynt å reflektere mer nøkternt over Nikea-erklæringen, vokste det snart fram en konservativ motreaksjon. På grunn av denne motstanden fant Eusebius det nødvendig å legge fram en lengre forklaring overfor menigheten sin, for å gjøre rede for hvorfor han hadde undertegnet disse dokumentene.¹⁷²

De konservative likestilte fortsatt endring med vranglære, og det uroet dem at den nikenske trosbekjennelsen brukte terminologi som ikke fantes i Skriften. De var også bekymret over det faktum at de lokale trosbekjennelsene som hadde blitt brukt i flere hundre år, nå ble opphevet. Da forskjellige kjettere begynte å gjemme seg bak den nikenske trosbekjennelsen mens de fremmet sin egen uortodokse tro, begynte de konservative etter hvert å insistere på at trosbekjennelsen skulle formuleres tydeligere eller utvides slik at den mer nøyaktig redegjorde for det som kristne alltid hadde trodd.

Kanskje ville denne reaksjonære bevegelsen ha lyktes med å holde tilbake den flodbølge av forandring som truet med å velle inn over kirken, hvis ikke det hadde vært for én manns utholdenhet og kløkt: Athanasius. Han hadde vært diakon i Alexandria-kirken under kontroversen med Arius, og han hadde deltatt på kirkemøtet, men uten å ha noen fremtredende rolle der. Intensjonen bak den nikenske trosbekjennelsen hadde bare vært å bevare det som den tidlige kirken alltid hadde lært om Jesus, og Athanasius’ opprinnelige hensikt synes å ha vært å opprettholde tidlig ortodoks teologi.

Men med tiden ble det viktigere for Athanasius å opprettholde trosbekjennelsen enn å opprettholde tidlig kristen ortodoksi. Han ble besatt av forestillingen om at trosbekjennelsen ikke på noen måte måtte endres – uansett hvor skrifttro slike endringer måtte være. Han holdt fast ved at trosbekjennelsen var inspirert av Gud og satte den på samme nivå som Skriften. Selv om han til å begynne med var en forløper for ortodoksi, endte han opp med å gå imot mye av den tidlige kirkens lære på forskjellige områder, og i siste instans tok han mesteparten av kirken med seg.

Nikea førte ikke til den kirkeenhet som Konstantin hadde håpet på. Egentlig var det mer splittelser og stridigheter etter Nikea enn hva det hadde vært i forkant. Faktisk var de to århundrene etter Konstantins konvertering preget av endeløse teologiske stridigheter, krangler og større kirkelige splittelser. Kristne tok til sverdet og begynte å slakte hverandre brutalt ned over læremessige forskjeller. Da kristendommens lerret begynte å falme og revne, fortsatte vektleggingen å skifte fra det kristne livet til den kristne læren.

Ut fra disse stridighetene steg det fram åndelige ledere som fikk stor innflytelse i kirken og som til syvende og sist ble de virkelige «fedrene» innen kristen teologi. Det ble flere kirkemøter og flere trosbekjennelser. Diskusjonene skiftet fra Jesus til Den Hellige Ånd, og tilbake til Jesus igjen. Etter hvert som årene gikk, hevdet flere og flere mennesker at de hadde fått ny åpenbaring fra Gud. Gregor av Nazianz, en av lederne under debattene rundt Den Hellige Ånd, erklærte: «Det gamle testamentet forkynte Faderen åpent og Sønnen mer vagt. Det nye [testamentet] manifesterte Sønnen og antydet Åndens guddommelighet. Nå bor Ånden selv midt iblant oss og gir oss en tydeligere demonstrasjon av seg selv. For det var ikke trygt, mens Faderens guddommelighet ennå ikke var blitt anerkjent, å åpent forkynne Sønnen. Heller ikke da Sønnens [guddommelighet] fortsatt ikke var blitt akseptert, [var det trygt] å belaste oss ytterligere (hvis jeg kan bruke et så dristig uttrykk) med Den Hellige Ånd.»¹⁷³

Den tidlige kirkens enkle og ganske fleksible teologi måtte snart vike for rigide, dogmatiske trosbekjennelser. Disse trosbekjennelsene erstattet til slutt Skriften som viktigste autoritet for kirkens lære. For hvert kirkemøte ble mer ikke-bibelsk språk lagt til kirkens dogmer. I de fleste tilfeller skal intensjonen med trosbekjennelsene angivelig ha vært på nytt å slå fast det kirken alltid hadde lært. Men når alt kom til alt, banet likevel trosbekjennelsene veien for den apostoliske kristne læres forfall.

Et godt eksempel på dette forfallet er det som ble besluttet på kirkemøtet i Efesos i 431 e.Kr. Dette kirkemøtet erklærte at alle de som ikke ville bekjenne Maria som «Guds mor» (gresk: Theotokos), skulle være forbannet.¹⁷⁴ Selv om talsmennene for den teologiske tittelen fastholdt at begrepet ikke var ment å guddommeliggjøre Maria, førte beslutningen deres til at Maria i realiteten ble guddommeliggjort i øynene på vanlige folk. I noen deler av verden er det i dag flere som ber til Maria enn til Faderen.

Det var Athanasius, Gregor av Nazianz og de andre lederne fra samme tidsepoke som hadde lagt grunnlaget for kirkemøtet i Efesos. De la også grunnlaget for den mannen som radikalt kom til å forandre på den lære som kirken opprinnelig hadde formidlet. Denne mannen som var forfatter i siste fjerdedel av det fjerde århundret, ble til slutt den mest innflytelsesrike kristne læreren gjennom alle tider – mer innflytelsesrik enn apostlene selv.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at Augustin, biskopen av Hippo i det fjerde århundret, var den mest innflytelsesrike kristne læreren gjennom alle tider, i hvert fall med hensyn til kristendommen i Vesten. Når alt kommer til alt har han hatt større innflytelse på kirken i vest enn til og med apostlene, ettersom kirken i vest har lest apostlene gjennom hans øyne. Faktisk er Augustin nesten universelt anerkjent som den vestlige teologiens store far.

Det er ikke uten grunn at Augustins innflytelse på teologi har vært så enorm. Før han ble en kristen, hadde han vært lærer i retorikk (overbevisende argumentasjon). Som biskop gjorde han bruk av disse ferdighetene. Ingen i den vestlige kirken var i stand til å motstå argumenteringen hans. I sin egen levetid ble han Vestens teologiske autoritet i nær sagt alle spørsmål om lære og moral. Et bemerkelsesverdig trekk ved Augustin er at han resonnerte som en mann fra Vesten, til forskjell fra mange av de andre tidlige kristne forfatterne. Moderne mennesker i den vestlige verden henger vanligvis med på Augustins logikk. Det samme kan ikke alltid sies om logikken til noen av de før-nikenske kristne forfatterne.

Uheldigvis for oss ble ikke Det nye testamentet skrevet av vestlige hoder, men av hellenistiske, østlige hoder. Augustin selv behersket aldri gresk. Dette er av avgjørende betydning ettersom gresk er grunnspråket, både i Det nye testamentet og i de aller fleste tidlige kristne skriftene. Kanskje det var derfor Augustin avvek på så mange områder fra tidlig kristendom – ja, mer enn noen annen kristen lærer på hans tid. Det er sørgelig at han var så begavet, for som følge av sin genialitet lyktes han i å få hele den vestlige kirken med seg.

Listen over de læresetninger og praksiser som Augustin enten var opphav til eller ga sin autoritet til, er imponerende lang. Det følgende er bare noe av det han lærte:

La alle bli kalt til frelse. La alle bli kalt tilbake fra ødeleggelsens vei. De som kan, ved de katolske forkynnernes prekener. De som kan, ved de katolske fyrstenes edikter. Noen fordi de lyder Guds advarsler. Andre fordi de lyder keiserens bud. ... Kong Nebukadnesar ... idet [han ble] omvendt ved et mirakel fra Gud, vedtok en rettferdig og prisverdig lov på vegne av sannheten: At alle som talte noe foraktelig mot den sanne Gud, Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, helt skulle gå til grunne sammen med sin familie . ...

Hvis den sanne kirken er den som lider forfølgelse, og ikke den som påfører den [som noen sier], la dem spørre apostelen hvilken kirke Sara var eksempel på da hun forfulgte sin trellkvinne. For [apostelen] erklærer at vår alles frie mor, det himmelske Jerusalem – som er Guds sanne kirke – prefigurativt ble illustrert av den kvinnen [Sara], som ga sin trellkvinne en grusom behandling. Men hvis vi undersøker historien nærmere, vil vi se at det egentlig var trellkvinnen som forfulgte Sara ved sitt hovmod. ... [Sara] bare påla henne en rettmessig disiplin for hennes hovmod.

Igjen spør jeg om gode og hellige menn aldri påfører noen forfølgelse, men bare lider under den? Hvem tror de det er som taler i Salmen der vi leser: «Jeg har forfulgt mine fiender og innhentet dem. Jeg vendte ikke tilbake før de var utslettet»? Så hvis vi ønsker å erklære eller [i hvert fall] anerkjenne sannheten, finnes det en urettferdighetens forfølgelse, som de vanhellige påfører Kristi kirke, og det finnes en rettferdig forfølgelse, som Kristi kirke påfører de vanhellige. Dessuten forfølger [kirken] i kjærlighetens ånd; de i vredens ånd. ...

Hva er da nestekjærlighetens funksjon? Av frykt for de kortvarige [bål]branner for de få [som ikke vil konvertere], lar den derfor alle overlates til helvetes evige ild?¹⁸⁵

Du har neppe problemer med å forstå hvorfor Augustin regnes som den romersk-katolske kirkens far. Men det vil kanskje overraske deg at han også regnes som den protestantiske reformasjonens far.

Sir Isaac Newton observerte at for enhver handling finnes det en lik og en motsatt reaksjon. Beklageligvis ser Newtons lov ut til å gjelde like mye innen teologi som i fysikkens verden. For hver vranglærer som beveger seg bort fra den sanne lære i én retning, finnes det en «ortodoks» lærer som i sin motreaksjon går til en like stor ytterlighet i motsatt retning. Dessverre er det nesten ikke til å unngå at den «ortodokse» læreren drar hele kirken med seg. Det endelige resultatet er at vranglæreren lykkes med å forårsake læremessig frafall innen kirken, men i motsatt retning av det han hadde tenkt.

Et klassisk eksempel på dette prinsippet kan sees i konfrontasjonen mellom Augustin og Pelagius, en munk fra Storbritannia. Rundt år 400 e.Kr. hadde kirken i store trekk blitt en flokk med mennesker som hver søndag kom sammen og resiterte visse trosbekjennelser og læremessige formuleringer. Flesteparten av dem hadde ingen genuin relasjon til Gud. Åndelig sett var kirken blodfattig. For å motvirke denne åndelige slappheten, reiste Pelagius rundt til kirkens menigheter og forkynte et entydig budskap om omvendelse og hellighet. Han understreket individets ansvar overfor Gud for sin egen synd. En av disiplene hans, som het Celestius, begynte å lære at mennesker teoretisk sett kunne leve helt syndfrie liv og på den måten frelse seg selv uten behov for Guds nåde eller Jesu Kristi utgytte blod. Måten han argumenterte på var omtrent slik:

I praksis er vi alle i stand til å adlyde et hvilket som helst av Guds bud i minst én dag. For eksempel kan vi alle unngå å lyve, begjære, stjele eller misbruke Guds navn i minst én dag. Hvis vi er i stand til å adlyde disse budene i én dag, ligger det i vår makt å adlyde dem i to dager. Hvis vi kan adlyde dem i to dager, kan vi adlyde dem i en uke, og så videre. Konklusjonen Celestius kom fram til er at vi er i stand til å adlyde Guds bud hele livet igjennom. Vi står derfor alene ansvarlig for våre synder, og kan verken skylde vår ulydighet på Adam, eller på noen iboende kjødelig svakhet.¹⁸⁶

Selv om argumentet hans høres logisk ut, er det i realiteten feilaktig. Bare fordi noe kan gjøres i liten, begrenset skala, betyr det ikke at det samme kan gjentas i ubegrenset skala. Det at en person for eksempel kan løpe tre kilometer, betyr likevel ikke at vedkommende kan løpe tre hundre kilometer. Jeg kan klare å skrive i et tempo på syttifem ord per minutt i tre minutter, uten å gjøre en eneste feil. Etter Celestius’ resonnement burde jeg derfor kunne skrive feilfritt i tre dager med samme hastighet – noe jeg ganske enkelt ikke er i stand til.

Samtidig var det deler av læren hans som ikke var så langt unna det de tidlige kristne lærte. Som vi har sett, trodde de også at hver enkelt er ansvarlig for sine egne synder, og at vi er i stand til å leve i lydighet overfor Gud. Likevel erkjente de at vi alle står i behov av Guds nåde – både Hans frelsende nåde og Hans istandsettende nåde. Uten nåde kan det ikke eksistere noen frelse.

I sin respons til disse læresetningene (som skulle bli kjent som pelagianisme), gikk Augustin til den motsatte ytterlighet og utviklet følgende sett med læresetninger:

Augustin lyktes i å overbevise de fleste biskopene i Nord-Afrika, og synspunktene hans vant til slutt fram. Men ved å overreagere på det som var feil ved pelagianismen, tilintetgjorde Augustin den opprinnelige, tidlige kristne læren om den frie viljen og menneskets del i frelsen. I dens sted sto nå den kalde, dystre læren om absolutt predestinasjon.

Historien gjentar seg ofte. Dette er vel så sant i den åndelige sfæren som i den sekulære. For eksempel ble den pelagianske-augustinske kontroversen praktisk talt iscenesatt på nytt i det sekstende århundrets Europa. Aktørene hadde andre navn, og de spesifikke læresetningene var litt annerledes. Men resultatet var så og si det samme.

Nok en gang handlet spørsmålet om frelsen. Gjennom århundrene hadde den romersk-katolske kirken sakte beveget seg bort ifra strikt augustinsk predestinasjon. I stedet lærte den middelalderske katolske kirken, slik den tidlige kirken hadde gjort, at gode gjerninger spiller en rolle i frelsen. Men for de tidlige kristne betød uttrykket «gode gjerninger» ganske enkelt lydighet mot Guds bud. Middelalderens katolikker utvidet begrepet til å omfatte ulike former for rituell praksis som å dra på pilegrimsreise, beskue relikvier og kjøpe avlat. Men i motsetning til utbredte misoppfatninger, lærte ikke middelaldersk romersk-katolsk teologi at frelsen kunne oppnås uavhengig av Guds nåde.

Reformasjonen fikk sitt avspark som følge av misbruket knyttet til den romersk-katolske praksisen med å innvilge avlat. I katolsk teologi er avlat ettergivelse av syndens timelige straff. Man trodde at paven hadde myndighet til å innvilge slik avlat til levende mennesker og til dem i skjærsilden, så lenge enten mottakeren eller forbederen var angrende og donerte almisser til kirken, eller en veldedig sak.

Paven trengte midler til å gjenreise Peterskirken i Roma. Han ga derfor en predikant ved navn Tetzel myndighet til å samle inn bidrag til dette bygget, ved å «selge» avlat over hele Tyskland. Tetzel var en entusiastisk taler, og han skal ha kommet med alle slags fantastiske påstander om hva kjøpet av avlat kunne tilveiebringe. Han spilte på folks bekymring for avdøde kjære ved å forkynne: «Straks pengene i kisten klinger, sjelen [til en kjær avdød] ut av skjærsilden springer.»¹⁸⁸

En dag spurte en ung mann Tetzel om det å kjøpe avlat kunne gi benådning for en hvilken som helst synd. «Absolutt!» svarte Tetzel. «Hva om synden ennå ikke er begått, men er noe som fortsatt overveies av et menneske?» spurte mannen. «Det går for det samme», forsikret Tetzel ham. «Ingen synd er for stor». Med iver kjøpte så den unge mannen avlat. Etter at Tetzel hadde fullført sin ganske lukrative økt i den landsbyen, pakket han sammen tingene sine og ga seg i vei mot neste by. Underveis ble han stoppet av en tyvebande som frarøvet ham alt han hadde, inklusive pengene fra dagens avlatshandel. Den skjevt smilende bandelederen var ingen ringere enn den unge mannen, som samme ettermiddag hadde kjøpt avlat mens han planla en fremtidig synd – ran.

Tetzels fantastiske påstander fikk ikke stå uimotsagt. En energisk munk ved navn Martin Luther, som kokte av rettferdig indignasjon, konfronterte frimodig Tetzel og fordømte de latterlige påstandene hans. Da kirken ikke gjorde noe for å få Tetzel til å tie, spikret Luther nittifem teser opp på kirkedøren i Wittenberg, der han tok til orde for en offentlig debatt rundt spørsmålet om avlat. Mange kristne bærer på misoppfatninger når det gjelder disse nittifem tesene. De var ikke en liste over reformasjonens læresetninger, bare en liste med påstander om avlat. For eksempel konstaterer tese syttifem: «Å se på de pavelige benådningene som så store at de kunne frita en mann, om han så hadde begått en umulig synd og voldtatt Guds mor, er galskap.»¹⁸⁹ Tydeligvis skal enten Tetzel eller hjelperne hans ha hevdet nettopp det.

Flammene fra det som ellers trolig ville ha forblitt en ganske liten lokal uenighet, spredte seg over hele Europa med hjelp av en fersk oppfinnelse – trykkpressen. Luthers nittifem teser ble kopiert opp av lokale trykkerier og spredt over mesteparten av Europa. Snart begynte det å vokse fram en konfrontasjon av større proporsjoner. I et forsøk på å befeste sin læremessige posisjon mot Tetzels vidtgående påstander, henfalt Luther til en refleksmessig teologisk respons og gikk til den motsatte ytterlighet. Dermed trengte han ikke å utvikle noen ny teologi. Som augustinsk munk gjenopplivet han ganske enkelt noe av den glemte teologien til Augustin. I tråd med Augustin hevdet Luther at frelse er et anliggende som helt og holdent dreier seg om forutbestemmelse. Han lærte at mennesker er helt ute av stand til å gjøre noe godt, eller til og med å tro på Gud. I stedet gir Gud tro og gode gjerninger til dem som Han vilkårlig, før verdens skapelse, har valgt ut. Andre har Han vilkårlig valgt ut til å bli evig fordømt.¹⁹⁰

I tillegg hevdet Luther at et menneske ikke kunne bli frelst hvis det ikke trodde på denne læren om absolutt predestinasjon: «For hvis dette ikke er kjent, kan det verken finnes tro eller tilbedelse av Gud. Det å ikke vite dette, er egentlig uvitenhet om Gud. Og med denne uvitenheten kan frelsen – det er velkjent – ikke bestå. For hvis du tviler på eller forakter kunnskapen om at Guds forutseenhet og vilje styrer alle ting, ikke med forbehold, men med nødvendighet og uforanderlighet, hvordan kan du tillitsfullt tro, lene deg mot og regne med Hans løfter? ... Du vil verken se på Ham som sann eller trofast – hvilket er vantro, den største ondskap og en fornektelse av den høyeste Gud!»¹⁹¹

Luther lånte også en rekke andre læresetninger fra Augustin, blant annet den augustinske læren om hellig krig. Da tyske bønder reiste seg i opprør mot den umenneskelige behandlingen de måtte tåle fra adelen, innså Luther at opprøret deres ville bli koblet til læren hans. Derfor oppmuntret han adelen til å undertrykke opprøret med makt, og egget dem med disse ordene:

Her er det da ingen tid for å sove; intet rom for tålmodighet eller barmhjertighet. Det er sverdets tid, ikke nådens dag. ...Enhver bonde som blir drept, går fortapt med kropp og sjel og er for evig djevelens. Men herskerne har del i en god samvittighet og en rettferdig sak. Med full visshet i hjertet kan [de] derfor si til Gud: «Å, min Gud, du har utvalgt meg til å være en greve eller herre, om dette kan jeg ikke være i tvil. Og du har foreskrevet meg sverdet mot dem som gjør det onde. ... Derfor vil jeg straffe og hugge ned så lenge hjertet slår. Du vil dømme og sette ting i rette stand». Slik kan det hende at en som blir drept mens han kjemper på herskerens side, kanskje er en sann martyr i Guds øyne. ... Merkelige tider, disse, når en greve kan vinne himmelen med blodsutgytelse, lettere enn andre menn med bønn! ... Stikk, hugg, drep hvem du enn kan! Hvis du dør mens du gjør det, er det godt for deg! En saligere død kan aldri bli din.¹⁹²

Adelen fulgte Luthers budskap uten å nøle og slo bøndenes bander brutalt ned i en kortvarig konflikt preget av fryktelige voldsomheter. De bøndene som ikke ble drept i strid, ble grusomt torturert og deretter henrettet.

I løpet av de 1100 årene mellom Augustin og Luther hadde vestlig kristendom beveget seg fra side til side og over hele spekteret, men til slutt endte den opp nesten akkurat der Augustin hadde forlatt den. Reformasjonen førte ikke tilbake til den tidlige kristendommens ånd og lære. Riktignok var det mye post-konstantinsk praksis som Luther fikk fjernet fra den tyske kirke, som bruk av bilder og relikvier, bønner til helgener, messer for de døde i skjærsilden, tvungent sølibat for presteskapet, avlatshandel og religiøse pilegrimsreiser som en type «gode gjerninger». Ved å fjerne disse praksisene, lyktes Luther i å flytte tysk kristendom flere skritt nærmere tidlig kristendom. På den annen side presterte Luther også å flytte tysk kristendom noen skritt lenger unna tidlig kristendom, ved å vende tilbake til augustinsk teologi.

Luthers kanskje mest positive bidrag til vestlig kristendom var hans vektlegging av Bibelen som eneste autoritative kilde. «Sola scriptura» ble et av reformasjonens kjente slagord. Imidlertid var «sola scriptura» noe som altfor ofte forble et slagord, og ikke omsatt i praksis. Luther oversatte Bibelen til tysk slik at folket selv kunne lese den, noe som var en formidabel prestasjon. Men samtidig sørget han for at det tyske folket bare kom til å lese Bibelen ved hjelp av hans tolkninger.

Kapittel tolv presenterte noen eksempler fra Luthers forord til Det nye testamentet, der han prøvde å rette leserens oppmerksomhet bort fra de delene av Bibelen som motsa hans egen teologi. Luthers innledning til Romerbrevet er mer enn halvparten så lang som Romerbrevet selv. I denne innledningen hevdet Luther: «Dette brevet er virkelig Det nye testamentets hoveddel og det aller klareste evangeliet»,¹⁹³ og slik plasserte han Romerbrevet over de andre nytestamentlige bøkene. Han slo også fast: «Til å begynne med må vi ha kunnskap om språket og vite hva Paulus mener med ordene lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd osv. Ellers har det å lese boken ingen verdi.»¹⁹⁴ Videre fortsatte Luther med å definere disse begrepene, ofte på måter som var helt forskjellig fra den tidlige kristne bruken av dem.

I sitt forord til Hebreerbrevet gikk Luther til angrep mot dette brevet og skrev: «Videre har brevet en hard knute i og med det faktum at syndere i kapittel seks og ti klart nektes og forbys omvendelse etter dåpen. Og i kapittel tolv står det at Esau søkte omvendelse og ikke fant den. Slik det er skrevet, ser dette ut til å stå i motsetning til alle evangeliene og Paulus’ brever. Og selv om man kan legge et [lysende] skinn over det, er ordene så tydelige at jeg ikke vet om dette ville være tilstrekkelig. Min mening er at det er et brev sammensatt av mange stykker, og at det ikke behandler noe enkeltstående tema på en ryddig måte.»¹⁹⁵

Med andre ord var Luthers motto om «sola scriptura» bare en myte, ettersom han selv gjorde seg så stort besvær for å sikre at kristne ikke bare hørte Skriften alene. I den endelige analysen var det ikke Skriften som var reformasjonens eneste autoritative kilde, men Luthers tolkning av den.

Før jeg forlater Luther, trenger jeg å gjøre det klart at jeg mener at hans positive bidrag til kristendommen langt overgår hans mangler. Det at jeg har nevnt flere av feilene hans enn hans sterke sider, er mest fordi den evangeliske kirken historisk sett har plassert Luther på en så høy pidestall. De mange gode egenskapene og positive bidragene hans er noe de fleste evangeliske kristne allerede kjenner til. Luther var en modig gudsmann som risikerte sitt eget liv for å se livet vende tilbake til en åndelig død kirke. Det er likevel fullt mulig å beundre de gode egenskapene hans, uten også å ta etter de feilene han gjorde.

Luther ønsket å føre kirken tilbake til de trosoppfatninger som opprinnelig kjennetegnet kristendommen, men i stor grad visste han ikke engang hva disse trosoppfatningene besto i. For de fleste av de tidlige kristne skriftene var ikke tilgjengelige i Vesten da reformasjonen tok til. Som et resultat begikk Luther den feilen å sette likhetstegn mellom augustinsk lære og tidlige kristne læresetninger. Senere da mesteparten av de tidlige kristne skriftene var blitt tilgjengelige, var reformasjonens læresetninger allerede hugget i stein, og ingen var villig til å endre på dem.

Luther slo an gnisten som satte vestlig kristendom i brann. Hvis dette skulle ha vært hans eneste bidrag til kristendommen, ville kirken likevel for alltid stå i takknemlighetsgjeld til ham. Luthers modige og dristige konfrontasjon med den romersk-katolske kirke inspirerte tusenvis av andre til å begynne å stille spørsmålstegn ved romersk-katolsk lære, og å arbeide for å gjenopprette apostolisk kristendom. Der Luther hadde forsøkt å reformere det eksisterende statskirkesystemet, konkluderte andre med at et slikt system ikke kunne reformeres. Så de arbeidet for å gjenopprette opprinnelig kristendom uavhengig av statskirke-institusjonen. Siden Luthers dager har det vært mange slike bevegelser som satte seg som mål å gjenopprette tidlig kristendom. I korte trekk skal vi nå se på noen av de mest fremtredende av disse bevegelsene.

I England tok reformasjonen en litt annen vending enn i Tyskland. I likhet med Luther forsøkte de fleste engelske reformatorene å reformere det eksisterende statskirkesystemet. Men der Luther leste Skriften gjennom Augustins øyne, var det mange av de engelske reformatorene som i sin tolkning av Bibelen lente seg sterkt mot skriftene til den før-nikenske kirke.¹⁹⁶ En av dem skrev: «Den hellige skrift er det vell og livskraftige oppkomme som i all [sin] tilstrekkelighet og overflod inneholder livets rene vann, og hva som enn er nødvendig for å gjøre Guds folk vise til frelse. ... Den primitive [dvs. opprinnelige] kirkens stemme og vitnesbyrd er [bare] en tjenesterelatert og underordnet instruksjon og guide, [ment for] å bevare og veilede oss i en riktig forståelse av Skriften.»¹⁹⁷

Dessverre fulgte ikke de engelske reformatorene alltid dette prinsippet når de tolket Skriften. Hvis de hadde gjort det, ville de aldri ha prøvd å presse kristendommen inn i en statsinstitusjons rammer. Som de tidlige kristne så tydelig anerkjente, er ikke Kristi rike av denne verden, og det vil aldri med hell kunne kobles sammen med denne verdens riker.

Til tross for dens mangler beredte den engelske reformasjonen grunnen for en engelsk forkynner som snudde opp-ned på 1800-tallets England. Den forkynneren var John Wesley. På 1700-tallet hadde det stort sett gått nedover med den engelske kirken. Den var på ny blitt en sløv kirke for de utdannede, kultiverte og velstående. Utilfreds med denne situasjonen, begynte Wesley å ta budskapet om evangeliet ut til fattighusene, landsbyveiene og de åpne markene – for å nå vanlige folk. I likhet med forkynnelsen til de tidlige kristne, førte også Wesleys forkynnelse til at tusenvis av liv ble radikalt forandret. Evangeliet hans om en radikalt frelsende nåde snudde opp-ned på både England og Amerika.

I motsetning til mange av de åndelige reformatorene før ham, innså Wesley at en åndelig revolusjon må begynne på innsiden av et menneske. Den Hellige Ånd trenger å slippe til i et menneskes liv, så det forandres radikalt fra innsiden og ut. Det vil ikke være mulig å vende tilbake til opprinnelig kristen tro uten Den Hellige Ånds istandsettende verk. Det Wesley også forsto, var at når Den Hellige Ånd fyller et menneske, vil man avgjort kunne se en ytre forandring i dette menneskets livsstil. Ingen som lever i Den Hellige Ånd, vandrer på verdens vis.

Wesley satte skriftene til de tidlige kristne veldig høyt. Han skrev: «Kan de som tilbringer flere år ved disse lærestedene være unnskyldt, hvis de ikke legger lesningen av fedrene til det de ellers lærer? Fedrene er de mest autentiske kommentatorene av Skriften [som vi har], for de sto nærmest kilden og ble i utpreget grad ikledd den Ånd som hele Skriften ble formidlet ved. Det skulle være lett å forstå [at] jeg hovedsakelig snakker om de som skrev før kirkemøtet i Nikea.»¹⁹⁸

Med tiden ble Wesley en fødselshjelper, ikke bare for metodismen, men også for en rekke hellighets- og pinsesammenhenger, der mange har hatt fokus på gjenopprettelsen av apostolisk kristendom. I tillegg har den wesleyanske bevegelsen – med sin sterke vektlegging på et personlig forhold til Jesus Kristus og Den Hellige Ånds istandsettelse – påvirket hundrevis av kirker utenfor det wesleyanske samfunn.

En annen bevegelse med fokus på å gjenopprette opprinnelig kristendom dukket opp i Amerika på begynnelsen av 1800-tallet, ut ifra den presbyterianske kirke. Den presbyterianske forkynneren Barton W. Stone var trøtt av de endeløse teologiske stridighetene, den rigide predestinasjonen, det geistlige tyranniet og de hyppige splittelsene som han så blant presbyterianerne. Derfor tok han initiativ til en bevegelse i Kentucky for å gjenopprette apostolisk kristendom. Stones hovedtanke var å gjenopprette den hellige livsførselen og den adskillelse fra verden som tidlig kristendom var preget av.¹⁹⁹

På 1820-tallet gikk Stones bevegelse sammen med en separat bevegelse startet av Thomas og Alexander Campbell, som også søkte å gjenopprette opprinnelig kristendom. Et av Alexander Campbells hovedmål var å generere enhet mellom alle kristne. Slik han så det kunne denne enheten bare oppnås ved at kristne forlot alle menneskeskapte trosbekjennelser og tradisjoner, og returnerte til den apostoliske kirkens former, strukturer og læresetninger. Med dette for øye vendte medlemmene av Campbell-Stone-bevegelsen tilbake til de tidlige kristne praksisene som ukentlig nattverd, selvstendige menigheter og en flerfoldig tjeneste i hver enkelt menighet. Selv om bevegelsen nå valgte å fokusere mer på opprinnelige læresetninger og forordninger enn på en hellig livsførsel og det indre liv, bragte den åndelig fornyelse til tusenvis av mennesker over hele Amerika.

En drøftelse av de bevegelser hvis hensikt var å gjenopprette opprinnelig kristendom, ville neppe være fullstendig om ikke det tidlige 1800-tallets Oxford-bevegelse ble nevnt – selv om dette mer bør anses som en reformerende bevegelse enn en gjenopprettende bevegelse. Det hele begynte som en kampanje ledet av forkynnere og professorer ved Universitetet i Oxford, med et kall til datidens kristne om å vende tilbake til den urgamle kirkens tro og praksis. Gjennom sitt arbeid vekket lederne for denne bevegelsen en betydelig interesse for den tidlige kirken. Faktisk publiserte de ganske mange av de tidlige kristne skriftene i hefteform og solgte dem for to pence per hefte. For første gang i historien kunne vanlige folk i England selv lese beretningen om Polykarps martyrdom på engelsk, til en pris de hadde råd til.

Edward Pusey, en av hovedlederne for bevegelsen, utga et femtibinds sett med oversettelser av de tidlige kristne forfatterne, som han kalte Library of the Fathers (Fedrenes bibliotek). Det er egentlig i stor grad på grunn av innflytelsen fra Oxford-bevegelsen at rimelige oversettelser av de tidlige kristne forfatterne nå er tilgjengelige på engelsk. På grunn av det fundamentet som Oxford-bevegelsen la, kan vanlige kristne i dag selv finne ut hva som egentlig kjennetegnet tidlig kristendom.

Fortsatt i dag finnes det en søken etter opprinnelig kristendom i forskjellige grupper. Noen av disse sammenhengene omfatter titusener; andre består av en liten håndfull troende som kommer sammen i et hjem. Men uansett størrelse: Alle kristne som ønsker å se opprinnelig kristendom gjenopprettet i dag, har mye å lære av en av de mest betydningsfulle bevegelsene i hele kirkehistorien: den radikale reformasjonen.

Utover 1500-tallet var det grupper av tente kristne på det europeiske kontinentet som satte Europa i brann med sitt engasjement for å se apostolisk kristendom gjenopplivet. Disse kristne – kjent som anabaptistene – har helt klart vært en av de mest bemerkelsesverdige bevegelsene i hele kirkehistorien. Historikere omtaler ofte anabaptistene som «reformasjonens tredje fløy», der de to første fløyene var den lutherske og den reformerte (kalvinisme). Andre kaller anabaptistbevegelsen for den «radikale reformasjonen». Det er fordi anabaptistene innså at ethvert forsøk på å gjenopplive opprinnelig kristendom, var nødt til å omfatte en radikal livsforvandling.

Av alle de bevegelsene som arbeidet for fornyelse de siste fem hundre årene, var nok anabaptistene de som i størst grad forsto de første kristnes lære om «de to rikene» (Guds rike og verdens rike). Det vil si at de helt og fullt erkjente at kristne ikke kan tjene to herrer. Vi kan ikke la oss involvere i de politiske og militære forholdene i denne verden, og tro at vi fremdeles er fullstendig overgitt til Kristus. Vi kan heller ikke la oss fange av kommersiell imperiebygging, og samtidig hevde at vi søker Hans rike først. Hans rike er ikke av denne verden, og når vi lever etter Kristi lære, vil vi være merkbart annerledes enn verden rundt oss – akkurat som de tidlige kristne var.

Det er interessant å se at av reformasjonens tre fløyer, var anabaptistene generelt sett de som befant seg lengst unna sin tids intellektuelle sentre. Selv om anabaptistene kunne vise til flere universitetsutdannede menn blant sine ledere, manglet de fleste av lærerne deres enhver slik utdanning. Selv om det ikke var noen eksperter på den tidlige kirken iblant dem, var trosoppfatningene deres i hovedsak overensstemmende med hva de tidlige kristne trodde – særlig når det gjaldt livsstil. Hva var hemmeligheten deres? Den besto i at de prøvde å følge Skriftens bokstavelige ordlyd. Det faktum at de bibelorienterte anabaptistene kom til så mange av de samme konklusjonene som de tidlige kristne, er en av de sterkeste bekreftelsene vi har på at tidlig kristendom var bibelsk fundamentert. Egentlig kan det sies at hvis det fantes noen områder der anabaptistene lærte noe annet enn den tidlige kirken, var det omtrent bare der de ikke klarte å følge de nytestamentlige oppfordringene bokstavelig.

Noen av de konklusjonene som anabaptistene kom til, ble sett på som ekstremt revolusjonerende og radikale av de aller fleste av datidens bekjennende kristne – katolske så vel som lutherske og reformerte. For eksempel lærte anabaptistene at kirken burde være adskilt fra staten. Helt siden Konstantins tid hadde kirken og staten vært gift med hverandre, og praktisk talt ingen i det sekstende århundret – ikke engang Luther eller Calvin – satte spørsmålstegn ved riktigheten av dette. Hele den middelalderske samfunnsstrukturen hvilte på foreningen mellom kirke og stat. Derfor trodde de fleste at anabaptistenes lære ville føre til anarki, og som et resultat ble anabaptistene bannlyst i praktisk talt alle land i Europa. Som en av dem beklaget: «En sann lærer som forkynner Herrens ord uten skam, tillates ikke på det nåværende tidspunkt, så vidt vi kjenner til, å bo i noe rike, land eller by under himmelen, dersom han er kjent.»²⁰⁰

I løpet av få år hadde de fleste opprinnelige anabaptistlederne blitt arrestert og henrettet. Anabaptistene ble en jaget gruppe, som flyttet fra sted til sted og møttes i skogen og på andre hemmelige skjulesteder. Likevel var de utrettelige evangelister, og de vokste raskt. Styrken deres lå i at de aller fleste av dem elsket sin Herre helt og fullt av hjerte, sinn og sjel.

Anabaptistene tok i stor grad avstand fra det som hadde med denne verden å gjøre, og de levde som borgere av et himmelsk rike – akkurat som de tidlige kristne hadde gjort. På grunn av dette var de hatet av resten av kirken. I motsetning til Luther, som nedvurderte Matteusevangeliet, tok anabaptistene Jesu lære fra Bergprekenen svært alvorlig og bokstavelig. De understreket at det er denne læren en gjenfødt kristen må leve etter.

Selv om de fleste menigheter i dag viser omsorg for de nødlidende, var det ikke slik på reformasjonens tid. Som et resultat skilte anabaptistene seg sterkt ut fra de lutherske, reformerte og katolske kirkene i sin broderlige omsorg for hverandre. Overfor disse andre kirkene erklærte anabaptistene:

Denne [typen] barmhjertighet, kjærlighet og samfunn lærer og praktiserer vi, og dette har vi gjort de siste sytten årene. Gud være evig takk, at selv om vår eiendom i stor grad er blitt tatt fra oss og fremdeles daglig blir tatt, og mang en rettferdig far og mor drepes ved sverd eller ild, og selv om vi, slik det står, ikke tillates den frie bruken av våre [egne] hjem ... har ennå ingen av de som har sluttet seg til oss, eller noen av de foreldreløse barna deres, blitt tvunget til å tigge. Hvis ikke dette er kristen praksis, kan vi like gjerne avskrive Herrens fulle evangelium. ...

Er det ikke trist og et utålelig hykleri at disse stakkars menneskene [lutheranerne] skryter av å ha Guds ord, av å være den sanne, kristne kirken, uten noen gang å innse at de helt har mistet kjennetegnet på sann kristendom? Selv om mange av dem har mer enn nok av alt, går rundt i silke og fløyel, gull og sølv, og i all slags pomp og prakt, ... tillater de at mange av deres egne fattige og plagede medlemmer ber om almisser. [De tvinger] de fattige, de sultne, de lidende, de eldre, de lamme, de blinde og de syke til å tigge om brød ved deres dører.

Å forkynnere, kjære forkynnere, hvor er kraften i det evangeliet dere forkynner? ... Hvor er fruktene av den Ånd som dere har mottatt?²⁰¹

I likhet med de tidlige kristne forkynte også anabaptistene budskapet om korset. «Hvis Hodet måtte lide slik tortur, slike kvaler, slik elendighet og smerte, hvordan kan da Hans tjenere, barn og medlemmer forvente fred og frihet med hensyn til kjødet?»²⁰² spurte de. Men selv om de ble grusomt jaktet på, torturert og henrettet, nektet de å slå tilbake eller å ta hevn over sine forfølgere.

Et av de mest rørende eksemplene på den uselviske kjærligheten de hadde overfor andre, er Dirk Willems historie. På flukt fra de katolske myndighetene som hadde kommet for å arrestere ham, skyndte Willems seg over en frossen innsjø og kom seg trygt over til den andre siden. Idet Willems så seg tilbake mens han løp oppover bakken, la han merke til at betjenten som var etter ham hadde falt gjennom isen og var i ferd med å drukne. Selv om han nå med letthet ville ha klart å komme seg unna, snudde Willems og fikk den druknende betjenten opp på trygg grunn. Uberørt av denne uselviske kjærlighetshandlingen ga den ansvarlige offiseren ordre til betjenten om å arrestere Willems. Som et resultat ble Willems arrestert, fengslet og til slutt brent levende.

I likhet med de tidlige kristne nektet anabaptistene å gjøre bruk av sverdet på sitt lands vegne, både når det gjaldt beskyttende handlinger og ved henrettelse av kriminelle.²⁰³ I lydighet mot Jesu ord nektet de å avlegge ed.²⁰⁴ Og istedenfor å forkynne et helse- og velstandsevangelium, understreket de viktigheten av å leve enkelt. Faktum er at på grunn av forfølgelse levde de fleste i dyp fattigdom.

Selv om «frelse ved troen alene» var reformasjonens slagord, lærte anabaptistene at lydighet også var viktig for frelse. Men de lærte ikke at frelse kunne oppnås ved å sanke gode gjerninger, og de avviste alle slags rituelle og egenrettferdige gjerninger som de romerske katolikkene tok til orde for. De understreket det faktum at frelsen er en gave fra Gud; og likevel lærte de også at den er en betinget gave, som kan tas ifra den ulydige.

Frelseslæren deres lignet faktisk veldig mye på den som den tidlige kirken hadde. Men fordi de lærte at lydighet er nødvendig for frelse, kalte lutheranerne og de reformerte kristne dem for «himmelstormere».²⁰⁵ På et tidspunkt da andre i stor grad fokuserte på Augustins lære, forkastet anabaptistene predestinasjonslæren fullstendig. De lærte i stedet at frelsen var tilgjengelig for alle, og at alle selv velger om de vil akseptere eller avvise den frelse som Gud så nådig har tilveiebragt.

Parallellen mellom anabaptistene og de tidlige kristne gjaldt mer enn bare hva de trodde og praktiserte. Den åndelige tilbakegangen deres var også bemerkelsesverdig lik. Så lenge de ble forfulgt, utstrålte anabaptistene en brennende iver og en kristen ånd som kunne måle seg med de tidlige kristnes. Selv om forkynnelsen deres var bannlyst, var de fortsatt de mest energiske evangelistene i reformasjonsepoken. Og slik som det også var blant de tidlige kristne, var martyrenes blod den sæd som gjorde at bevegelsen deres vokste.

Men i likhet med den tidlige kirken, avtok også anabaptistbevegelsen etter hvert som ulike herskere begynte å tolerere dem. Ofte ble toleranse fra staten gitt under forutsetning av at anabaptistene ikke lenger skulle evangelisere. Fordi de gikk med på disse betingelsene, begynte de fleste anabaptistene å trekke seg tilbake i sine egne små konklaver og ble «de stille i landet». I løpet av få generasjoner hadde de fleste anabaptistene mistet interessen for å dele sin visjon med andre – selv når de sto fritt til å gjøre det. Den solide arbeidsmoralen deres gjorde at mange av dem ble ganske velstående. Og mange fattet mer og mer interesse for dette livets anliggender, og mindre og mindre interesse for livet etter dette.

Nok en gang ble det som i den tidlige kirken: Da anabaptistene mistet engasjementet, ble de opptatt av heftige interne konflikter. I motsetning til kontroversene i den tidlige kirken, var anabaptistenes stridigheter ofte mer knyttet til spørsmål om disiplin, enn teologi. Som følge av en uendelig rekke brudd og splittelser ble bevegelsen snart fragmentert. Og selv om de opprinnelige anabaptistene vektla menneskets indre forvandling, begynte bevegelsen etter hvert å ha mer fokus på ytre ting. Ganske ofte ble det viktigere hvordan en kristen var kledd og så ut, enn hvordan han var på innsiden.

Til tross for at bevegelsen til slutt ble svekket, har anabaptistene hatt en vedvarende innvirkning på kirken. Selv om de helt klart utgjorde den minste av de tre reformasjonsfløyene, er flere av læresetningene deres nå akseptert av de fleste bibeltro kristne: Separasjon mellom kirke og stat. Religionsfrihet. Behovet for omvendelse og for å ta et personlig standpunkt. Og det at frelsesgaven er tilgjengelig for alle.

Videre var anabaptistene fra det sekstende århundret en inspirator som bidro til at lignende bevegelser så dagens lys i senere århundrer. De engelske baptistene, for eksempel, sto i betydelig takknemlighetsgjeld til anabaptistene, selv om de ikke godtok alt det de trodde og lærte. På begynnelsen av 1700-tallet dukket det dessuten opp en bevegelse i Tyskland som minnet mye om de opprinnelige anabaptistene. Under ledelse av en mann ved navn Alexander Mack, forkynte disse engasjerte kristne et kompromissløst budskap om kjærlighet, adskillelse fra verden, pasifisme og helhjertet hengivenhet til Kristus. Forfølgelse i Europa gjorde etter hvert at disse kompromissløse kristne ble fordrevet til Amerika. Historien til disse bemerkelsesverdige kristne – nå vanligvis kjent som Dunkard-brødrene eller bare Brødrene – ligner veldig på historien til de opprinnelige anabaptistene.

Så, i det attende århundrets Sveits, etter at anabaptistene praktisk talt hadde forsvunnet fra landet, tok Samuel Fröhlich, en ung teologistudent, initiativ til å organisere kristne fellesskap som i store trekk bygget på en bokstavelig tolkning av Bibelen. Ikke overraskende kom han og hans trosfeller i overveiende grad til de samme konklusjonene som anabaptistene. Disse troende, kjent som de evangeliske brødrene, spredte seg raskt over hele Europa. I dag forplanter det seg mange lignende, mindre bevegelser av «nye anabaptister» utover Amerika og Europa. Ofte har disse nye anabaptistene dratt nytte av en «åndelig kryssbestøvning» med andre fornyelsesgrupper – som for eksempel den wesleyanske bevegelsen.

Forresten har ikke de opprinnelige anabaptistene forsvunnet. De moderne mennonittene og amish-folket er direkte etterkommere etter det sekstende århundrets anabaptister. De holder fortsatt fast på det meste av læren og praksisen til de opprinnelige anabaptistene. Men for det meste har de dessverre ikke klart å finne tilbake til sine forfedres brennende iver. Selv om de opprinnelige anabaptistene var de tydeligste evangelistene ved sammenligning av de tre reformasjonsbevegelsene, er det ikke mye evangeliseringsiver å spore hos mange av dagens mennonitter og amish-folk. Altfor ofte har de satt lyset sitt under en skjeppe. Noen av dem er mer opptatt av om et medlem har knapper på dressjakken eller ikke, enn av å dele troen sin med resten av menneskeheten. Selv om intensjonene deres er gode, har de ofte lagt seg selv i lenker fordi de er så opptatt av ytre ting.

Jeg sier ikke dette i en kritisk eller fordømmende ånd. Jeg sier dette fylt av kjærlighet og inderlig sorg. Dypt nede i brystet har de fortsatt glørne fra visjonen til anabaptistene og de tidlige kristne. Gud kan fortsatt blåse liv i disse ulmende glørne, noe som igjen kunne bringe fornyelse til hele kirken.

Hvilken betydning har alt dette for oss? For meg betød det at jeg trengte å erkjenne hvor jeg sto i forhold til de tidlige kristne. Kanskje er det noe vi alle trenger å gjøre. For det meste pleier vi bibeltro kristne ganske enkelt å ignorere de tidlige kristne. I kirkene våre snakker vi sjelden om dem, og vi ser bort ifra skriftene deres.

Holdningen vår minner meg om fariseernes innstilling til døperen Johannes. Da fariseerne prøvde å felle Jesus ved å spørre hvor Han hadde fått autoriteten sin fra, svarte Han ved å spørre dem hvor Johannes hadde fått sin autoritet. Fariseerne konfererte så seg imellom: «Hvis vi svarer: ‘Fra himmelen’, vil Han si til oss: ‘Hvorfor trodde dere da ikke på ham?’ Men hvis vi sier: ‘Fra mennesker’, frykter vi for folkemengden, for alle regner Johannes som en profet. Så svarte de Jesus: Vi vet ikke.» (Matt 21.25-27a BGO).

Vår tilnærming til de tidlige kristne ligner veldig på dette. Vi kan ikke si at livsstilen og trossetningene deres var riktige, for da må vi erkjenne at vår egen livsstil og mange av våre egne trossetninger ikke holder mål. På den annen side ønsker vi virkelig ikke å anklage dem for å være kjettere, for vi kan ikke benekte den uovervinnelige tro og genuine kjærlighet som de viste. Hvis vi sier at de var kjettere, ville vi også måtte innrømme at Det nye testamentets kanon ble satt sammen av kjettere. Derfor gjør vi som fariseerne og nekter å ta stilling. Vi lar bare være å bry oss om de tidlige kristne, som om vi på en eller annen måte kan få dem til å forsvinne ved ikke å vie dem noen oppmerksomhet. Men vårt valg av å overse dem, forandrer likevel ikke på de historiske sannhetene som de bærer vitne om.

Forstå meg rett: Jeg sier ikke at vi umiddelbart skal forkaste alle våre egne trosoppfatninger og uten videre godta det de tidlige kristne trodde. Men det jeg sier, er at det finnes skjeletter i de teologiske skapene våre som vi trenger å gjøre noe med. For eksempel er mye av vår evangeliske frelseslære nesten identisk med gnostikernes lære. Selvsagt kunne gnostikerne hatt rett, og kirken ha tatt feil. Men hvor sannsynlig er egentlig det?

Om ikke annet, burde vi i det minste være åpne for muligheten av at noen av de læresetningene som vi anser som hellige, kanskje ikke er riktige. Da jeg først leste de tidlige kristne skriftene, ble jeg smertelig klar over at mange trosoppfatninger som jeg i årevis dogmatisk hadde formidlet, aldri ble undervist av de tidlige kristne. Som jeg tidligere har nevnt, så de faktisk på noen av mine trosoppfatninger som kjetterske. For å si det mildt, var dette en ganske ydmykende opplevelse. Men kanskje er det på høy tid at vi alle får oss en sterk dose teologisk ydmykhet.

For kort tid siden forklarte jeg for en kristen venn hva de tidlige kristne trodde og praktiserte. Det meste av det jeg delte med ham stemte overens med hans egen tro. Han var ganske opprømt over det han hørte, og følte at de tidlige kristnes vitnesbyrd var et sterkt bevis på at hans egen tro var riktig. Men da jeg tok fram noen av de andre trosoppfatningene deres som ikke stemte overens med hans egne, så han rådvill ut og for et øyeblikk ble han merkelig stille. Så ristet han forundret på hodet og bemerket: «De var åpenbart på villspor, var de ikke?» Tanken på at det kanskje kunne være han som var på villspor, så ikke ut til noen gang å ha streifet ham.

Selv om vi ikke er villige til å endre troen vår på grunnlag av vitnesbyrdene til de tidlige kristne, bør vi i det minste slutte å være så fordømmende overfor andre som ærlig tolker Skriften på en annen måte enn det vi selv gjør. Særlig hvis deres tolkninger stemmer overens med synet til de tidlige kristne. Jesus lærte oss: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.» (Matt 7.1-2 NO 1978/85 © Bibelselskapet).

Mange av oss synes å tro at Jesus ikke egentlig mente det Han sa. Uten barmhjertighet fordømmer vi andres ærlige tolkninger. Og så tror vi at Jesus kommer til å gi oss et stort smil og en klapp på skulderen på dommens dag. Men kanskje er det vi som tar feil? Kanskje er det våre tolkninger som er feilaktige? Kanskje kommer Jesus til å gjøre akkurat det Han sa og dømme oss slik vi har dømt andre?

I likhet med mange kristne tror jeg at Bibelen er den eneste inspirerte og ufeilbarlige autoritetskilden som kristne har. Likevel er vi bibeltro kristne nå delt opp i over 22 000 ulike kirkesamfunn, grupperinger og kirker.²⁰⁶ Grunnen til disse splittelsene er som regel ikke at kristne av vond vilje har fordreid Skriften for å få den til å passe med deres egne hensikter. Snarere skyldes det at ufullkomne mennesker helt oppriktig mener at mange bibelavsnitt kan tolkes på mer enn én måte.

Som et resultat blir til og med bibeltro kristne tvunget til å finne noe som kan utgjøre et ekstra autoritetsgrunnlag: kristne bøker og blader, pastorer, teologiske institusjoner, bibelkommentarer, styrende kirkeorganer, kirkemøter, trosbekjennelser og evangeliske tradisjoner. Men hvor verdifulle er disse sekundære autoritetskildene? Vet det ene teologiske seminaret virkelig mer enn det andre? Hvordan kan vi være sikre på at pastoren vår har rett og at en annens tar feil? Hvordan kan en bibelkommentator som Matthew Henry fra det syttende århundret, egentlig vite hva apostlene mente?

Det er her de tidlige kristne skriftene kan bli til slik uvurderlig hjelp for den bibeltro kirken. Disse skriftene er ikke guddommelig inspirert på samme måte som Bibelen, og de gjør heller ikke krav på å være det. De tidlige kristne forfatterne tilla ikke verkene sine noe i nærheten av samme tyngde som Skriften, og det bør heller ikke vi gjøre. Men hva vi imidlertid kan vite ut ifra skriftene deres, er hva kristne trodde ved slutten av den apostoliske tidsalder. Dette gir oss et referansepunkt som langt overgår alt det teologiske seminarer, kommentarer eller moderne lærere kan tilby. Siden vi ikke ser ut til å kunne bli enige om hva Skriften mener, burde vi kanskje være ydmyke nok til i det minste å lytte til de tidlige kristnes tolkning – siden de var i stand til å bli enige om det essensielle.

Men når vi bruker de tidlige kristne som referansepunkt, må vi være ærlige i vår bruk av dem. Noen kirkesamfunn siterer selektivt fra den tidlige kirken for å styrke sine egne standpunkter. Når de gjør det, argumenterer de for at de tidlige kristnes vitnesbyrd er et sterkt bevis for hva kristne i Det nye testamentet trodde. Men når de samme kirkesamfunnene blir konfrontert med noe av det de tidlige kristne trodde som ikke samsvarer med hva de selv tror, står saken annerledes. Med ett er det som de tidlige kristne trodde, ikke lenger viktig. Eller sagt med andre ord: når de tidlige kristne skriftene samsvarer med våre trosoppfatninger, er de autoritative, mens når de ikke gjør det, er de irrelevante. Hvor ærlig er nå det? Søker vi virkelig Guds sannhet når vi inntar en så inkonsekvent holdning?

Fra de tidlige kristne skriftene er det tydelig at det fantes en kjerne av trosoppfatninger og praksiser som ble overlevert av apostlene. De tidlige ortodokse kristne godtok universelt slike grunnleggende trosoppfatninger og praksiser. Samtidig var det åpenbart mange ting som apostlene aldri kommenterte overfor kirken generelt – kanskje ikke heller til noen av dens medlemmer. På disse områdene fantes det derfor et betydelig mangfold av tanker blant de tidlige kristne. Likevel delte de seg ikke opp i en mengde grupperinger som følge av slike spørsmål. Faktisk var det ikke engang mye krangel rundt disse spørsmålene.

Justin Martyren trodde for eksempel at mange bibelprofetier ville bli bokstavelig oppfylt i tusenårsriket, men mange andre tidlige kristne trodde annerledes. Legg merke til hvilken vennligsinnet ånd Justin ga uttrykk for da han la fram sitt syn på tusenårsriket overfor en gruppe jøder: «Som jeg før har sagt, er jeg og mange andre av denne oppfatningen, og tror at slike profetier vil bli oppfylt på denne måten. Men på den annen side har jeg nevnt for dere at mange andre som tilhører den rene og rettferdige troen, og er sanne kristne – tenker annerledes.»²⁰⁷ En slik ikke-fiendtlig, fordomsfri ånd var noe som var veldig typisk for de aller fleste tidlige kristne. De lot ikke sine mange ulike syn med hensyn til ikke avgjørende spørsmål, få påvirke den kristne enheten de hadde.

Selv med en så kompromissløs lydighet som det de tidlige kristne hadde overfor Kristus, var de veldig lite dogmatiske i saker som apostlene ikke hadde uttrykt seg klart om. Vi gjør vel i å ta etter deres fredfulle ånd.

Etter at jeg hadde studert de tidlige kristne skriftene, tok jeg et skritt tilbake og revurderte min egen åndelighet. Som tidligere nevnt, er jeg etter dagens standard en ganske hengiven kristen. Men etter den tidlige kirkens standard er jeg åndelig svak. Så jeg måtte spørre meg selv: «Hvordan ser Gud på meg?»

Kanskje trenger hele kirken å stille seg det samme spørsmålet. Hvordan ser Gud på kirken i dag? Smiler Han velvillig mot oss og overøser oss med velsignelser – eller ser Han på oss som en verdslig, frafallen kirke? Hvis Jesus hadde skrevet brev til kirken i dag, ville Han da ha sagt det samme som Han sa til menigheten i Smyrna: «Jeg vet om dine gjerninger, din trengsel og din fattigdom – men du er rik»? Eller ville Han ha brukt de ordene Han sa til menigheten i Laodikea: «Du sier: ‘Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.’ Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.» (Åp 2.9 BGO; 3.17 NO 1978/85 © Bibelselskapet).

I dag hevder mange kristne at vi lever i en ny kirkelig tidsalder. De sier at Gud har begynt å overøse kirken med materiell velstand, mirakler og andre velsignelser som på et eller annet vis er blitt holdt tilbake fra kirken de siste to tusen årene.

Selvfølgelig er det mulig at Gud av en eller annen grunn øser spesielle velsignelser over dagens kirke. Men basert på det som er skrevet ned om tidligere historie, tror jeg det er svært usannsynlig at det er det Han gjør. Det er langt mer sannsynlig at vi ganske enkelt bedrar oss selv. Tross alt, hvorfor skulle Gud la den tidlige kirkens trofaste kristne bære sitt lidelseskors, mens Han overøser dagens kristne med materiell velstand, mirakuløs helse og andre kjødelige tilfredsstillelser? Ikke misforstå meg. Jeg benekter ikke at Gud utfører mirakler. Det finnes beretninger om mirakler og mirakuløs helbredelse fra den tidlige kirken. Men dette var uvanlige foreteelser, og det var ikke dette kirken hovedsakelig la vekt på.

Menigheter som i dag legger vekt på materielle velsignelser, helbredelser og mirakler, vokser eksplosivt. Men er slik vekst virkelig et bevis på Guds anerkjennelse? Husk at kirken vokste nesten ti ganger så raskt etter Konstantins konvertering, som den gjorde før. Likevel vokste den ikke i hellighet, bare i antall. Jesus advarte oss på forhånd: «Mange skal si til Meg på den dag: ‘Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn og drevet ut demoner og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?’ Men da skal Jeg si rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!’» (Matt 7.22-23 BGO).

Selv blant mer tradisjonelle evangeliske kristne er kirkevekst nesten blitt en besettelse. Metoder som gir hurtig kirkevekst blir raskt antatt av menighet etter menighet. Et eksempel fra der jeg bor, som alle snakker om akkurat nå, er kirkelige rekreasjonskomplekser til mange millioner dollar, også kalt «familielivs»-sentre. Fra det jeg har observert, vokser de kirkene som har dyre rekreasjonssentre mye raskere enn de uten. Men hva så? Det fjerde århundrets kirke viste at vi med hell kan bruke menneskelige metoder for å skape en større kirke. Men det fjerde århundrets kirke viste ikke at vi ved bruk av menneskelige midler kan skape en bedre kirke.

Kristendommen var opprinnelig en revolusjon som utfordret holdningene, livsstilen og verdiene i den antikke verden. Den var mer enn bare en rekke læresetninger – den var en hel livsstil. Og ingen militære, økonomiske og sosiale krefter i den romerske verden kunne stoppe den. Men etter 300 år led revolusjonen delvis havari.

Den gikk på grunn da de fleste bekjennende kristne mistet sin lydige tillit til Gud. De innbilte seg at de kunne forbedre kristendommen med menneskelige midler, ved å ta i bruk verdens metoder. Men de forbedret ikke kristendommen; de tappet den for innhold.

Et jordnært ordtak fra det landlige Texas sier: «Hvis det ikke er ødelagt, ikke reparer det.» Med andre ord, ikke prøv å forbedre noe hvis det ikke er noe galt med det. «Forbedringen» ender vanligvis opp med å gjøre ting verre.

Det var ikke noe galt med den tidlige kristendommen. Den trengte ikke å «fikses». Men det fjerde århundrets kristne ble overbevist om at de kunne forbedre den. De resonnerte slik: «Hvis kristendommen betød materiell velsignelse og velstand istedenfor lidelse og tap, kunne vi fått hele verden konvertert.» Men når alt kom til alt, var det ikke egentlig kirken som fikk verden konvertert. I stedet var det verden som fikk store deler av kirken konvertert.

Likevel har historiens lærdommer av en eller annen grunn mislyktes i å overbevise dagens kristne. Kirken er fremdeles gift med verden, og kristne tror fortsatt at de kan forbedre kristendommen med menneskelige midler. Men kristendommen vil ikke bli forbedret før kirken vender tilbake til de tidlige kristnes enkle hellighet, genuine kjærlighet og villighet til å ta opp sitt kors. Vår skilsmisse fra verden skulle ha funnet sted for lenge siden, og dette er en skilsmisse som ville motta Guds uforbeholdne velsignelse.

Korset og den revolusjonære fanen fra tidlig kristendom ligger fortsatt der de tidlige martyrene la dem fra seg. Det er ikke for sent for kirken å vende tilbake og ta dem opp igjen.

Denne boken kan lastes ned gratis, i både e-bokformat og som lydbok, fra densunnelære.no. Her finner du også linker til det originale kildematerialet fra de tidlige kristnes skrifter, som siteres her i denne boken. Hvis du har blitt inspirert av denne boken og ønsker å komme i kontakt med likesinnede, send gjerne en mail til post@densunnelære.no.

Alexander 273-326. Biskop av kirken i Alexandria (Egypt) ved utbruddet av den ariske kontroversen som dypt splittet kirken og førte fram til kirkemøtet i Nikea. Han tok sterk avstand fra synspunktene til Arius.

Apollonius 175-225. Forfatter av et kort verk mot montanistene. Lite annet er kjent om ham.

Archelaus 250-300. En biskop som offentlig debatterte med den gnostiske læreren Manes. En antatt gjengivelse av denne debatten er inkludert i The-Ante-Nicene Fathers.

Arius 270-336. Presbyter (eldste) i kirken i Alexandria som sto i disputt med sin biskop, Alexander, over Kristi natur. Arius lærte feilaktig at Jesus var av en annen natur enn Faderen, og at Han ble skapt ut av ingenting. Disse synspunktene ble fordømt på kirkemøtet i Nikea.

Arnobius 260-303. Kristen apologet som forfattet skrifter kort tid før Konstantin kom til makten. Lactantius var en av elevene hans.

Athanasius 300-373. Biskop av Alexandria etter Alexanders død. Han skrev flere teologiske avhandlinger og var hovedforsvareren av den nikenske trosbekjennelsen.

Atenagoras 150-190. En kristen apologet som hadde vært gresk filosof før sin omvendelse. Trosforsvaret hans ble overrakt keiserne Marcus Aurelius og Commodus rundt år 177 e.Kr.

Augustin 354-430. Biskop av kirken i Hippo i Nord-Afrika, og den vestlige teologiens far.

Barnabas før 150. Antatt forfatter av et generelt brev som fikk stor spredning blant de tidlige kristne. Han kan ha vært samme person som den kjente følgesvennen til apostelen Paulus, men dette bestrides av de fleste lærde.

Caius 180-217. Presbyter (eldste) i kirken i Roma som skrev flere verk mot utbredte falske læresetninger på hans tid.

Calvin, Jean 1509-1564. Fransk teolog og predikant som slo seg ned i Genève i Sveits, og ble leder for reformasjonen som allerede pågikk der. Han regnes som far til de reformerte kirkene og den presbyterianske lære.

Celsus 125-175. Den hedenske romerske filosofen som skrev et heftig angrep mot kristendommen. Angrepet ble senere glimrende besvart av Origenes.

Cyprianus 200-258. Biskop av kirken i Karthago (Nord-Afrika) i en periode med hard forfølgelse. I en tiårsperiode mens menigheten lå i skjul, var han dens leder, før han ble tatt til fange og henrettet av romerne. Mange av de brevene som han skrev og mottok, er bevart.

Eusebius 270-340. Biskopen av kirken i Cæsarea under Konstantins regjeringstid. Han skrev et verk med komplett kirkehistorie, der han fulgte kristendommen fra Jesu dager til og med Konstantins regjeringstid.

Felix, Mark Minucius 170-215. Romersk advokat som ble en kristen. Han skrev et av de fineste forsvarene for tidlig kristendom som vi har, i form av en dialog mellom en kristen og en hedensk person. I boken her blir han bare referert til som «Mark Felix».

Gnostikerne Den største gruppen kjettere i tidsepoken for den tidlige kirken. Gnostisismen begynte i apostelen Johannes’ dager og fortsatte langt inn i middelalderen under forskjellige navn. Selv om det blant gnostikerne var mange forskjellige retninger, hadde de flere læresetninger som var felles for dem alle. Eksempler på disse er: (1) Påstanden om å ha mottatt spesiell kunnskap (gnosis) fra Gud, (2) troen på at menneskene ble skapt av en laverestående gud som ikke var Jesu far, og (3) læren om at Guds sønn ikke egentlig ble et menneske.

Gregor av Nazianz 325-391. Teologen fra det fjerde århundret som ofte regnes som en av de tre «kappadokiske fedrene». Han skrev flere avhandlinger om personen Den Hellige Ånd og spilte en avgjørende rolle i utformingen av den kristne treenighetslæren.

Hermas før 150. Forfatter av et allegorisk verk med tittelen The Shepherd, som ble mye lest og vel ansett av mange tidlige kristne menigheter. Noen av de første kristne trodde forfatteren var samme person som Paulus omtaler i Romerne 16.14, men vitnesbyrdet deres har ikke kunnet bekreftes.

Hippolytus 170-236. En kirkeleder, forfatter, martyr og elev av Ireneus. Hans viktigste verk har tittelen The Refutation of All Heresies (Motsigelsen av alle vranglærer).

Ignatius 50-100. Biskop av kirken i Antiokia og en personlig disippel av apostelen Johannes. Ble henrettet nær slutten av det første århundret.

Ireneus 120-205. Biskop av kirken i Lyon (Frankrike) og en elev av Polykarp.

Justin Martyren 110-165. En filosof som ble en kristen og en utrettelig evangelist. Verkene hans utgjør de tidligste kristne trosforsvarene som er bevart. Ble henrettet mens Marcus Aurelius regjerte, cirka 165.

Klemens av Roma 30-100. Det første århundrets biskop av kirken i Roma og tydeligvis en følgesvenn av både Peter og Paulus (Fil 4.3). En gang mot slutten av det første århundret skrev han et brev til korinterne.

Klemens av Alexandria 150-200. Presbyter (eldste) i kirken i Alexandria (Egypt) med ansvar for skolen for de nye kristne. Origenes var en av elevene hans.

Konstantin 274-337. Romersk general som ble hersker over den vestlige halvdelen av Romerriket i 312 og tilskrev seieren over sin rival til de kristnes Gud. I 313 utstedte han Milano-ediktet, som ga kristendommen juridisk anerkjennelse for første gang. I 325 sammenkalte han til kirkemøtet i Nikea.

Lactantius 260-330. Fremtredende romersk lærer i retorikk som senere gikk over til kristendommen. Han bosatte seg i Frankrike, der han ble lærer for sønnen til keiser Konstantin. Det viktigste kristne verket hans bærer tittelen Introduction to True Religion, eller The Divine Institutes.

Luther, Martin 1483-1546. Tysk munk som startet reformasjonen. Selv om hans opprinnelige strid med den romersk-katolske kirke kun hadde å gjøre med avlatshandelen, utfordret han til slutt Roma når det gjaldt mange spørsmål, som f.eks. frelseslæren, Skriftens autoritet, bruk av bilder og religiøse relikvier og private messer for de døde. Han er den lutherske og evangeliske teologiens far.

Marcion 110-165. Fremtredende vranglærer i det andre århundret som dannet sin egen kirke og formulerte sitt eget nye testamente.

Methodius 260-315. Tilsynsmann for kirken i Tyrus og en martyr som skriftlig gikk imot noen av de overdrevne spekulasjonene til Origenes.

Milano-ediktet 313. En erklæring som ble utstedt i samarbeid mellom Konstantin og Licinius, herskere over den vestlige og østlige halvdelen av Romerriket. Milano-ediktet var det som ga kristendommen juridisk anerkjennelse for første gang.

Montanistene En sekt som kalte seg «Ny Profeti», men som i kirken gikk under navnet «montanistene», etter deres grunnlegger Montanus. De hevdet at Trøsteren eller Den Hellige Ånd fremdeles ga kirken nye bud. Medlemmer av denne gruppen profeterte ofte under ukontrollert emosjonelt vanvidd.

Origenes 185-255. Lærer i kirken i Alexandria (Egypt) og den første til å forfatte bibelkommentarer. Han var elev av Klemens av Alexandria, og overtok skolen for de nye kristne da Klemens måtte forlate stedet.

Pelagius 360-420. Britisk munk og omreisende evangelist som understreket menneskets gjerninger og frie vilje så mye at det nesten utelukket den rollen nåden har for frelsen. Læren hans ble sterkt angrepet av Augustin.

Polykarp 69-156. Biskop av kirken i Smyrna og en følgesvenn av apostelen Johannes. Ble arrestert i meget høy alder og brent i hjel.

Simons, Menno 1492-1559. Den nederlandske romersk-katolske presten som ble med i anabaptistbevegelsen, og som til slutt ble bevegelsens ledende skribent og talsmann.

Tertullian 140-230. Leder for kirken i Karthago (Nord-Afrika) og en av de tidligste kristne forfatterne som skrev på latin. Han skrev en rekke forsvarsskrifter for troen, flere verk mot kjettere og også formaninger til kristne. Senere sluttet han seg til en gren av montanistsekten.

Tetzel, Johann 1465-1519. Dominikansk munk og entusiastisk selger av avlat. Martin Luther protesterte mot påstandene hans om avlat, og det var denne konfrontasjonen som dro i gang reformasjonen i Tyskland.

45 Origenes skrev: «[Celsus] lar barbarenes og grekernes historier få troverdighet, med tanke på disse nasjonenes alder som han taler om. Men historiene til denne nasjonen alene [Israel], stempler han som falsk... Legg umiddelbart merke til den vilkårlige fremgangsmåten til det mennesket som tror disse nasjonenes historier på det grunnlag at de [dvs. deres innbyggere] er kyndige, og anklager andre for å være uvitende... Det ser derfor ikke ut til å stamme fra en kjærlighet til sannheten, men fra en ånd av hat, at Celsus kommer med disse uttalelsene, der hans formål er å forringe kristendommens opprinnelse, som tilknyttet jødedommen. ... Egypterne må da regnes som kloke når de skrytende gir sin egen forklaring på dyrenes guddommelighet. Men hvis noen jøde, som har gitt uttrykk for at han følger loven og Lovgiveren, henviser alt til universets Skaper – og den eneste Gud – blir han i øynene på Celsus og hans likesinnede, regnet som laverestående.» Origenes, Against Celsus, bok 1, kap. 14-20.

67 Menno Simons, en av Martin Luthers samtidige, ga denne korte beskrivelsen av det lutherske Tyskland da reformasjonen var på sitt høyeste: «La enhver gi akt på hvordan han [Martin Luther] lærer. For med denne samme læren har de [lutheranerne] ført det hensynsløse og uvitende folk, [av] store og små, bosatt i byen eller på en hytte, inn i et så fruktløst, ikke gjenfødt liv, og har gitt dem så frie tøyler at man knapt vil kunne finne en så ugudelig og avskyelig livsførsel blant tyrkere og tartarer, som blant disse menneskene. Deres gjerninger i det åpne bærer bud om ubegrenset spising og drikking; overdreven pomp og prakt; horeliv, løgn, juksing, banning; besvergelser ved Herrens sår, ved sakramentene og Herrens lidelser; blodsutgytelser; [og] slåsskamper.» Menno Simons, The Complete Writings of Menno Simons. Trans. J. C. Wenger: True Christian Faith (Scottdale, Pa: Herald Press, 1956) s. 333. Lutherske pastorer og sekulære historikere har malt et lignende bilde. Se for eksempel Philip Jacob Spener, Pia Desideria.

75 «I det tolvte året i samme regjeringsperiode etterfulgte Klemens Kletus etter at sistnevnte i tolv år hadde vært tilsynsmann over Romakirken. I sitt brev til Filipperne opplyser apostelen oss om at denne Klemens var hans medarbeider. Hans ord er som følger: ‘[Sammen] med Klemens og mine andre medarbeidere, hvis navn står skrevet i Livets bok.’ Det finnes et brev av denne Klemens som er blitt bevart, og som anerkjennes som ekte.» Eusebius, History of the Church, bok 3, kap. 15,16.

Ireneus skrev om Klemens: «Denne mannen, ved det at han hadde sett de velsignede apostlene og vært i samtaler med dem, kan sies å fortsatt ha apostlenes forkynnelse ringende [i sine ører], og tradisjonene deres for sine øyne.» Ireneus, Against Heresies, bok 3, kap. 3, avd. 3.

Klemens av Alexandria behandlet Brevet til Korinterne av Klemens av Roma som en del av Skriften og omtalte forfatteren som «apostelen Klemens». Klemens av Alexandria, Miscellanies, bok 4, kap. 17.

Origenes beskriver Klemens som «en disippel av apostlene». Origenes, On First Things, bok 2, kap. 3, avd. 6.

«(A. D. 30-100) Klemens var sannsynligvis en hedning og en romer. Han ser ut til å ha vært i Filippi sammen med Paulus (57 e.Kr.), da denne førstefødte av de vestlige kirkene gikk gjennom store trosprøver.» A. Cleveland Coxe, The Ante-Nicene Fathers, vol. 1, Innledende notat til Klemens første brev til korinterne (Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans Publishing Company, 1985), s. 1.

«Klemens, et meget ærefullt navn i antikken, var en disippel av Paulus og Peter og han omtaler dem som de viktigste eksemplene å ta etter.» Philip Schaff, History of the Christian Church, vol. 2 (Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans Publishing Company, 1910), s. 637.

99 Martin Luther, The Bondage of the Will, overs. Henry Cole (Grand Rapids: Baker Book House, 1976), s. 70.

«Hier liegt die höchste Stufe des Glaubens vor: zu glauben, daß er gnädig ist, der so wenige rettet und so viele verdammt, zu glauben, daß er gerecht ist, der durch seinen eigenen Willen uns notwendig verdammenswert macht,»

Vom Unfreien Willen, Martin Luther, s.14

http://www.siewerth-akademie.de/cms/pdf-dokumente.html?file=tl_files/downloads/Publikationen/5_Luther_vom-unfreien-willen.pdf