SÅ LØP DA SLIK

En praktisk guide om hvordan man når himmelen, av forfatteren for verdens mest solgte kristne bok, John Bunyan

Kort beskrivelse:

Den lille boken du nå holder i hendene er det som ga opphav til John Bunyans mest kjente verk, En pilegrims vandring - en allegori om den troendes ferd mot himmelen. Så løp da slik omdanner de allegoriske prinsippene til enkle, motiverende og lettfattelige instrukser. Bunyan legger inn over oss det Bibelen lærer om at de som vil ha himmelen, må løpe for det (1 Kor 9). Med utgangspunkt i ulike skriftsteder blir denne sannheten belyst på en måte som skisserer de farene, vanskelighetene og skuffelsene som pilegrimen vil komme til å møte. For mange har denne kristne klassikeren blitt en viktig inspirasjonskilde og et kjærkomment tilskudd til andaktslivet. En utmerket bok for nyfrelste såvel som for de som har kommet et stykke på veien.

Opprinnelig utgitt på engelsk under tittelen «The Heavenly Footman».

Norsk oversettelse: Åse M. Hoff

Dersom ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Norsk Bibel A/S, oversettelse av 1988/07 (NB 88/07).

INNHOLD

Om John Bunyan

Forfatterens brev til alle late og lettsindige mennesker

Kapittel 1: Himmelen er noe man må løpe for

Kapittel 2: Retningslinjer for den himmelske bane

Kapittel 3: Motiverende grunner til å holde stø kurs mot himmelen

Kapittel 4: Appliseringen av det aktuelle temaet

OM JOHN BUNYAN

Av de puritanske* forfatterne og forkynnerne, var John Bunyan (1628-1688) fra Bedford i England den mest berømte. Han var sønn av en grytemaker og valgte som sekstenåring å slutte seg til den parlamentariske hæren under den engelske borgerkrigen. Deretter fulgte han i sin fars fotspor og reiste fra landsby til landsby i Bedfordshire, der han reparerte folks gryter og stekepanner. Etter en dramatisk omvendelse ble han etterhvert en av de mest innflytelsesrike forfatterne i det 17. århundret, med rundt 60 bøker og et antall traktater. Mest berømt er han for sin allegoriske fortelling En pilegrims vandring – en beretning om en mann som legger ut på en reise for å finne frelse og befrielse fra sin syndebyrde.

Bunyan hadde ikke mye formell utdanning, men hadde lært å lese og skrive. Han var ikke å anse som en lærd bortsett fra når det gjaldt den engelske Bibelen, som han kjente ut og inn. Teologien hans hadde sitt opphav i de reformatoriske læresetningene om menneskets falne natur, nåden, forsoningen og tilregnet rettferdighet.

Som ung mann kunne han være så grov i munnen at til og med ikke-kristne ble sjokkert. Ifølge hans egen bekjennelse hadde han gitt sine begjær frie tøyler og gjort seg skyldig i alle slags overtredelser mot Guds lov. Han var også bandeleder for ungdommene på hjemstedet. Slik han så det, var det hans fornøyelse å bli fanget av djevelen og å gjøre hans vilje, helt til han ble full av all slags urett. Ikke mange av hans jevnaldrende gikk så langt når det gjaldt å «både banne, lyve og vanhellige Guds hellige navn».1 Samtidig bar han på store sjelekvaler ved tanken på helvetes fryktinngytende piner.

I sin selvbiografi, Grace Abounding, forteller han om en spesiell hendelse av å komme døden nær fra tiden i den parlamentariske hæren. «Mens jeg var soldat fikk jeg og flere andre i oppdrag å innta en bestemt by. Men rett før jeg skulle bryte opp, ønsket en annen soldat fra min tropp å dra ut i mitt sted, og etter at de hadde ankommet byen og denne sto på sin post, ble han skutt i hodet med en muskettkule, og døde.»2 Siden dengang så Bunyan på seg selv som en som var blitt reddet fra døden ved spesiell guddommelig inngripen, og av den grunn mente han at han måtte være en av de utvalgte.

I 1646 dro Bunyan hjem igjen, og cirka to år senere giftet han seg. Det var på denne tiden at han begynte å omvende seg. Kona hans var like fattig som ham selv. «Da vi valgte å slå følge, var vi så fattige som noen kunne være, uten så mye som en tallerken eller skje på deling», skrev Bunyan.3 Det eneste som kona kunne kalle sitt, var to velkjente puritanske bøker som hennes gudfryktige far hadde gitt henne – bøker som John studerte mens samvittigheten plaget ham stadig mer.

En søndag mens han holdt på med sine vanlige sportsaktiviteter, hørte han en stemme som sa: 'Vil du forlate syndene dine og fare til himmelen, eller beholde syndene dine og fare til helvetet?' De påfølgende årene ble en tid av intens åndelig kamp for Bunyan, der tvil og frykt truet hans religiøse tro og der han var tynget av skyld over sin syndige tilstand. Fortvilelsen gjorde ham desperat. Han følte at synden hans var så graverende at han ikke lenger kunne få tilgivelse. Likevel kjempet han videre og prøvde å finne fred med Gud ved å anta en mer sømmelig livsførsel. Ytre sett oppførte han seg nå bedre idet han sluttet med banningen og upassende former for sport. Men i sitt indre ønsket han fortsatt å vende tilbake til sin tidligere livsstil.

I egne øyne var han fremdeles en stor synder, og han levde med en konstant frykt for Guds vrede. Den sterkt utviklede fantasien hans gjorde at han lett kunne se seg selv gjøre ulike ugudelige handlinger. Særlig hadde han en plagsom nysgjerrighet med hensyn til «den utilgivelige synd», og hans indre kretset mye rundt tanken på at han selv allerede skulle ha begått den. Konstant hørte han stemmer som oppfordret ham til «å selge Kristus», og i tillegg var han plaget av fryktelige syner.

Det var som om solen holdt tilbake sitt lys og sin varme fra ham. Selv om han var ung og sterk, kunne han skjelve hele dager til ende av frykt for død og dom. Denne skjelvingen innbilte han seg var det tegnet som de verste ugudelige var merket med; det tegnet som Gud hadde satt på Kain. Følelseslivet til den ulykkelige Bunyan hadde en ødeleggende effekt på fordøyelsen hans, og de indre smertene var så enorme at han trodde han kom til å revne slik som Judas, som han regnet som sin prototype.

For en mann i hans tilstand var det ikke mye hjelp å få verken hos de rådgiverne han oppsøkte, eller fra de bøkene han leste. Det lille biblioteket hans hadde dessuten fått et ytterst upassende tilskudd: historien om trosfornekteren Francis Spira og den sørgelige enden på livet hans. I denne tidsperioden rådførte Bunyan seg også med en eldre mann som var kjent for sin gudsfrykt, og som ga uttrykk for et syn som kunne ha fått fatale konsekvenser. Bunyan skal ha sagt: «Jeg er redd for at jeg har gjort meg skyldig i å synde mot Den hellige ånd». «Ja visst,» skal den eldre mannen ha svart, «nettopp det er jeg redd for at du har gjort.»4

Det var denne krevende tiden som ga opphav til En pilegrims vandring. Det stykke vei som han selv hadde måttet gå for å nå fram til den nye verden, var den samme veien som hovedpersonen i allegorien, Kristen, måtte tilbakelegge. Han var ikke ukjent med Ydmykelsens dal og Dødsskyggens dal, og han visste hva det var å ligge i et av fangehullene i Tvilens borg. I sin søken etter befrielse og forløsning fra sine synder, måtte han også ta seg forbi steder som Forgjengelighet med dens kortvarige verdslige gleder, og Mismotets myr. Et av de uforglemmelige bildene fra En pilegrims vandring er den tunge børa som Kristen hele tiden bærer på ryggen. Denne knugende tyngden representerer synden hans, som faller av ham når han kommer til korset.

Det åndelige gjennombruddet hans kom en dag han overhørte en samtale mellom fire kvinner, utenfor et hus som han tilfeldigvis gikk forbi. Samtalen deres dreide seg om den nye fødsel og Guds verk i hjertet, og det han hørte fikk ham til å innse at det var noe han manglet. Senere skrev han: «Deres tale var som drevet frem av glede. Ordene bar preg av en slik bibelsk harmoni, og de utstrålte en slik mildhet at det syntes på meg som om de hadde funnet en ny verden.»5 Etterhvert opplevde Bunyan seg trukket inn i fellesskapet til disse gudfryktige kvinnene, og det var av dem Bunyan lærte å lengte etter frelse og oppriktig hate synd. I 1653 ble han døpt med full neddykkelse, av pastoren for dette fellesskapet.

Likevel hadde han fortsatt ikke fred. Først etter å ha lest Luthers kommentar til Galaterbrevet, forsto han at han kunne bli rettferdiggjort ved å sette sin lit til Jesu stedfortredende offer. De indre kampene var ikke dermed over, men han kjente at ting var lettere. Det skulle likevel ta flere år før nervene hans, som var så utslitt etter alt det følelsesmessige stresset, hadde hentet seg inn igjen. Livets harde skole hadde gitt ham en erfaringskunnskap fra hele spekteret av religiøs melankoli, som var mye større enn han noen gang hadde kunnet lese seg til.

Bunyan følte seg tydelig drevet til å fortelle andre om troen på Jesus og ble omreisende predikant. Han talte med slik åndelig kraft at folk kunne ankomme møtestedet ved morgengry for å høre ham tale kl. 12. Den første boken hans, Some Gospel Truths, kom ut i 1656, ikke lenge etter at han hadde begynt sin forkynnergjerning.

Etter at kona hans døde i 1659, giftet Bunyan seg med en kvinne ved navn Elizabeth. Allerede året etter hadde tidevannet i England snudd når det gjaldt religiøs toleranse, og Bunyan ble arrestert og fengslet for å ha forkynt uten tillatelse. Hans kone jobbet uavbrutt med å få ham løslatt, men siden han nektet å gi myndighetene noe løfte om å avstå fra å forkynne hvis han ble løslatt, ble fengselsoppholdet forlenget til 1672. Med det begynte en periode med enorm produktivitet for Bunyan, og i løpet av denne tiden skrev han noen av sine aller viktigste verk.

Med seg i fengselet hadde Bunyan kun en Bibel og et eksemplar av John Foxes Book of Martyrs, i tillegg til noe skrivemateriell. Forholdene i Bedfordfengselet var ikke blant de verste i England, men like fullt var de en sann prøvelse. Det var lite lys og ingen muligheter til å vaske seg. Cellene var overfylt og stedet stinket av uvaskede kropper. Mange av fangene døde av tyfus eller såkalt «fengselsfeber». Dagsrasjonen til John besto av kun et kvart brød. Verst var det at han var atskilt fra sin familie. Han kunne ikke være hjemme og ta vare på barna, inklusive den blinde datteren hans, Mary, som han elsket så høyt. For å kunne bistå dem, laget Bunyan tusenvis av skolisser som han solgte. Men for at familien hans skulle klare seg, var de også avhengig av den praktiske nestekjærligheten som medlemmene i menigheten viste dem. Selv om Bunyans beslutning om å ikke gi opp forkynnergjerningen førte til store prøvelser for familien, forble han resolutt: «Jeg så at jeg under de rådende forhold var en mann som fjernet livsgrunnlaget for kone og barn, og like fullt var min tanke at jeg må gjøre det, jeg må gjøre det.»6

Historikere tror at han begynte å skrive En pilegrims vandring i 1668, og at han fullførte den i 1672 (samme år som han slapp ut av fengselet). Denne boken utgjorde et stykke banebrytende litteratur i det at den søkte å gjøre det kristne budskapet forståelig for vanlige folk. En pilegrims vandring blir regnet som første engelske roman som er blitt utgitt, og som den allegorien i verdenshistorien som har hatt størst suksess.

Alle engelske hjem som eide en Bibel, pleide også å ha et eksemplar av En pilegrims vandring. Og da de tidlige nybyggerne i USA begynte å trekke vestover, var det vanlig at de bare hadde med seg disse to bøkene. Helt siden En pilegrims vandring først ble utgitt har den stadig kommet i nye opplag, og boken er også blitt oversatt til mer enn 200 språk. Blant protestantiske misjonærer var det vanlig praksis å oversette den så snart Bibelen var ferdig oversatt. Med tiden har den blitt historiens aller mest solgte bok etter Bibelen – en rekord den har innehatt i over 300 år (fram til Harry Potter-bøkene kom). En pilegrims vandring er i dag verdens tredje mest solgte bok.

Den lille boken du holder i hendene skrev Bunyan samme år som han begynte å skrive En pilegrims vandring. Så løp da slik beskriver det kristne livet som et løp, og det var denne metaforen som ga grobunn til idéen om En pilegrims vandring.

De prinsippene som Bunyan søker å illustrere i En pilegrims vandring, blir i Så løp da slik formidlet med hjelp av enkle og lettfattelige instrukser. Boken ble likevel ikke utgitt før i 1698 – ti år etter hans død. Kanskje lot han være å publisere den fordi han følte at allegorien han hadde skrevet hadde gjort en god nok jobb når det gjaldt å formidle disse vitale sannhetene. Det er likevel noe eget over å få disse tingene uttrykt på en enkel og direkte måte, og det er nok dette som har gjort Så løp da slik til en slik sterk og gripende guide for alle som ønsker å nå himmelen.

Etter at han ble løslatt fra fengselet i 1672, fikk Bunyan umiddelbart tillatelse til å forkynne i henhold til Charles II's Erklæring om overbærenhet, og St. Johns kirke i Bedford ansatte ham som sin pastor. Fra da og fram til sin død viet han tiden sin til å skrive og forkynne. I 1688, på vei til London, tok Bunyan en omvei for å bidra til å løse en krangel mellom en far og hans sønn. Da han igjen tok fatt på veien mot London, ble han overmannet av et kraftig regnvær og pådro seg feber. Tidlig den 31. august 1688 sovnet han inn.

Det er blitt sagt om Bunyan at Gud løftet ham så høyt, fordi han bøyde seg så lavt. I et tilbakeblikk på sin fengselstid bemerket han stille: «Jeg fikk se at hvis jeg noensinne skulle kunne lide på den rette måten, var jeg for det første nødt til å regne alt det som virkelig kan kalles dette livets ting som dødt, ja, jeg måtte endog regne meg selv, min kone, barna mine, helsen min, forlystelsene mine, og alt, som dødt for meg. Og meg selv som død med hensyn til dem. Og så for det andre, måtte jeg leve av Gud, Den usynlige.»7

FORFATTERENS BREV TIL ALLE LATE OG LETTSINDIGE MENNESKER

Venner, Salomo sier at «Den lates ønske dreper ham», og hvis det er tilfelle, hva vil selve latskapen gjøre med dem som gir næring til den? [Ord 21.25] Ordspråkene sier: «Den som sover i høsttiden, er en sønn som bringer skam» [Ord 10.5], og med frimodighet tør jeg påstå, at ingen større skam kan tilfalle et menneske, enn dette at det ved sitt dåraktige liv har forspilt sin sjel, og syndet bort det evige liv. Og jeg er overbevist om at en annen måte dette kan gjøres på, er ved å være lat; ja, sier jeg dere, lat i arbeidet for frelsen. Som åkeren til en som er lat i dette livet, er full av torner, nesler og stinkende ugress, vil hjertet til den som er lat i forhold til himmelen, være fullt av livskvelende og sjelefordømmende synder.

Latskapen har følgende to onder ved seg: For det første, at den tiden som skulle brukes til å vinne himmelen blir forsømt; og for det andre at ens omvendelse skjer for sent, hvilket skjer som en følge av det første ondet. Jeg kan forsikre deg om at den som mister sin sjel i denne verden på grunn av latskap, ikke vil ha noen glede av den når han vel er fremme i helvete. Latskapen vandrer vanligvis side om side med lettsindigheten, som i stor grad er et produkt av skjødesløshet, som igjen gir ny styrke til latskapen. Og gjennom dette etterlates sjelen i en hjelpeløs stilling. Latskapen stenger Kristus ute og fører skam over sjelen.

Latskap er noe som fordømmes av selv den skrøpeligste av alle skapninger. «Gå til mauren, du late, gi akt på dens veier og bli vis.» [Ord 6.6] «Den late vil ikke pløye fordi det er kaldt» [Ord 20.4]; med andre ord vil han ikke pløye opp den harde jorda i hjertet sitt [Hos 10.12], ettersom det krever visse smertefulle anstrengelser av ham, og følgelig blir han en som «tigger i høsttiden». [Ord 20.4 BGO] Det vil si at når lykke og en herlig himmel blir Guds hellige til del, får den late «ikke noe» [Ord 13.4]. Heller ikke bønnene hans om nåde vil være til noe gagn, jfr. Matteus 25.10-12: «Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke!»

Hvis du vil vite hvem den late er med hensyn til himmelens anliggender, er det bare å sammenligne ham med den som er lat med hensyn til verdens anliggender: (1) Den late kvier seg for det arbeid han skulle gjøre; det samme kan sies om den som er lat i forhold til himmelen. (2) Den late er villig til å utsette ting; det samme kan sies om den som er lat i forhold til himmelen. (3) Den dovne lar seg distrahere av de minste ting som farer forbi og gjør dem til en gangbar unnskyldning for ikke å fortsette arbeidet; slik er det også med den som er lat i forhold til himmelen. (4) Hva den late vil gjøre hvis han gir seg i kast med arbeidet, er kun å foreta halve jobben, og slik er det med den som er lat i forhold til himmelen. Han vil bare nesten oppnå full og hel befrielse fra helvete, men likevel ikke. Han vil bare nesten bli en virkelig helgen, men likevel ikke (med mindre han forbedrer sine veier). (5) De late forspiller vanligvis den tiden som er beregnet på å få tingene gjort, og slik forholder det seg for de som er late med hensyn til himmelen; de går glipp av nådessesongene. Resultatet er at (6) de som er late sjelden eller aldri produserer god frukt. Slik er det for den som er lat når det gjelder sjelens anliggender. (7) De som er late vil bli irettesatt for det. Dette vil også Kristus gjøre med dem som ikke er aktive for Ham. 'Du onde og late tjener! Etter din egen munn dømmer jeg deg. Du sa at jeg var slik og slik, hvorfor ga du da ikke pengene mine over til banken?' 'Ta den unyttige tjeneren og kast ham ut i det ytterste mørket, der det skal være gråt og tenners gnissel.' [Matt 25.26-30; Luk 19.22]

Hva skal jeg så si? (1) Tiden flyr, vil dere fortsette å være late? (2) Så mye av livet deres ligger bak dere, vil dere likevel fortsette å være late? (3) Sjelen deres er verdt ett tusen verdener, vil dere fortsette å være late? (4) Dødsdagen og dommedagen står for døren, vil dere fortsette å være late? (5) Guds forbannelse henger over hodet på dere, vil dere fortsette å være late? (6) I tillegg er demonene ivrige og hardtarbeidende og hver dag på jakt etter å holde dere borte fra himmelen, med alle slags midler og former for synd; vil dere dog fortsette å være late? (7) Andre rundt dere er flittige når det gjelder de ting som forgår, vil dere fortsette å være late med hensyn til de ting som varer evig? (8) Ville dere fritt ha akseptert å bli fordømt på grunn av latskap? (9) Ville dere fritt ha akseptert at englene lar være å føre sjelen deres opp til himmelen når dere ligger for døden, mens demonene står klare til å rive den til seg? (10) Var Kristus lat i sitt arbeid for deres forsoning? (11) Er Hans tjenere late når det gjelder å overbringe dette budskapet til dere? (12) Og hvis alt dette likevel ikke er i stand til å bevege dere, kan jeg meddele at Gud ikke vil være lat eller unnlatende i sin fordømmelse av dere (deres fortapelse slumrer ikke, 2 Pet 2.3), ei heller vil demonene unnlate å ta dere med eller helvetes munn la være å lukke seg rundt dere.

Dovenpels, sover du fortsatt? Har du besluttet å gi deg hen til dødens søvn? Er det ikke mulig å vekke deg verken med budet fra himmelen eller helvetet? Vil du fortsatt si: 'Bare sove litt til! Bare en liten blund! Bare folde hendene litt for å hvile!?' [se Ord 6.10] Vil du fortsatt snu deg rundt i din latskap, lik en dør som dreier om på sin hengsle? [se Ord 26.14] Å, at jeg var en som kunne synge klagesanger, ut fra et hjerte fylt av nød overfor deg. Hvor jeg da skulle ha kjent medlidenhet med deg! Hvor jeg da skulle ha grått over deg! Å, at jeg, med Jeremia, kunne la mine øyne renne over som en tåreflod for deg! Stakkars sjel, falne sjel, døende sjel. For et hardt hjerte jeg må ha, siden jeg ikke kan sørge over deg! Hvis det du sto i fare for å miste bare var et lem, et barn eller en venn ville det ikke ha vært så mye, men dette handler om DIN SJEL! Hvis den måtte ligge i helvete bare for en dag, et år, eller til og med ti tusen år, ville det ikke ha vært noenting (til sammenligning); men AKK, dette er FOR EVIG! Hvor fryktinngytende for sjelen vil ikke det ordet være som lyder: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den EVIGE ILD»! [Matt 25.41]

Innvending: 'Men dersom jeg besluttet å løpe slik du ønsker at jeg skal, da måtte jeg løpe fra alle vennene mine, for ingen av dem løper på denne måten.'

Svar: Og hvis du skulle gjøre det, ville du løpe inn i Kristi og Guds armer. Så hvilken skade ville det påføre deg?

Innvending: 'Men hvis jeg løper på denne måten, måtte jeg løpe fra alle syndene mine.'

Svar: Det er så sant som det er sagt; og hvis du likevel ikke gjør det, ville du komme til å løpe like inn i helvetes ild.

Innvending: 'Men hvis jeg løper på denne måten, vil jeg bli hatet og miste den kjærligheten jeg får fra venner og familie, og fra dem jeg venter meg hjelp fra, og bli hånet av alle de jeg kjenner.'

Svar: Og hvis du ikke gjør det, vil du med sikkerhet miste Guds kjærlighet og gunst, ære og himmelens goder, og bli spottet av Gud for din dårskap. «Fordi dere ringeaktet alle mine råd, og ikke ville ha tilrettevisning, derfor skal jeg også le av deres undergang. Jeg skal spotte når redselen kommer over dere» [Ord 1.25-26 BGO]. Hvis du ikke liker å bli hatet og spottet, bør du virkelig passe deg så ikke din dårskap sikrer at du blir gjenstand for uvilje og spott fra den store Gud. For Hans spottord og hat vil bli grusomme, siden de vil komme over deg i fryktinngytende tider, under angst og trengsel. Dette er tiden for død og dom, da verken menneskene på jorden eller englene i himmelen er i stand til å hjelpe deg.

Innvending: 'Men jeg burde vel kunne vente et år eller to før jeg gir meg i kast med dette?'

Svar: For det første: Har du kontrakt på ditt eget liv? Har Gud fortalt deg at du har et halvt år eller noen måneder igjen å leve? Kanskje vil du ikke engang leve så lenge. Derfor, som et andre punkt: Vil du gjøre noe så overilt og uviselig som å gamble med din egen sjel over et lite og uvisst tidsrom? Og, for det tredje: Hva vet du om nådens dag vil vare enda en uke eller ikke? For i noens tilfelle er nådens dag omme før livet deres er omme, og hvis dette gjelder deg, skulle du ikke da si: 'Å, at jeg hadde begynt å løpe før nådens dag var omme, og himmelens porter ble lukket framfor meg'! Og, for det fjerde: Sett at en av naboene dine forsømte vedlikeholdet av eiendommen eller huset sitt, og sa at de ville ha nok tid til å gjøre utbedringer. Ettersom tiden deres på jorden er uviss, og de heller ikke vet om de vil få mulighet til å gjøre dette senere, ville du ikke kalle disse menneskene for dårer? Og hvis dette er sant, mener du da at du selv er vis som lar din udødelige sjel henge over helvetes gap etter en tynn tråd av uviss tid, som døden snart vil slite i stykker?

Sagt rett ut, er alt dette ordene til den som er lat i sin ånd. Reis deg opp, menneske! Vær ikke lenger lat! Sett fot, hjerte og alt inn på å følge Guds vei, og løp! Kronen venter ved enden av løpet.

Farvel. Det jeg håper er at vi kan møtes i fred ved reisens slutt.

JOHN BUNYAN.

Kapittel 1

HIMMELEN ER NOE MAN MÅ LØPE FOR

Løp da slik at dere kan vinne den – 1 Kor. 9.24

Himmel og lykke er noe alle ønsker seg, hvilket også den onde Bileam ga uttrykk for: «La min sjel dø den rettskafnes død, og la min ende bli som hans!» [4 Mos 23.10 BGO] Dette til tross er det ikke mange som får del i denne etterlengtede herligheten, i og med at så mange klart bekjennende kristne ikke blir funnet verdige til å ønskes velkommen til dette vidunderlige sted [se Matt 10.37-9, 22.8; Luk 20.35; Åp 3.4]. Apostelen lengtet inderlig etter at de korinterne som han skrev brev til, skulle nå frem til sjelens [endelige] frelse. Derfor legger han inn over dem noen råd, som hvis de følges vil være til gagn og hjelp for dem.

Rådene hans er som følger: For det første: Vær ikke som en ugudelig person som sitter stille og håper at han når himmelen, men løp for å komme dit. For det andre: Vær ikke fornøyd med en hvilken som helst slags løping, men, som han sier: Løp da slik at dere kan vinne seiersprisen!

Det er som om han skulle ha sagt: 'Noen begynner løpet sitt så fort de bare kan og løper raskt, tålmodig og uavbrutt langs den rette vei, fordi de ikke vil miste sin sjel. Løper du slik? Noen løper fra både far og mor, venner og bekjente osv., for å vinne kronen. Løper du slik? Noen fortsetter å løpe selv om veien fører med seg fristelser, trengsler, ære og vanære, for at de kan vinne perlen. Løper du slik? «Løp da slik at dere kan vinne den.»'

Disse ordene er hentet fra grenen kappløp [der det veddes om hvem som kommer til å vinne]. Dette er en godt egnet sammenligning å holde opp innfor øynene på Herrens hellige. «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» [1 Kor 9.24] Det vil si: 'Sørg for at du ikke bare løper, men også vinner i tillegg til å løpe.' «Løp da slik at dere kan vinne den.»

På det nåværende tidspunkt ser jeg det ikke som nødvendig med en lang utleggelse av hva disse ordene betyr, men det finnes én fremtredende læresetning som jeg vil belyse. Den læresetningen er: DE SOM VIL HA HIMMELEN, MÅ LØPE FOR DET!

Jeg sier dere, at de som vil ha himmelen må løpe for det. Jeg formaner dere om å virkelig ta dette inn over dere. «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen?» Så løp da slik. Seiersprisen er himmelen, og hvis det er det dere vil ha, må dere løpe for det. Et annet skriftsted taler om det samme, nemlig Hebreerne kapittel 12. Apostelen sier: «Derfor skal også vi, siden vi er omgitt av en så stor sky av vitner, legge av enhver byrde og synden som så lett fanger oss, og løpe med utholdenhet i det løpet som er lagt foran oss.» [v. 1 BGO] «Og løpe», sier han. Igjen sier Paulus: «Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.» [1 Kor 9.26-27]

Men før jeg går videre, la meg si litt om hva som kjennetegner dette løpet og hva som ligger til grunn for det. Når det gjelder dets kjennetegn, er løpet å regne for:

1. En flukt. Legg merke til at dette løpet ikke er av et hvilket som helst ordinært slag, men er å forstå som den raskeste form for løping. Derfor blir løpet i Hebreerne 6 omtalt som en flukt: «vi som har flyktet til tilfluktsstedet for å gripe det håpet som ligger foran oss».* Legg merke til «som har flyktet». Dette er hentet fra Josva 20 med henvisning til den drapsmann som var nødt til å flykte til et av de tilgjengelige tilfluktsstedene, mens blodhevneren fulgte hakk i hæl for å hevne den urett han hadde begått. Derfor er dette et løp eller en flukt for livet, et løp med alt man er og har. Så løp da slik!

2. Å jage. Dette løpet blir på et annet sted kalt å jage. Jeg «jager mot målet» [se Fil 3.14], noe som markerer at de som vil ha himmelen, ikke må la seg hefte av de vanskeligheter de måtte møte, men jage og presse seg fram forbi alt som måtte stå mellom sjelen deres og himmelen. Så løp da slik!

3. Å fortsette. På et annet sted blir løpet kalt å fortsette på livets vei. «...om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir.» [Kol 1.23a] Dette er ikke å løpe halvveis, litt nå og da eller etter skippertaksmetoden. Det er heller ikke å løpe nesten helt fram, men å løpe for livet, forbi alle vanskeligheter og å fortsette med det helt til løpets slutt, det vil si til enden av livet. «Så løp da, slik at dere kan vinne den.»

Og det som ligger til grunn for løpet, er følgende:

1. For ikke alle som løper får seiersprisen. Det er mange som løper, ja, som også løper langt, men som likevel går glipp av kronen som venter ved løpets slutt. Dere vet at ikke alle som deltar i et løp, vinner seiersprisen. De løper alle sammen, men bare én vinner den. Slik er det også her: Ikke enhver som løper eller søker å nå fram, vil kunne hente hjem prisen. Heller ikke vil enhver som anstrenger seg for å bli en løpemester, lykkes med det. For «den som kjemper på idrettsbanen», sier Paulus, «får ikke seierskransen uten at han følger reglene» [2 Tim 2.5], dvs. uten at han løper eller bestreber seg på en slik måte at han kan få Guds anerkjennelse.

Hva? Tror du at enhver som bekjenner seg som kristen, men som går med tunge steg, vil få del av himmelen? Hva? Og enhver som er lat? Enhver ryggesløs og dåraktig person som kaller seg en kristen, men som lar seg stoppe og hindre av hva det måtte være, som knapt løper raskere mot himmelen enn en snegle kryper på bakken? Nei, faktisk finnes det troende som i vandringen på Guds vei skrider saktere fram enn en snegle klarer å krype opp en vegg, og likevel tror de at himmel og salighet venter dem. Husk at det finnes mange flere løpere enn vinnere. Den som vil ha himmelen, må derfor løpe for det!

2. For dere vet at selv om menneskene virkelig skulle løpe, men likevel ikke nå fram eller seire, hva vil da løpingen gagne dem? Ikke noe får de igjen for det. Dere vet at den som løper, gjør det for å vinne seiersprisen. Men hvis han ikke vinner den, vil slitet være bortkastet og tiden og anstrengelsene hans til ingen nytte. Jeg sier dere, ikke noe får han igjen. Men akk og ve! Hvor mange slike løpere vil det ikke være på dommens dag? Skarer, ja, skarer som har løpt, og det helt fram til himmelens porter, men uten å komme lenger. De vil stå der og banke og rope 'Herre, Herre', og ikke få annet enn bebreidelser igjen for sine anstrengelser. 'Vik bort fra meg, her kommer dere ikke inn. Dere kom for sent, dere løp for langsomt, døren er stengt!' «Når husbonden først har reist seg og lukket døren», sier Jesus, «og dere står utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!', da skal Han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.'» [Luk 13.25 BS 1978/85] For en sørgelig tilstand disse vil være i som løp og bommet på målet. Så hvis dere vil ha himmelen, må dere løpe for det; og «løp da slik at dere kan vinne den».

3. For veien er lang (billedlig talt), og det er mange farlige strekninger, mange bratte bakker, mye arbeid å gjøre og ting å overvinne: Et ondt hjerte, verden og djevelen. Jeg sier at de som ønsker å bli frelst, har mange steg foran seg – enten løpende eller gående – i etterfølgelsen av vår far Abrahams tro [se Rom 4.12]. Vel ute av Egypt må Rødehavet krysses. Løpet du må løpe er langt og slitsomt og går gjennom den enorme og hvinende ødemarken, før du når fram til løfteslandet.

4. De som vil nå himmelen må løpe for det, for i tillegg til at veien er lang, er tiden man har på seg til å nå fram til veiens ende, svært uviss. Den eneste tiden som finnes er her og nå. Du har ikke mer tid til rådighet enn tiden du har nå. «Ros deg ikke av morgendagen, for du vet ikke hva den vil bringe.» [Ord 27.1 BS 1978/85] Si ikke: 'Jeg har nok tid til å nå himmelen i løpet av de neste syv årene', for jeg sier deg, døden kan kalle på deg før det har gått syv dager. Og når den kommer er du nødt til å dra, enten du er klar eller ikke. Av den grunn må du ta deg i vare og ikke utsette løpet. Det er ikke bra å ta lettvint på slike alvorlige anliggender som din sjels frelse eller fortapelse. Du vet at den som har lang vei å gå på kort tid, og mindre enn halvparten så mye tid som det han tror han har, han må løpe.

5. De som vil ha himmelen må løpe for det, for djevelen, loven, synden, døden og helvetet følger etter dem. Det skjer aldri at en stakkars sjel er på vei mot himmelen uten at djevelen, loven, synden, døden og helvetet setter etter ham. «Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.» [1 Pet 5.8] Jeg kan forsikre deg om at djevelen er kvikk og lett på foten og i stand til å løpe fort. Mange er de han har nådd igjen og fått til å snuble, ja, gitt et evig fall. Du trenger også å passe deg for loven som kan skyte godt, selv på ganske lang avstand. Ta deg i vare så du ikke havner i skuddlinjen for dens store kanoner – de ti bud. Vær også oppmerksom på at helvetet har et vidt gap: Det kan strekke seg lenger ut enn du aner. Og som engelen sa til Lot: «Fly for ditt liv! Se deg ikke tilbake og stans ikke noe sted på hele sletten.», dvs. noe sted mellom her og himmelen «for at du ikke skal bli revet bort» [1 Mos 19.17]. Dette er mitt råd til deg. Ta deg i vare og drøy ikke noe, for at ikke djevelen, helvetet, døden eller Guds lovs fryktelige forbannelser skal overmanne deg og få deg til å falle midt blant dine synder, på en måte som gjør at du aldri kan reise deg igjen. Hvis det rådet får din udelte oppmerksomhet, vil også du si som meg: 'De som vil ha himmelen, må løpe for det.'

6. De som ønsker å nå himmelen må løpe for det; for det er ikke utenkelig at dens porter snart vil lukkes. Syndere oppdager ofte at himmelens porter ikke står åpne så lenge som de hadde sett for seg, og hvis portene først er blitt lukket for et menneske, er de så tunge at selv ikke alle jordens mennesker eller alle himmelens engler ville klare å åpne dem. Jeg lukker «og ingen lukker opp», sier Jesus [Åp 3.7]. Og hva hvis du skulle komme om så bare et kvarter for sent? Jeg sier deg at det vil koste deg en evighet under hvilken du kan beklage din elendighet! Francis Spira kan fortelle deg hvordan det er å vente med å løpe til nådens porter er blitt lukket, eller å løpe så tregt at portene har rukket å bli stengt før du har kommet innenfor. Hva? Å bli stengt ute? Hva? Ute fra himmelen? Synder, heller enn å miste seiersprisen, løp for den, ja, og «løp da slik at dere kan vinne den».

7. Til slutt: Hvis du taper løpet, taper du alt. Da taper du din egen sjel, Gud, Kristus, himmelen, lykke, fred osv. Dessuten åpner du deg opp for all den skam, forakt og bebreidelse som kan utøses over deg, enten av Gud, Kristus, de hellige, verden, synden eller djevelen. Det samme som Kristus sier om den uforstandige bygningsmannen, vil jeg si om deg, dersom du er en slik som løper og taper. Jeg sier deg at enhver som ser deg, vil begynne å spotte og si: Denne mannen begynte å løpe, men var ikke i stand til å fullføre [se Luk 14.28-30]! Men mer om dette senere.

Kapittel 2

RETNINGSLINJER FOR DEN HIMMELSKE BANE

Spørsmål. «Men hva skal en stakkars sjel gjøre for å kunne løpe slik?» For det er dette som virkelig plager meg (slik du sier), selve tanken på å være en som løper, men som likevel blir hengende etter. Kanskje blir det slik at jeg ikke vil nå fram til slutt? Å, for en gru! Dette er virkelig skremmende for meg! Vær derfor snill å si meg hvordan jeg skal løpe.

Svar. For at din sjel kan finne sann trøst med hensyn til dette, er mitt råd at du tenker gjennom følgende:

FØRSTE RETNINGSLINJE – Hvis du ønsker å løpe slik at du vinner himmelriket, sørg da for å komme deg inn på den veien som fører dit. For det er dårskap å tro at du skal vinne prisen, selv om du er en rask løper, med mindre du befinner deg på veien som fører dit. Forestill deg en mann som ble enig om å løpe fra London til York for en sum penger, som var blitt satset på ham. Han kan løpe så fort han bare vil, men løper han i feil retning, vil han snart bli andpusten og likevel ikke være det spor nærmere prisen, heller lenger unna. Akkurat slik forholder det seg her. For å vinne prisen er det ikke nok å bare løpe, ikke en gang å løpe raskt, hvis ikke man befinner seg på den veien som fører fram. På den korte tiden jeg har vært en bekjennende kristen, har jeg lagt merke til at det finnes mange som løper hit og dit, noen i én retning, andre i en annen. Likevel er det fare for at de fleste av dem ikke befinner seg på den rette veien. Så selv om de da skulle løpe like raskt som en ørn kan fly, ville det ikke være til gagn for dem.

En følger kvekerne [som søkte manifestasjoner], en annen følger the Ranters [en overåndelig gruppe som ga Åndens ledelse forrang over Skriftens autoritet]. En søker etter dåpen, en annen etter uavhengighet. En tar til orde for menneskets frie vilje, en annen promoterer presteskapet. Likevel løper nok de fleste av disse gruppene i feil retning, og like fullt løper de for sitt bare liv, ja, for sjelen – enten for himmel eller helvete!

Hvis du nå sier: 'Hva er den rette veien?' vil jeg svare deg at det er Kristus, Marias og Guds Sønn. Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» [Joh 14.6] Det du må gjøre (hvis du ønsker å eie frelsen), er å få brakt på det rene om Kristus er din, med alle hans velsignelser. Hvorvidt han har dekket deg med sin rettferdighet. Hvorvidt han har latt deg få se at dine synder er vasket bort med hans hjerteblod. Hvorvidt du er plantet i ham. Og hvorvidt du eier en tro på ham, som likedanner deg med ham, der han har blitt ditt liv. Ja, en tro som omtaler deg som et rettferdig menneske, siden Kristus er blitt din rettferdighet. Og der du har overgitt deg til å vandre med ham som ditt hjertes glede, siden han frelste din sjel. For Herrens skyld, ta deg i vare og la deg ikke bli forført, så du tror at du befinner deg på veien uten at du har godt belegg for det. For hvis du bommer på veien vil du bomme på seiersprisen, og hvis du bommer på den, er jeg overbevist om at du vil miste din sjel, en sjel verdt mer enn hele verden.

Dette temaet har jeg behandlet svært inngående i min bok om de to paktene, og av den grunn lar jeg det nå ligge. Jeg gir deg bare én formaning, og det er at du viser omsorg for din sjel. Og for at du skal bli i stand til det, gir jeg deg følgende råd: Betvil din egen styrke, og kast den ifra deg. Fall ned på dine knær i bønn til Herren for mottakelsen av sannhetens Ånd. Søk til hans Ord for rettledning, flykt bort fra forførende selskap. Vær heller sammen med de sunneste kristne, de som har den rikeste erfaringen med Kristus. Pass deg for de som søker manifestasjoner og høyttravende åpenbaringer, og for å være for mye sammen med visse anabaptister, selv om også jeg går under det navnet.

Det jeg sier til deg her er en svært alvorlig sak, som jeg frykter at du ikke vil gi særlig mye akt på. Og mens jeg venter på deg, kjenner jeg at tanken på verdien av dette, og hvor lett du nok vil ta på det, gjør meg vondt like inn i hjertet. Måtte Herren ved sin Ånd undervise deg om veien, og hvis det får skje, er jeg sikker på at du vil kjenne den. Så løp da slik!

Forresten, la meg bare få be deg å gi akt på to ting, så skal jeg gå videre til neste tema. 1. Vær forsiktig med å stole på en ytre etterlevelse av Guds lov, eller å tro at Gud vil anse deg som så mye bedre på grunn av det. 2. Pass deg for å hente din sjelefred fra noen form for egenrettferdighet. Men hvis du kan, tro da at like så sant som at du er en synder, er du ved Guds kjærlighet fritt erklært rettferdig ved forsoningen i Kristus, og at Gud for Kristi skyld har tilgitt deg, ikke fordi han så at noe hadde blitt eller kom til å bli gjort, i eller ved deg, slik at han av den grunn skulle ha blitt beveget til å gjøre dette. For dette er rett vei. Måtte Herren som plantet dine føtter på den, også bevare dem på den!

ANDRE RETNINGSLINJE – Samtidig med at du kommer igang med vandringen på veien, bør du også være flittig i dine studier og refleksjoner mens du vandrer. Du vet at de som ønsker å bli eksperter på noe, vanligvis engasjerer seg i studier av det, og alle som raskt har tilegnet seg ekspertise på et hvilket som helst område, har måttet gjøre det samme. Av samme grunn bør også du gjøre dette.

La dine studier først og fremst dreie seg om Kristus, som er veien; hvem han er, hva han gjorde og hvorfor han er den han er, og hvorfor han gjorde det han gjorde. I tillegg bør du studere årsaken til at han tok på seg en tjeners skikkelse, hvorfor han kom som et menneske, hvorfor han gråt, hvorfor han døde, hvorfor han bar verdens synder, hvorfor ble han gjort til synd og hvorfor han ble rettferdigheten [fra Gud]. Finn også ut hvorfor hans skikkelse i himmelen er av menneskelig natur og hva det er han gjør der nå. Bruk mye tid på å tenke og reflektere over disse tingene. Du må også stadig huske på hvilke steder du ikke bør oppsøke. Ja, gjør det så ofte som du trenger for å kunne styre unna dem. Felles for alle dem som trer inn i nytt landskap, er at det vil være veier både til høyre og til venstre som de er nødt til å gå forbi. Det kan dreie seg om en viss port, en bestemt hekk eller et sted der noe er blitt reist. Dette gjelder også deg. Unngå slikt som Guds ord uttrykkelig har forbudt. «La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus ... Fra hennes hus går det veier til dødsriket, de fører ned til dødens mørke rom.» [Ord 5.8, 7.27] Derfor, alt som ikke er en del av veien må du passe deg for. Kom ikke nær det, ja, ha ingenting med det å gjøre. Så løp da slik!

TREDJE RETNINGSLINJE – I tillegg til dette, trenger du også å kvitte deg med alt som måtte henge ved deg på en slik måte at det blir til hinder for deg på din vei mot himmelens rike. Det være seg misunnelse, stolthet, begjær eller hva som helst annet som ditt hjerte måtte trakte etter, som kan bli til hinder for deg i det himmelske løpet. Menn som deltar i et kappløp (og som ønsker å vinne utover det å løpe), pleier ikke å feste vekter rundt midjen eller å bære med seg ting som kan hindre dem i løpet. «Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt.» [1 Kor 9.25] Det vil si at han legger til side alle ting som er en ulempe for ham, slik apostelen sier det: «Derfor skal også vi ... legge av enhver byrde og synden som så lett fanger oss, og løpe med utholdenhet i det løpet som er lagt foran oss» [Heb 12.1 BGO].

Det er tåpelig å snakke om å være på vei til himmelen hvis du lar ditt hjerte tynges ned av slikt som kan hindre deg. Ville du ikke si at en mann sto i fare for å tape, hvis han – selv om han løp – fylte lommene med steiner, hang tunge kapper over skuldrene og hadde på seg store, klumpete sko? Det er på samme måte her. Du sier du er på vei til himmelen, og likevel fyller du lommene med steiner, med andre ord fyller du hjertet ditt med denne verden og lar dens privilegier og gleder tynge skuldrene dine. Nå må du våkne! Du er blitt rundlurt. Hvis du har til hensikt å vinne, må du kvitte deg, ja, legge fra deg alt som kan hemme deg og bli avholdende i alt. Så løp da slik!

FJERDE RETNINGSLINJE – Pass deg for sideveiene! Sørg for at du ikke går inn på de traseene som fører bort fra veien. Det finnes forvridde stier, stier der folk går seg vill og stier som bringer død og fordervelse. Pass deg for alle slike! Noen er farlige på grunn av den praksis som rår der, andre på grunn av det man lærer der. Men bry deg ikke om dem. Tenk på den veien du har foran deg og la blikket hvile der. Snu deg verken mot høyre eller mot venstre, men la øynene være rettet framover, ja, mot det som er like foran deg. «Gi akt på den sti din fot skal gå, og la alle dine veier være rette. Bøy ikke av til høyre eller til venstre, vend din fot fra det onde.» [Ord 4.26-27] Der dette rådet ikke tas imot like alvorlig som det gis, medfører det en vakling fra den ene læren til den andre og en slingring fra den ene veien til den andre, der man stadig forlater noe til fordel for noe annet, og slik forspiller veien til riket.

Selv om det bare er én vei til himmelen, finnes det mange forvridde traseer og stier som kan sees som forgreninger ut ifra den. Til tross for at ingen by er større enn himmelens rike, er det likevel sideveiene som de fleste pleier å dra fram på. Derfor er veien til himmelen vanskelig å finne og også vanskelig å bli værende på. Men én ting kan likevel sies her, som også kunne sies om skjøgen i Jeriko. Hun hadde bundet en rød snor til vinduet sitt, og denne ble som et kjennemerke på huset hennes. Slik forholder det seg også her. Langs hele veien mot himmelriket finner du Kristi røde blodstrøm. Derfor må du legge deg følgende på minnet: Se etter om du langs veien finner Kristi bestenkte blod. Og gjør du det, kan du være ved godt mot, for da er du på rett vei.

Vær på vakt så du ikke bedrar deg selv på grunn av en viss tilbøyelighet. For da vil du lett kunne trekke inn på en hvilken som helst vei. Så for at du ikke skal ta feil, må du være på din vakt, uansett hvor tiltalende veien måtte synes. For hvis du ikke finner at det med Jesu hjerteblod midt på veien står skrevet, at han til verden kom for å frelse syndere, og at vi rettferdiggjort er tross vår ufullkommenhet, da skygg unna den veien. Det er dette apostelen mener når han sier at vi har «frimodighet til å gå inn i Helligdommen ved Jesu blod», ved «en ny og levende vei som Han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si Hans kjød.» [Heb 10.19-20 BGO] Hvilken enkel sak det er for djevelen i våre dager å lure ulykkelige sjeler med sin kløkt, idet han kaller sideveiene for veien til riket! Hvis noen kommer med en slik tanke eller forestilling om en vei som djevelen beskriver som «Guds vei», hvor raskt, begjærlig og med store anstrengelser er da ikke ulykkelige sjeler villig til å gi seg inn på den. Særlig hvis den ytre sett har noe ved seg som virker moralsk, selv om det også er godt. Men dette skyldes at mennesker ikke klarer å skjelne markerte sideveier fra den enkle veien til himmelriket. De har ennå ikke lært den sanne Kristus å kjenne, eller hva Hans rettferdighet består i. Og hva de ikke heller makter å se, er sin egen utilstrekkelighet. I stedet er de dristige, stolte, forutinntatte og innbilske. Følg derfor...

FEMTE RETNINGSLINJE – La ikke blikket ditt hvile for høyt opp for lenge på din vei mot himmelen. Du vet at menn som deltar i et løp vanligvis ikke pleier å stirre etter andre veier. De har heller ikke for vane å vende blikket for høyt opp, for da kan de falle i andre tanker og så snuble og falle. Slik er det også her. Hvis din oppmerksomhet vendes mot enhver tanke og vei som måtte dukke opp i verden, og hvis du er altfor nysgjerrig etter å se inn i Guds skjulte dommer eller lar ditt hjerte være altfor opptatt av pene og pyntelige, men tåpelige interesser, da kan du snuble og falle, slik mange hundretalls i England allerede har gjort, blant the Ranters [overåndelige] og kvekerne [som søker manifestasjoner]. Og utfallet av det blir evig fortapelse, med mindre Gud i sin forunderlige nåde plutselig skulle gripe inn og føre dem tilbake.

Vær derfor på vakt. Og ikke følg den stolte, vidløftige, ja, djevelaktige ånd, som ikke kan være fornøyd med sin egen stilling. En usedvanlig ånd var over David, da han sa: «Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, mine øyne er ikke overmodige. Jeg gir meg ikke av med ting som er for store og for underlige for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barnet er min sjel hos meg.» [Sal 131.1-2] Så løp da slik.

SJETTE RETNINGSLINJE – Pass deg så du ikke vender øret til enhver som roper på deg, mens du befinner deg på veien. Du vet at menn som løper og som andre roper på med ordene: 'Jeg ønsker å snakke med deg,' eller 'Sett ned tempoet litt, så får du følge av meg' – hvis de løper for en stor sak, vil de vanligvis svare: 'Beklager! Jeg kan ikke stanse, jeg har dårlig tid. Ikke mas på meg nå; ikke heller kan jeg vente på deg. Jeg løper for en pris: Hvis jeg vinner, vinner jeg alt; hvis jeg taper, taper jeg alt. Derfor må du ikke hindre meg.' Slik er tankegangen til menn som løper for forgjengelige ting, og slik bør også du tenke. Og du har større grunn til å tenke slik enn det de har, siden de bare løper for ting som ikke varer. Du løper for en uforgjengelig herlighet. Allerede nå vil jeg gjøre deg oppmerksom på dette, for jeg vet at det vil være nok av dem som vil kalle på deg – alt fra djevelen og synden til denne verden, det unyttige selskapet, gledene, privilegiene, anerkjennelsen blant mennesker, lettsindigheten, pomp og prakt og din egen stolthet. For ikke å nevne en utallig rekke følgesvenner, der én roper 'Vent på meg', en annen sier 'Ikke la meg bli igjen' og en tredje 'La meg få bli med deg'. 'Hva?' sier djevelen, 'har du tenkt å fare uten dine synder, gleder og privilegier? Har du så dårlig tid? Kan du ikke vente litt og ta dem med deg? Har du tenkt å dra fra vennene og følgesvennene dine? Kan du ikke gjøre det samme som de rundt deg – og ta med deg verden, synden, begjæret, gledene, privilegiene og folks respekt?' Pass deg nå så du ikke lar ditt øre være åpent for slik fristende, besnærende og sjelefangende smiger som ikke er annet enn fordervet tale. «Min sønn!» sier Salomo. «Når syndere lokker deg, da samtykk ikke!» [Ord 1.10]

Du vet hva det kostet den unge mannen som Salomo omtaler i Ordspråkene kapittel 7, som lot seg besnære av en skjøge. Med sine mange vakre ord vant hun ham og fikk ham til å gi etter. Med sine leppers smiger tvang hun seg innpå ham helt til han fulgte etter henne, lik en okse som går til slakteren, lik en dåre som føres bort for å tuktes med fotjern, helt til pilen kløver leveren hans – for han visste ikke at det gjaldt hans liv. «Så hør nå på meg, barn» sier han, «og akt på min munns ord! La ikke ditt hjerte vende seg til hennes veier, forvill deg ikke inn på hennes stier! For mange som har fått banesår, har hun felt, og tallrike er de hun har slått i hjel (dvs. hindret i å nå himmelen). Fra hennes hus går det veier til dødsriket, de fører ned til dødens mørke rom.» Sjel, ta imot mitt råd og si: 'Satan, synd, begjær, glede, privilegier, stolthet, venner og alt annet: La meg være i fred, ligg unna, ja, kom ikke nær meg! For jeg løper for himmelen, min sjel, Gud og Kristus – fra helvete og evig fordømmelse! Hvis jeg vinner, så vinner jeg alt; og hvis jeg taper, taper jeg alt! La meg være i fred, for jeg vil ikke høre.' Så løp da slik!

SYVENDE RETNINGSLINJE – Bli ikke skremt på din vei mot målet, selv om du skulle møte aldri så mye motgang. Når et menneske er fast bestemt på å nå himmelen, og Satan ikke kan overtale ham med hjelp av smiger, vil han prøve å slite ham ut ved hjelp av motgang, og si: 'Du er en synder', 'du har forbrutt deg mot Guds lov', 'du er ikke blant de utvalgte', 'du er for sent ute', 'nådens dag er forbi', 'Gud bryr seg ikke om deg', 'du har et ondt hjerte', 'du er lat' samt hundre andre nedslående oppfordringer. David hadde det også slik, der han sier: «Jeg hadde mistet motet om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land.» [Sal 27.13 BGO] Det er som om han skulle ha sagt: 'Djevelen raste så mye, og mitt hjerte var så fordervet, at hadde jeg dømt etter mitt eget skjønn, ville jeg ha vært helt ute av meg. Men jeg stolte på at Kristus ville holde løftet sitt, og satte min lit til at Gud ville være tro mot sitt ord og vise meg, en uverdig synder, barmhjertighet. Det var dette som oppmuntret meg og hindret meg i å falle.'

Og dette må du gjøre når Satan, loven eller din samvittighet prøver å gjøre deg motløs, enten ved å vise deg hvor enorme syndene dine er, hvor ondt ditt hjerte er, hvor langtekkelig veien er, det du vil tape av ytre tilfredsstillelser eller det hatet du vil måtte utstå fra ikke-troende eller verdslige mennesker; ja, da må du oppmuntre deg selv med dette: Hvor generøse hans løfter er, hvor ømhjertet Kristus er og hva hans blod har oppnådd, hvor generøst han innbyr enhver til å komme, og den enorme mengden synder som andre har blitt tilgitt. Husk også på at den samme Gud, gjennom den samme Kristus, tilbyr den samme nåde som fortsatt gis fritt og for intet. Hvis ikke dette opptar tankene dine, vil stegene mot himmelen bli veldig tunge, med mindre du helt gir opp og avslutter vandringen. Derfor sier jeg: Fatt mot på reisen, og si til dem som søker din undergang: «Gled deg ikke over meg, du min fiende! Når jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Når jeg sitter i mørke, skal Herren være mitt lys.» [Mi 7.8 BGO]

ÅTTENDE RETNINGSLINJE – Pass deg for å ta anstøt av det korset som du må møte på din vei mot himmelen. Hva du må forstå (som jeg allerede har berørt), er at det ikke er noen som når himmelen uten at det skjer via korset. Korset er det stående landemerket som alle de som er på vei mot herligheten, må forbi.

«Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» [Apg 14.22] «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» [2 Tim 3.12] Hvis du befinner deg på veien til riket, vil du snart møte korset. Måtte Herren hjelpe deg til ikke å rygge tilbake og snu. «Om noen vil komme etter meg», sier Kristus, «da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» [Luk 9.23] Korset! Det står og har fra begynnelsen stått som et landemerke som peker mot himmelens rike. Du vet at hvis noen spør deg om veien til et bestemt sted, sier du ikke bare 'dette er veien', men også: 'Du må gjennom den bestemte porten, forbi det bestemte gjerdet, busken, treet, broen', eller noe lignende. Slik er det også her. Leter du etter veien til himmelen? Da kan jeg fortelle deg at KRISTUS ER VEIEN. For å bli rettferdiggjort, trenger du å bli funnet i ham og i hans rettferdighet. Og hvis du er i ham, vil du omgående få øye på korset. Du må gå nært inntil det, du må røre ved det, ja, mer enn det; du må løfte det opp! Ellers vil du straks forlate veien til himmelen og slå inn på noen av de forvridde stiene som fører ned til dødens rom.

Du kan lære korset å kjenne ved hjelp av følgende seks ting: 1. Læren om rettferdiggjørelsen. 2. Læren om korsfestelsen [av kjødet]. 3. Læren om utholdenhet. 4. Selvfornektelse. 5. Tålmodighet. Og, 6. Omsorg for fattige troende.

I læren om rettferdiggjørelsen er det veldig mye som utgjør et kors fordi man må gi avkall på sin egen rettferdighet, til fordel for en annens. Dette er ingen enkel sak for et menneske. Jeg kan forsikre deg at det vil utvide hver eneste blodåre i hjertet hans før han vil bøye seg under det. Hva? For en person å fornekte, forkaste og avsky alle sine bønner, tårer, almisser, overholdelse av helligdager, lytting og lesing [av Ordet] m.m. som en vei til rettferdiggjørelse, og å regne disse tingene som noe forbannet? Og i dyp syndserkjennelse være villig til å kaste seg selv fullt og helt på et annet menneskes rettferdighet og lydighet, med avsky for sin egen idet man ser det som en dødssynd, ja, et avgjort lovbrudd? Å virkelig gjøre dette, mener jeg er hva korset i store trekk handler om. Derfor omtaler Paulus dette som en lidelse i seg selv: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap,» (hovedsakelig bestående av hans egen rettferdighet) «for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, men ikke med min egen rettferdighet (da jeg har forkastet den)» [se Fil 3. 8-9]. Dette er det første.

I læren om korsfestelsen [av kjødet] er det også mye som utgjør et kors. Er det da for ingenting å regne for et menneske å erklære krig mot sine falske forestillinger, sine avskyelige synder, de syndene han holder nærmest til sitt bryst, de syndene som for ham er elskelige, herlige, ja, hans yndlinger, og som i like stor grad henger fast ved ham, som kjøtt henger fast ved ben? Hva? Å gjøre seg av med alle disse vidunderlige tingene som mine øyne ser, til fordel for det som mine øyne aldri har sett? Hva? Å gi opp min stolthet, mitt begjær, mitt unyttige selskap, idrettssyslene og gledene, og alt annet? Jeg sier deg at dette er ingen enkel sak. Om det var det, hadde det vel ikke vært behov for alle bønnene, sukkene og våkenettene? Og hvorfor skulle vi nøle slik i forhold til det? Ser du da ikke at noen, før de gir seg i kast med dette arbeidet, heller risikerer å se sjelen, himmelen, Gud, Kristus og alt gå tapt? Hva er ellers grunnen til alle forsinkelsene og utsettelsene, som sier: 'Stopp en halv; jeg kan ikke fordra å måtte forlate syndene mine mens jeg fortsatt er ung og ved god helse.'? Enda en gang: Hva er grunnen til at andre er så halvhjertede, kalde og sporadiske i det de gjør, selv om de gang på gang på gang lar seg overbevise, ja, til og med lover bot og bedring, der det likevel til slutt viser seg at alt var forgjeves? Hva jeg kan love deg er at det å hugge av sin høyre hånd og rive ut sitt høyre øye, ikke er til noen glede for kjødet.

Læren om utholdenhet er også et kors for kjødet. Hva den handler om er ikke bare å begynne, men å holde ut; ikke bare å ønske verden farvel og si: 'Jeg vil ha himmelen', men å kjenne Kristus, å ikle seg Kristus og å vandre med Kristus hele veien til himmelen. For det er helt klart ingen større prestasjon å begynne å se mot himmelen; å begynne å søke Herren; å begynne å vende seg bort fra synden. Men det å fortsette med dette til Guds behag, er en langt mer krevende sak. Gud sier: «Men fordi det er en annen ånd i Min tjener Kaleb og han har fulgt Meg helt og fullt (dvs. alltid og kontinuerlig), vil jeg føre ham inn i [ ] landet...» [4 Mos 14.24 BGO]. Nesten samtlige av de mange tusen Israels barn fra samme generasjon viste en sviktende evne til å holde ut under vandringen fra Egypt mot Kana'ans land. Til å begynne med viste de helt klart en ganske stor vilje til å ta fatt på arbeidet, men iveren var kortlivet. Snart var luften gått ut av dem og i sine hjerter vendte de tilbake til Egypt.

Det er enkelt for et menneske å løpe fort i en sprint på et par hundre meter eller et par-tre kilometer. Men det er noe ganske annet å holde ut i hundre eller tusen, ja, ti tusen kilometer! Det menneske som gjør det, må forvente kors, smerte og tretthet for kroppen; særlig hvis han støter på tornekratt, myrlendt terreng og andre hindringer, som vil gjøre reisen hans desto mer smertefull.

Ser du ikke daglig med egne øyne at utholdenhet i veldig stor grad er hva korset handler om? Hvordan forklarer du ellers at folk så fort blir trøtte? Jeg kan peke på mange som har fulgt Guds veier, noen ett års tid, andre to, tre eller fire år, som så har gitt seg før de var kommet halvveis til himmelen. Det var vinden som gikk ut av seilene deres. For noen handler det om én synd, for andre om en annen synd. I hemmelighet eller åpenlyst sier de at veien er for strak, løpet er for langt, religionen er for hellig og de makter ikke lenger å holde ut – 'lengre enn hit makter jeg ikke å gå'.

Det samme kan sies om de andre tre tingene, nemlig tålmodighet, selvfornektelse og omsorg for fattige troende. Hvor vanskelig er så disse tingene? Det er en enkel sak å si nei til et annet menneske. Det er ikke like enkelt å fornekte seg selv. Av kjærlighet til Gud, hans evangelium og hans hellige å frasi meg både den ene og den andre fordelen, ja, selv det jeg etter loven kan tillate meg å gjøre, med mindre det støter noen andre. Det finnes et skriftsted som kun sjelden blir lest, og enda sjeldnere praktisert: «Dersom mat fører min bror til fall, da vil jeg aldri i evighet spise kjøtt!» [1 Kor 8.13 BS 1978/85] Og igjen: «Vi som er sterke, skylder å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være til behag for oss selv.» [Rom 15.1 BGO]

Men hvor gjenstridige, hvor forhastede, hvor innbilske og selvsentrerte er ikke flesteparten av dem som i dag hevder å være troende? Og hvor lite omsorg de har for de fattige, med mindre det handler om å si: «...varm dere og spis dere mette»! [Jak 2.16] Men å gi er en sjelden utført handling! Ikke minst når det gjelder å gi til en fattig. Jeg sier dere at alle disse tingene er et kors for kjødet. Og det mennesket som er på vakt overfor sitt eget kjød og i stor grad kan kontrollere det, vil oppdage at hans besluttsomhet i forhold til dette er å likne med en uregjerlig og lettskremt hest, som flykter selv for den minste provokasjon, tross rytterens tapre forsøk på å holde den igjen.

Korset er det som holder dem igjen som ikke når himmelen. Jeg er overbevist om at hvis det ikke var for korset, ville vi hatt tyve bekjennende kristne der vi nå har én, men så var det dette korset, da! – det er det som ødelegger alt.

Som jeg alt har sagt, er det noen som ikke klarer å fortsette på veien når de møter korset. Dermed blir de nødt til å vende tilbake til sine synder. Andre vil snuble over det og brekke nakken. Andre igjen vil bøye av til høyre eller til venstre når de ser at korset nærmer seg, og så tenke at de kan nå himmelen på en annen måte. Men disse kommer til å bli forført. «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal» – legg merke til det, «skal bli forfulgt.» [2 Tim 3.12] Det er bare noen ganske få som i møte med korset, hilser det velkommen. Dette gjorde noen martyrer i møte med den pålen de ble brent på.

Når du derfor møter korset på din vei, uansett på hvilken måte, må du ikke bli skremt og si: 'Huff! Hva skal jeg nå gjøre?' Fatt i stedet mot, vel vitende om at veien til himmelriket går via korset. Kan en mann tro på Kristus og ikke bli hatet av djevelen? Er det mulig for ham å bekjenne Kristus, og det på en herlig og overbevisende måte, og at djevelens barn lar det passere i stillhet? Kan mørket bli enig med lyset? Eller skulle djevelen kunne tåle det når Jesus Kristus blir æret både ved tro og liv, og la sjelen være helt i fred? Har du aldri lest om dragen som forfulgte kvinnen? [se Åp 12.13] Eller det som Kristus sa: «I verden har dere trengsel.»? [se Joh 16.33]

NIENDE RETNINGSLINJE – Be Gud inntrengende om at han vil gjøre følgende to ting for deg: Først, at han vil opplyse din forstand. Og dernest, at han vil sette din vilje i brann. Hvis begge disse tingene blir en virkelighet i ditt liv, vil du uten tvil nå trygt fram til himmelen.

En av hovedgrunnene til at menn og kvinner gir så lite akt på den andre verden, er at de ser så lite av den. Og når de ser så lite av den, er det fordi deres forstand er blitt formørket. Derfor sier Paulus til de troende at de ikke lenger skal vandre slik hedningefolkene gjør, de som lever «etter sitt sinns tomhet», siden «de er blitt formørket i sin forstand og er fremmede for livet i Gud på grunn av uvitenheten (eller dårskapen) som er i dem, ved sitt hjertes forherdelse.» [Ef 4.17-18 BGO] Vandre ikke som dem, ja, løp ikke sammen med dem. Akk og ve! Stakkars fattige sjeler som har fått forstanden formørket og hjertet forblindet. Det forklarer hvorfor de har slike undervurderende tanker om Herren Jesus Kristus og om sin egen sjels frelse. For når mennesker virkelig får øye på det som finnes i den andre verden, vil de utbryte: 'Å, for en Gud, å, for en Kristus, å, for en himmel, ja, å, for en herlighet å få oppleve!' Og jeg sier deg at når de innser at de selv kan få del i dette, vil det få dem til å gå gjennom ild og vann for å få oppleve det. Moses hadde dette for øyet som følge av å ha fått sin forstand opplyst, og han fryktet derfor ikke for kongens vrede. Han foretrakk å heller lide ondt sammen med Guds folk, enn for en kort tid å få del i syndens nytelser. Han nektet å bli kalt sønn av faraos datter, idet han aktet det som en herligere rikdom å bli funnet verdig til å lide for Kristus, sammen med fattige og foraktede hellige. Og årsaken var at han så Den usynlige, og at han «så fram til lønnen» [Heb 11.26]. Det er dette apostelen vanligvis ber om i sine brev til de hellige, nemlig at de skal forstå det håpet som Gud har kalt dem til, og hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige; at de sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden... ja, at de kan kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap [se Ef 1.18, 3.18-19].

Be derfor om at Gud skal opplyse din forstand, da det vil være til veldig stor hjelp for deg. Det vil gjøre deg i stand til å utholde mange tøffe tilbakeslag for Kristus, slik Paulus uttrykker det: «Men husk de tidligere dager da dere holdt ut en stor og lidelsesfull kamp, etter at dere var blitt opplyst.» Dere «fant dere med glede i at det dere eide ble røvet fra dere. Dere visste jo at dere eier noe som er bedre og som varer.» [Heb 10.32 BGO, 34 BS 1978/85] Det kan ligge en aldri så sjelden juvel på veien, men hvis man ikke får øye på den, vil man heller komme til å trå på den enn bøye seg ned etter den, og årsaken er at man ikke ser den. Slik er det også her. Selv om himmelen er verdt aldri så mye, og ditt behov for den er aldri så stort, men du ikke ser den, i betydningen at din forstands øyne ikke er blitt åpnet eller opplyst så du kan se, vil du overhodet ikke gi akt på den. Rop derfor til Herren om opplysende nåde, og si 'Herre, åpne mine blinde øyne! Herre, ta bort sløret fra mitt formørkede hjerte! Vis meg de tingene som har med den andre verden å gjøre, og la meg se hvor vakre, herlige og fremragende de er, for Kristi skyld.' Dette er det første du må be Gud om. Det andre er...

TIENDE RETNINGSLINJE – Bønnfall Gud om at han må sette din vilje i brann for det som hører den andre verden til. For når et menneskes vilje fullt og helt rettes inn mot å gjøre noe bestemt, skal det veldig mye til å hindre det mennesket i å gjøre det. Den gang Paulus var fast bestemt på å dra opp til Jerusalem (selv om han var blitt fortalt at han der ville møte lidelse), lot han seg overhodet ikke skremme. Nei, sa han, «jeg er beredt (eller villig), ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.» [Apg 21.13] Hans vilje var satt i brann av kjærligheten til Kristus, og uansett hvilke motargumenter folk kom med, nyttet det ikke noe.

Ingen vet hva de skal gjøre med folk som er egenrådige. Om slike er det vanlig å si: 'Hva du enn måtte foreta deg, er han urokkelig.' En slik viljesbeslutning for himmelen er en enorm fordel for et menneske som har tatt fatt på løpet dit. Et besluttsomt menneske som virkelig har bestemt seg, sier: 'Jeg vil gjøre mitt beste for å dra nytte av de fordeler som finnes. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å holde mine fiender tilbake. Jeg akter ikke å gi opp så lenge jeg kan stå. Jeg skal nå fram eller miste livet mitt i kampen for det.' Slik var Job: «Selv om han slår meg, vil jeg stole på ham.» [Job 13.15] Slik var Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» [1 Mos 32.26] Jeg vil, jeg vil, jeg vil! Å, denne velsignede brennende viljen for himmelen! Hva kan sammenlignes med den? Hvis en mann har viljen, vil enhver form for motstand bli en oppmuntring for ham, men er han uvillig, vil motstanden heller gjøre ham mismodig. Dette er tydelig både blant hellige og blant syndere; hos dem som er Guds barn, og hos dem som er djevelens barn.

De hellige fra gammel tid, som var villige og avgjorte for himmelen – hva kunne stoppe dem? Kunne brenning på bål, sverd eller hengning, stinkende fangehull, piskeslag, bjørner, okser, løver, grusomme torturbenker, steining, sult eller nakenhet? I alt dette vant de mer enn seier, ved ham som elsket dem og som også hadde gjort dem villige på hans veldes dag [Rom 8.37, Sal 110.3].

Hva du også må legge merke til, er hvor mye djevelens barn, på den annen side, blir stående og veie ting frem og tilbake og aldri kommer skikkelig igang med løpet sitt, fordi de er uvillige. 'Jeg har tatt meg en kone.' 'Jeg eier en gård.' 'Det ville fornærme husverten min.' 'Det ville fornærme sjefen min.' 'Da går jeg konkurs.' 'Da mister jeg min stolthet og min glede.' 'Hånet og spottet ville jeg bli – derfor tør jeg ikke å komme.' Eller med en annens ord: 'Jeg vil vente til jeg er blitt eldre, til ungene er ute av huset, til jeg har gjort større framsteg i verden, til jeg har gjort det ene og det andre og det tredje.' Men akk hvor håpløst alt dette er! Saken er den at de ikke er villige, for hadde de bare vært genuint villige, hadde disse tingene og tusen andre lignende ting ikke kunnet holde dem noe mer tilbake enn de repene som Samson rev i stykker som brente lintråder.

Jeg sier deg at viljen er alt. Ja, det er noe av det som i størst grad fører hjulet fremover eller bakover. Gud kjenner godt til det, og djevelen likeså. Derfor prøver de begge meget iherdig å styrke sine tjeneres vilje. Guds forsett er å skape seg et villig folk som vil tjene ham. Djevelen, på sin side, gjør det han kan for å påvirke de som er hans, slik at deres vilje og lidenskap blir inntatt av kjærlighet til synd. Når Kristus kommer inn på denne saken, sier han faktisk: «Dere vil ikke komme til meg.» [Joh 5.40] «Hvor ofte ville Jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under vingene sine, men dere ville ikke[Luk 13.34] Djevelen hadde inntatt deres vilje, og så lenge det forholdt seg slik, var han trygg på hvor han hadde dem.

Rop derfor inderlig til Gud om at han må sette din vilje i brann for himmelen og for Kristus. Jeg sier deg at hvis din vilje virkelig blir grepet av iveren etter å nå himmelen, vil du ikke bli nedslått av skuffelser. Det var denne iveren som gjorde at Jakob sa det han sa mens han kjempet med engelen (selv om han så og si mistet et lem, siden hoften gikk av ledd): «Jeg slipper deg ikke», dvs. «JEG HAR BESTEMT MEG FOR IKKE Å SLIPPE DEG, MED MINDRE DU VELSIGNER MEG.» [se 1 Mos 32.24-26] Få viljen din skjerpet ved himmelsk nåde og en avgjort bestemmelse om å trosse alle skuffelser, og løp så i full fart mot himmelen. Men er din vilje sykelig og svak, vil du hele veien komme til å løpe haltende og skakt og med sikkerhet bli hengende etter. Måtte så Herren gi deg både vilje og mot.

Det er derfor jeg har gitt deg denne veiledningen om hvordan du skal løpe for å nå himmelriket. Sørg for å huske det jeg har fortalt deg, slik at du ikke forviller deg bort fra veien. Siden jeg ønsker at du alltid har dette med deg i tankene, la meg enkelt sammenfatte det for deg her: 1. Kom deg inn på veien. 2. Studer hva som kjennetegner veien mens du går på den. 3. Kvitt deg med alt som måtte være til hinder. 4. Pass deg for sideveiene. 5. Vær ivrig i din bønn til Gud om å gi deg et opplyst hjerte og et villig sinn. Måtte så Gud gi deg en fremgangsrik reise!

Kapittel 3

MOTIVERENDE GRUNNER TIL Å HOLDE STØ KURS MOT HIMMELEN

La meg, før jeg forlater deg, få gi deg noen motiverende grunner som du kan ta med deg. Kanskje kan de være til like stor hjelp for deg som et par ryttersporer som kan stikke det dovne hjertet ditt på denne svært så viktige reisen.

FØRSTE MOTIVERENDE GRUNN – Tenk over det faktum at det ikke finnes noen annen vei enn dette: Enten vinner du eller så taper du. Hvis du vinner, vil også følgende bli ditt: Gud, Kristus, himmel, herlighet, fred, harmoni og liv, ja, evig liv. Du vil bli som englene i himmelen. Aldri mer skal du sørge, sukke eller kjenne noen smerte. Du vil være utenfor rekkevidde for synden, helvetet, døden, graven, djevelen og alt annet som måtte forsøke å plage deg. Men på den annen side: Hvis du taper, vil du gå glipp av himmel, herlighet, Gud, Kristus, fred, harmoni og alt annet som i vanlige fall gjør evigheten behagelig for de hellige. Dessuten vil du sikre deg selv evig død, sorg, smerte, det svarteste mørke og demoners selskap samt i tillegg at din sjel går evig fortapt.

ANDRE MOTIVERENDE GRUNN – Tenk over at djevelen, helvetet, døden og fortapelsen følger etter deg så fort de bare kan, noe loven gir dem rett til å gjøre fordi du har syndet mot den. Derfor må du, for Herrens skyld, skynde deg!

TREDJE MOTIVERENDE GRUNN – Hvis de tar deg igjen før du når fram til tilfluktsstedet, vil de sette en evig stopper for løpet ditt. Også dette roper: Løp!

FJERDE MOTIVERENDE GRUNN – Hva du også trenger å vite, er at himmelens porter, Kristi hjerte og hans armer nå står vidåpne for å ta deg imot. Det å huske at djevelen følger etter med den hensikt å ødelegge deg og at Kristus står med åpne armer, klar til å ta deg imot, er uten tvil noe som burde få deg til å strekke deg fremover og løpe med den aller største hastighet og framdrift! Dette leder frem til...

FEMTE MOTIVERENDE GRUNN – Hold blikket festet på seiersprisen. Sørg for at øynene dine alltid er rettet mot den lønnen som du håper på å få.

Grunnen til at folk så lett siger sammen under himmelløpet har vanligvis å gjøre med én av to ting: Enten har de ikke for alvor tatt inn over seg hvor mye seiersprisen er verdt eller så er de redde for at seiersprisen er for god for dem. Men de fleste mister himmelen fordi de i manglende grad gir akt på seiersprisen og dens verdi. Og derfor, for at du ikke skal gjøre det samme:

La blikket ditt stadig være rettet mot hvor enestående, skjønn, vakker, velbehagelig og fredfull tilværelsen der vil bli for dem som vinner seiersprisen. Det var dette som gjorde apostlene i stand til å utholde hva som helst! – godt rykte, dårlig rykte, forfølgelse, trengsel, sult, nakenhet, fare på hav og til lands, og lenker og fengsel [se 2 Kor 6.4-5, 8; 11.26-27]. Det fikk også andre til å tåle å bli steinet, saget i to, få øynene stukket ut med glødende jernstenger, bli grillet levende på rist, få tungen skåret over, bli kokt i kjeler, bli kastet til ville dyr, bli brent på påler, pisket og tusen andre grufulle lidelser [se Heb 11.36-37]; idet de ikke holdt «blikket på de synlige ting» (i betydningen denne verdens ting), «men på de usynlige. De synlige ting er forgjengelige, men de usynlige er evige.» [2 Kor 4.18 BGO] Å, dette ordet, EVIG! Det var dette som gjorde at de sto så fast. Da de kunne blitt frigjort, valgte de dette bort. For de visste at det ventet dem en bedre oppstandelse i den kommende verden.

Og la ikke tankene om hvor enestående himmelriket er, få deg til å si i ditt hjerte: «Dette er for godt for meg», for jeg sier deg at himmelen er beredt for alle som vil ta imot den, og det de vil møte er en hjertelig velkomst. Hvis tiggeren Lasarus kunne bli ren nok til å slippe inn, kan også du bli det, så elendig som du er. For himmelen er et sted beredt for fattige. «Hør, mine kjære brødre», sier Jakob, med andre ord – legg merke til følgende: «Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til [ ] riket?» [Jak 2.5] Derfor, menneske, fatt mot og løp!

SJETTE MOTIVERENDE GRUNN – Tenk mye på de som har gått foran. For det første, deres faktiske vei til himmelriket. For det andre, hvor trygge de er i Jesu armer. Ville de ønske å komme tilbake hit i bytte mot tusen verdener? Og gitt at de var tilbake igjen her, ville de da leve i frykt for ikke å bli ønsket velkommen av Gud? Og for det tredje: Hvilken dom ville de ha uttalt over deg, hvis de visste at motet ditt hadde begynt å svikte på reisen eller at dine synder hadde begynt å lokke og overtale deg til å avslutte løpet? Ville de ikke bemerke at du er lik tusen dårer, og si 'Å, om han hadde kunnet se det vi ser, føle det vi føler og nyte alt det skjønne vi får nyte! Å! Om han så bare for et kvarter kunne sett og tatt inn og fått føle, smake og nyte om så bare en tusendel av det vi nyter, hva ville han da komme til å gjøre? Hvilke lidelser ville han ha utstått? Hvilke ting ville han latt være ugjort? Ville han ha foretrukket synden? Ville han ha elsket verden her nede? Ville han vært redd for hva venner måtte mene eller rygget tilbake for mektige tyranners fryktinngytende trusler?' Nei, de som har fått kun et glimt av disse tingene ved tro, idet de befinner seg like fjernt fra dem som himmelen er ifra jorden, har lik fuglen som synger om våren, med et salig og tilfredsstilt hjerte kunnet si, at dette og mere dertil skal ikke kunne stoppe dem i deres løp mot himmelen.

Iblant har mitt fordervede hjerte latt seg trekke mot denne verden og fått meg til å vandre henslengt på himmelens vei. Da har tanken på de ærefulle hellige og englene i himmelen; både den herligheten de nyter nå og hvilke lave tanker de har om denne verdens ting – hvordan de ville latterliggjøre meg hvis de visste at hjertet mitt var på retrett – fått meg til å skynde meg framover. Den samme tanken har også fått meg til å forakte disse fattigslige, lave, tomme, ynkelige tingene, og si til min sjel: 'Kom, min sjel, la oss ikke miste motet; la oss se hva denne himmelen er for noe; la oss til og med risikere alt for den og se om ikke det vil være tilstrekkelig. Abraham, David, Paulus og de øvrige av Guds hellige var uten tvil like kloke som noen er nå, og likevel ofret de alt for dette ærefulle riket. Å, måtte du derfor kaste fra deg syndige begjær, jage etter rettferdighet, elske Herren Jesus og hengi deg til frykten for ham. Jeg kan love deg at han vil gi deg en anselig lønn.' Leser, hva sier du til dette? Har du besluttet å følge meg? Nei, hvis du kan, bestem deg heller for å løpe foran meg. Løp da slik at dere kan vinne seiersprisen!

SYVENDE MOTIVERENDE GRUNN – La meg oppmuntre deg enda litt til: Ta fatt på arbeidet med det samme, og når du har løpt deg sliten vil Herren Jesus løfte deg opp og bære deg. Dette skulle da være nok til å få enhver stakkarslig sjel til å ta fatt på løpet? Kanskje utbryter du: 'Å, men jeg er så svak', 'jeg er lam' osv. Ja, men Kristus har en favn. Tenk derfor over dette at når du har løpt deg sliten, vil han ta deg opp i sin favn. «Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.» [Jes 40.11 BS 1978/85] Det er med disse ordene fedre oppmuntrer barna sine: 'Løp, lille venn, helt til du er trett, og da vil jeg løfte deg opp og bære deg.' Så når de er slitne, får barna lov til å bæres.

ÅTTENDE MOTIVERENDE GRUNN – Det han også vil er å gi ny himmelsk styrke til din sjel. «Selv unge blir trette og utslitt, også unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner, de løper og blir ikke utslitt, de går og blir ikke trette.» [Jes 40.30-31 BGO] Hva mer bør sies, som ikke allerede er blitt sagt? Du vil få en skjønn og komfortabel bolig, sunn og god kost, Kristi bryst å hvile ved og himmelens gleder å mettes av. Skal jeg tale om hvor tilfredsstillende og varig alt dette vil bli? Å legge ut om det på en fyllestgjørende måte, er i sannhet altfor vanskelig for meg.

Kapittel 4

APPLISERINGEN AV DET AKTUELLE TEMAET

Som du ser har jeg berørt noen viktige ting, om enn kortfattet. Nå, til slutt, vil jeg peke på bruken og appliseringen av det som er blitt sagt.

FØRSTE APPLISERING – Her ser du at den som vil nå himmelen må løpe for det, ja, ikke bare løpe, men løpe på en bestemt måte, hvilket betyr å løpe oppriktig, løpe kontinuerlig og kaste av alt som måtte være til hinder for løpet. Løper du slik, er det bra.

1. La oss foreta en liten vurdering. Befinner du deg på den rette vei? Har du del i Kristi rettferdighet? Ikke si 'ja' i ditt hjerte, hvis sannheten er at det ikke forholder seg slik. Du vet at det er en farlig ting for et menneske å tro at det er på den rette vei, når det egentlig befinner seg på feil vei. Det neste som skjer for et slikt menneske, er at det går glipp av veien til himmelen. Men ikke bare det. For løper det for å komme dit, slik du sier at du gjør, vil vedkommende også gå glipp av himmelen. Det er dette som er de fleste menneskers tragedie. De overbeviser seg selv om at de løper rett, mens de ennå ikke har kommet seg inn på veien – selv ikke med ett ben! Måtte Herren gi deg forstand her, ellers vil du gå evig fortapt.

Jeg ber deg, sjel, om å finne ut av følgende: Når var det du vendte deg bort fra din synd og egenrettferdighet, til Jesu Kristi rettferdighet? Ja, jeg spør deg: Ser du deg selv i ham? Og er han mer dyrebar for deg enn hele verden? Er ditt sinn bestandig fokusert på ham og på å vandre sammen med ham? Er hans selskap mer dyrebart for deg enn hele verden? Akter du alle ting som elendige, livløse, tomme og nytteløse utenfor fellesskapet med ham? Får alle ting en søtere smak i hans følge, og en bitrere smak i hans fravær? Jeg formaner deg, sjel, å virkelig ta dette til hjertet, og ikke ta for lett på slike tungtveiende forhold som din sjels frelse eller fortapelse.

2. Har du kvittet deg med denne verdens verdier såsom stolthet, gleder, privilegier, begjær og alt unyttig? Hva? Tror du at du kan klare å løpe fort nok, selv om hjertet ditt er fylt av verden, din synd og ditt begjær? Jeg sier deg, sjel, at de som har lagt alt til side – hver byrde og hver synd – og har blitt kvikke og lette på foten, de har nok med å skulle løpe; det vil si løpe med utholdenhet.

Å løpe forbi all motstanden, alle rystelsene og alle sammenstøtene, over alle snublesteinene og unna alle snarene og fellene som djevelen, synden, verden og ditt eget hjerte legger foran deg. Ja, det er ingen enkel eller liten sak, hvis himmelen er ditt mål. Spørsmålet er derfor om du har kvittet deg med og er fri fra disse tingene. Snakk aldri mer om å nå himmelen, hvis du ikke kan si det. Da er det grunn til å frykte at du vil bli en av de mange som «skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.» [Luk 13.24]

ANDRE APPLISERING – Og hvis det er tilfelle, hva skal det bli av dem som har gitt opp før de har nådd halvveis? For du vet vel det, menneske, at det er den som holder ut til enden som skal bli frelst; det er den som seirer som skal arve alle ting; ikke enhver som har begynt [se Matt 24.13, Åp 21.7]. For et øyeblikk tok Agrippa et godt steg; ja, på mindre enn en halvtime ble han nesten en del av Kristi legeme. Til Paulus sa han: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen!» [Apg 26.28] Å! Men det var bare nesten; derfor kunne han like gjerne ha latt være med det lille, for selv om steget klart var godt, var det likevel for kort. Han var brennende mens det sto på, men snart gikk vinden ut av seilene hans. Å, dette bare 'nesten'! Jeg sier deg at dette bare 'nesten' berøvet ham hans sjel.

Jeg har flere ganger sett ynkelige skipbrudne som nesten når fram til himmelen. Hvor fryktelig vil ikke disse 'nesten' og 'bare nesten' komme til å plage dem i helvetet, når de med bitre sjelerop vil si: 'Nesten en kristen! Jeg kom nesten inn i himmelen, nesten ut av djevelens klør, nesten ut av syndene, nesten bort fra Guds forbannelse; nesten, og det var alt – nesten, men ikke fullt og helt. Tenk at jeg nesten nådde fram til himmelen og ikke kom helt inn!' Venn, det er en sørgelig ting å sette seg ned før man er i himmelen, og å gi opp før man ankommer hvilestedet. Og hvis dette gjelder deg, er jeg overbevist om at du ikke løper slik at du kan vinne seiersprisen.

TREDJE APPLISERING – Hva skal det så bli av dem som tidligere løp med høyest mulig fart mot himmelen (så fort at det virket som de løp forbi mange), men som nå løper like fort tilbake igjen? Tror du at de noen gang vil nå fram? Hva? Å løpe tilbake igjen, tilbake til synden, verden og djevelen, ja, tilbake igjen til kjødets begjær? Å! «For det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn å ha kjent den for så å vende seg bort» (på nytt vende tilbake) «fra det hellige budet» [2 Pet 2.21 BGO]. Disse menneskene vil ikke bare bli fordømt på grunn av sin synd, men også for sin bekjennelse overfor hele verden om at syndens vei er bedre enn å følge Kristus. Når et menneske løper tilbake igjen, er det det samme som å si: 'Jeg har prøvd Kristus, og jeg har prøvd synden, og jeg synes ikke at Kristus gagner meg like mye som synden.' Jeg sier deg at et slikt menneske erklærer dette, bare ved å løpe tilbake. Å, hvor sørgelig dette er! For en undergang de går i møte, de som nesten kom til himmelens porter og så løp tilbake! «Men hvis noen drar seg unna», sier Kristus «har Min sjel ikke behag i ham.» [Heb 10.38 BGO] «Ingen som legger hånden sin på plogen» (dvs. som har begynt å vandre på Guds veier) «og ser seg tilbake» (vender tilbake igjen til verden) «er skikket for Guds rike.» [Luk 9.62] Og hvis en slik person ikke er skikket for himmelriket, vil han med nødvendighet være skikket for helvetes ild. Og derfor sier apostelen at de som produserer frafallsfrukter, som torner og tistler, kommer til å bli forkastet fordi forbannelsen er nær. Og deres ende er å brennes. [se Heb 6.8]

Det finnes da ingen annen Kristus som kan frelse dem, ved å blø og dø for dem! Og hvis de ikke kan unnfly som gjør seg skyldige i en slik vanære, hvor mye mindre skal da de kunne unnfly som forkaster og snur ryggen til en så stor frelse? [se Heb 2. 2-3] Og hvis den rettferdige, dvs. de som løper for det, vil ha mer enn nok å gjøre med bare å skulle nå fram til himmelen, hvordan skal det da gå med en ugudelig, frafallen synder? [se 1 Pet 4.18] Å! Sett at svikeren Judas eller den frafalne Francis Spira fortsatt fantes her i verden og hadde kunnet hviske inn i disse menns ører og fortalt hva deres frafall hadde kostet dem. Da ville dette åpenbart ha gjort et så dypt inntrykk at de ville blitt redde for å løpe tilbake igjen, forutsatt at de fortsatt hadde minst én dag igjen i denne verden!

FJERDE APPLISERING – For dem som har fått del i slik kunnskap, men forblir sittende uten å ta et eneste steg mot himmelriket, gjelder følgende: Deres kvaler vil ikke være noe mindre enn hva de ovennevnte fikk utstå! Den som er frafallen og den som sitter fast i sin synd, er begge av ett og samme sinn. Den ene vil ikke la seg rikke fordi han elsker synden og denne verdens ting. Den andre vender tilbake fordi han elsker synden og denne verdens ting. Beskriver ikke dette egentlig det samme? For i dette er de forenet. Vil de da ikke senere bli holdt fast av det samme helvetet? Den ene er en ugudelig som aldri kastet et blikk på Kristus. Den andre er en ugudelig som en gang hadde blikket festet på ham, men deretter vendte tilbake. Følgende Kristi ord kommer derfor utvilsomt til å rettes mot dem begge: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans.» [Matt 25.41]

FEMTE APPLISERING – Hvis de som vil ha himmelen må løpe for det, er dette et høylydt kall til dem som begynte løpet for en stund siden om å sette opp farten, hvis de fortsatt har til hensikt å vinne. Du vet at de som har havnet lengst bak i løpet, er nødt til å være de raskeste. Venn, jeg sier deg at det finnes de som har løpt ti ganger så langt som deg på ett år, ja, eller også fire ganger så langt som deg på fem år. Og likevel, hvis du snakker med dem, vil de noen ganger si at de ikke er sikre på hvorvidt de vil nå fram i tide. Hvordan skal det så gå for deg? Sørg derfor for at ikke noe forsinker deg, ikke engang i en time, men bryt raskt opp fra alt, ja, fra alle ting som utgjør et hinder for deg på reisen. Og løp, ja, løp da slik at du kan vinne seiersprisen!

SJETTE APPLISERING – Til dere som har vært troende lenge, sier jeg: Pass dere så ikke de løper forbi dere, de som nylig har blitt selvfornektere for Jesu skyld og som begynte å legge av seg ting for bare noen dager siden. Det kan gjøre at følgende bibelord blir oppfylt på dere: «...de første skal bli de siste, og de siste de første» [Matt 19.30]; til skam for dere, og til heder for dem. Tenke seg til at en ung soldat kan være modigere enn den som har vært vant til krigføring! Til deg som befinner deg bakerst i løpet, sier jeg: Anstreng deg for å kunne løpe forbi dem som ligger foran deg. Og til deg som ligger fremst, sier jeg: Søk å bevare den posisjonen du har, og prøv, hvis mulig, å overgå de andre i tro og kjærlighet. For følgende er uten tvil den rette måten å løpe på: Å prøve å løpe forbi en annen, ja, til og med for den som ligger bakerst å prøve og løpe forbi den som ligger først. Og den som leder, må gjøre alt som står i dens makt for å beholde ledelsen, ja, sitt aller ytterste.

SYVENDE APPLISERING – Hvor fordervet er vel ikke en slik holdning, og hvor usannsynlig er det ikke at de skulle vinne, som tror det er nok å holde følge med baktroppen! Det finnes de som mener at de, like så vel som enkelte andre, bør regnes med blant dem som løper for å vinne himmelen. Likevel tar de gjerne etter late, sløve, kalde og halvhjertede troende, for de tror at om de bare holder følge med disse, skal de nok klare seg. Men de tenker ikke på at de som ligger bakerst, vil gå glipp av seiersprisen. Husk at det kostet de uforstandige jomfruene dyrt at de kom for sent. «Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet. Og døren ble stengt. Etterpå», legg merke til at det står «Etterpå kom også de andre» (altså de uforstandige) «jomfruene og sa: 'Herre, herre, lukk opp for oss!' Men han svarte: 'Sannelig sier Jeg dere: Jeg kjenner dere ikke.'» [Matt 25.10-12 BGO] 'Gå bort, late troende! Sløve troende!'

Det som Guds ord sier om fordømmelsen av late troende, er etter mitt skjønn så klart at det er til å undres over at folk ikke biter seg mer merke i det. Hva fikk kona til Lot for sin late løping, og for å ha kastet et eneste blikk bak seg, etter de tingene som hun forlot i Sodoma? Hva fikk Esau for å ha drøyd for lenge der han var, før han kom for å motta velsignelsen? Og hva fikk de som omtales i Lukas 13, for å ha blitt værende inntil døren ble stengt? Det samme fikk de uforstandige jomfruene. For et dypt stønn de vil gi ifra seg, disse som har ventet for lenge! Det gjorde Lots kone om til en saltstøtte, det fikk Esau til å bryte ut i høylytt og bitter gråt, det fikk Judas til å henge seg, og det vil få deg til å forbanne den dagen du ble født, hvis du går glipp av riket. Og det vil du klart gjøre, hvis du løper slik som dem.

ÅTTENDE APPLISERING – Tenk om du ved din late løping ikke bare skulle bringe ødeleggelse over deg selv, men også bli årsak til at andre forkastes? For du som er en troende må tenke på at andre legger merke til deg. Og ettersom du ikke er noe mer enn en tafatt, kald og lat løper, og en som prøver å ta verden og dens gleder med deg, vil det også gi andre grunn til å gjøre det samme. 'Nei,' sier de, 'hvorfor kan ikke vi, når han kan? Han er en troende, og likevel søker han etter gleder, rikdom og privilegier. Han elsker unyttig selskap, og han er sånn og slik, og han mener at han vil nå himmelen. Ja, han sier til og med at han ikke er redd. Men underholdning, det skal han ha. La oss slå følge med ham, for det vil ikke gå oss verre enn det går ham!' Å, for en fryktelig ting, hvis du skulle bli årsak til andres undergang fordi du stadig stoppet opp på rettferdighetens vei! Den dagen du står innfor Gud vil du ha nok med å stå til regnskap for din egen sjels forderv, om du ikke også skal måtte forklare hvorfor du hindret andre i å komme inn. Hvordan vil du forsvare deg mot dette ordet? «...ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn.» [Matt 23.13 BGO] For dette ordet vil ettertrykkelig bli oppfylt på dem som ved sin egen passivitet stenger seg selv ute fra himmelen og som ved sitt tydelige eksempel overfor andre, også hindrer dem.

NIENDE APPLISERING – Jeg skal nå dele et siste ord før jeg avrunder.

Jeg formaner dere, i vår Herre Jesu Kristi navn, at ingen av dere må vise seg så late i løpet mot himmelen, at dere enten hindrer dere selv eller andre i å nå frem. Jeg vet at selv om dere skulle ha vært som den aller lateste løper; hvis dere hadde sett en mann som løp for å vinne sitt liv i denne verden, og som satte sitt eget velbefinnende såpass mye på spill at han brukte tid på å plukke opp unyttige ting fra grøftekanten eller fra en sidevei – en mann som gjorde slikt mens han løp for sitt liv, er jeg sikker på at dere ville ha fordømt. Hvorfor fordømmer dere ikke da dere selv som i praksis gjør akkurat det samme? Nei, enda verre. Er det ikke slik at dere later dere mens dere løper, selv om deres sjel, himmelen, herligheten og alt står på spill? Våkn opp, våkn opp, tafatte, elendige synder; våkn opp!

Hvis det skulle finnes dem som, til tross for dette rådet, fortsatt vandrer passivt og slentrende på vei mot herlighetens rike, måtte da du være så klok at du ikke følger deres eksempel. Ta ikke imot lærdom av noe menneske, utover det menneskets etterfølgelse av Kristus. Men se på Jesus, som ikke bare er troens opphavsmann og fullender, men som også, med tanke på den gleden som lå framfor ham, utholdt korset og ikke aktet på skammen og som nå har satt seg på høyre side av Guds trone [se Heb 12.2]. Det jeg sier, er: Se ikke til noe menneske for å lære av det, utover det menneskets etterfølgelse av Kristus. «Vær mine etterfølgere,» sier Paulus, «slik jeg er Kristi etterfølger!» [1 Kor 11.1 BGO] Enda Paulus var et enestående menneske, var hans formaning at ingen burde følge ham noe mer enn han selv hadde fulgt Kristus.

PROVOKASJON – Nå som du har blitt egget til å løpe blant de fremste, må du legge deg følgende på minnet: Da Lot og hans kone var på sprang fra det forbannede Sodoma opp mot fjellene for å redde livet, sies det om henne – som var bak ham – at hun så seg tilbake og ble til en saltstøtte. Og likevel ser du at verken det hun gjorde eller den Guds dom som kom over henne på grunn av det, fikk Lot til å se seg tilbake. Jeg har av og til undret meg over Lot når det gjelder dette. Hans kone tittet bakover og døde momentant. Men samme hva som skjedde med henne, ville han ikke engang vende blikket bakover for å få det med seg. Ikke én eneste gang leser vi at han prøvde å se etter hvor hun befant seg eller hva som var skjedd med henne. Hjertet hans var fullt ut rettet mot den ferden han befant seg på og det av gode grunner. Foran ham var fjellet og bak ham ilden og svovelen! Livet hans sto på spill, og bare ett lite blikk bakover ville ha gjort at han mistet det. Løp da slik; og mens du løper, må du huske på Lots kone. Husk på dommen hun fikk og hva det var som gjorde at hun ble rammet av den. Og husk at Gud har gjort henne til et eksempel for alle late løpere over hele jorden. Pass deg derfor, så du ikke tar etter hennes eksempel! Men hvis ikke dette er provokasjon nok, overvei da følgende:

1. Din sjel er din egen, og den vil enten bli frelst eller gå fortapt. Det er ikke min sjel du vil miste ved din latskap; det er din egen sjel, din egen bekvemmelighet, din egen fred og dine egne goder. Dersom det var min sjel som du hadde et ønske om å vise godhet, mener jeg at det kan finnes grunner til å ha medlidenhet med den. Men dessverre! Det er din egen; din egen sjel! «For hva gagn er det for et menneske om han vinner hele verden, men taper sin sjel?» [Mark 8.36 BGO] Det ønsket som Guds folk bærer på i forhold til andre, er at det skal gå deres sjel vel; vil du da ikke ønske det samme for din egen sjel? Men hvis ikke dette er provokasjon nok, tenk da på følgende:

2. Hvis du mister din sjel, vil det også her være du som må bære skylden. Det gjorde Kain rett og slett gal å skulle ta inn over seg at han ikke hadde brydd seg om sin bror Abels sjel. Hvor mye mer vil det gjøre deg bestyrtet å skulle tenke over at du ikke har brydd deg om din egen sjel? Men hvis ikke dette er provokasjon nok, overvei også følgende:

3. Hvis du ikke vil løpe, er Guds folk rede til å gjøre med deg slik Lot gjorde med sin kone, dvs. la deg bli igjen. Kanskje har du en far, en mor, en bror osv. som løper så fort de kan mot himmelen? Skulle du være villig til å bli igjen, mens de når himmelen? Definitivt ikke.

4. Ville det ikke være en vanære for deg, hvis det viste seg at barna fra landsbygda hadde mer vett enn deg selv? Kanskje er det slik at de som tilhører tjenestefolket – lik husholdersker, gårdsgutter og tjenestepiker – har blikket mer vendt mot himmelen enn herrene deres. Jeg er faktisk tilbøyelig til å tro at flere tjenere enn herrer, flere leietagere enn husverter, kommer til å arve himmelriket. Men er ikke dette en skam for dem som er av en slik stand? Jeg er sikker på at hvis tjenerne dine viste seg å være klokere enn deg selv med hensyn til denne verdens ting, ville du ha kjent på forakt. Og likevel tør jeg påstå at mange av dem er klokere enn deg når det gjelder den kommende verdens ting, hvilke må sies å være mer verdt å bry seg om.

EN SISTE UTFORDRING – Hva tenker du nå da, synder? Hvor er hjertet ditt? Er du klar til å løpe? Har du fattet en beslutning om å legge av deg diverse ting? Eller har du ikke det? Du må tenke raskt nå, menneske! Når det gjelder dette, har du ikke tid til å somle. Rådfør deg ikke med kjøtt og blod. Se opp mot himmelen og se om ikke det tiltaler deg. Se også ned mot helvetet (som du vil få større forståelse for ved å lese en bok jeg har skrevet med tittelen Noen sukk ifra helvetet, eller stønnene fra en fordømt sjel, der mitt ønske er at du vil lese den med stort alvor), og hengi deg så til Gud slik du bør. Hvis du ikke kjenner veien, søk etter den i Guds ord. Hvis du ønsker selskap, rop på Guds Ånd. Og hvis du trenger oppmuntring, lev i løftene. Men sørg for at du begynner så snart du bare kan: Kom deg inn på veien, løp jevnt og trutt, og hold ut til enden. Måtte Herren gi deg en fremgangsrik reise! Farvel.

* Puritanismen var en protestantisk retning under reformasjonen, som særlig i England søkte uavhengighet fra den etablerte katolske kirken.

* Dette avsnittet er oversatt direkte fra Bunyans King James Bibel, siden koblingen til Josva 20 ikke fremkommer tydelig i de norske bibeloversettelsene.

1 https://banneroftruth.org/us/about/banner-authors/john-bunyan/

2 Grace Abounding to the Chief of Sinners, J. Bunyan, s. 15

3 Ibid

4 http://www.luminarium.org/eightlit/bunyan/bunyanbio.htm

5 The Pilgrim’s Progress by John Bunyan, av Beatrice Batson, s. 2-3

6 Puritan's Progress: A Study of John Bunyan, Monica Furlong, s. 79

7 John Brown, John Bunyan (North Haven, CT: Archon Books, 1885; nytt opplag, 1969), s. 178.